David Byrne - Playing the Building
Kunst og arkitektur kan inngå i ulike sammenhenger, de kan kommentere hverandre eller inngå i en symbiose. Andre kunstarters innspill til vår fagkrets kan åpne for ny innsikt.
Färgfabriken – autonom arena for arkitektur og kunst
Etter en broket tilværelse med produksjon av alt fra maskingeværer til maling, stod fabrikken fra 1889 tom i en årrekke. På begynnelsen av 1990-tallet henvendte malingsprodusenten Alcro-Beckers seg til SAR for å få hjelp til ideer om hva bygningen kunne brukes til i framtiden. Jan Åman kom med et forslag om et nytt senter for samtidskultur. Stiftelsen Färgfabriken ble etablert i mars 1995 med SAR (i dag del av «Sveriges Arkitekter»), Alcro-Beckers AB og Colart Sweden AB på laget, og Jan Åman fikk i oppdrag å danne en gruppe som kunne styre virksomheten.
Färgfabriken utviklet seg til et møtested, spørsmålstiller og plattform for visjonsbygging. Styrken til Färgfabriken beskriver de selv som:
Färgfabriken ställer de frågor och sätter igång de undersökningar som varken politiker, företag eller medier kan göra själva, för att samhället har blivit sådant.
Färgfabriken utgår från den lokala myllan, från vårt post-folkhemska Sverige – för att se om det vi har kan berätta något för omvärlden.
Färgfabriken skapar möten, kontakter och dialog mellan dem som annars inte skulle tala med varandra annat än över förhandlingsbordet.
I 2001 ble det tatt initiativ til Stockholm at Large, som resulterte i workshop, utstilling og bok. Strategien var å søke etter de meste sentrale spørsmålene, de som blokkerer – og la de ulike aktørene selv skape svar gjennom ideer og bilder. Man klarte å samle alt fra politikere til utbyggere og offentlige planleggere til felles diskusjon. Prosjektet Stockholm at Large har hatt banebrytende effekt, fordi det har fått de ulike deltakerne i planprosessen, fra idealistiske interesseorganisasjoner til utbyggere, til sammen å arbeide fram visjoner for Stockholms framtid. Boken utkom i fjor, mens Stockholm at Large og dens ulike forgreninger allerede høsten 2001 ble etablert som en plattform i undervisningen «Nye Stadsbyggnadskontoret» på KTH. Info om utstillinger, bestilling av kataloger etc. på http://www.fargfabriken.se
Oslo kommune har også søkt å trekke ulike aktører og publikum inn i debatten om Oslos fremtid, bl.a. gjennom Fjordbykontorets workshop i fjor høst. Den resulterte i fin katalog, men en bortgjemt og lite besøkt utstilling. Forslag som avvek fra vedtatte politiske dogmer, vekket reaksjoner i Rådhuset, og det spørs om plan- og bygningsetaten i fremtiden har frihetsgrad til å fronte slike prosesser. Norske byer trenger et bredt engasjement og et mangfold av innspill til sin planlegging, men Färgfabriken illustrerer at denne typen prosesser kan være tjent med nøytrale, faglig arenaer som er fristilt fra politikernes vedtatte visjoner.
Reetableringen av Institutt for Romkunst og Galleri Rom som «Rom for arkitektur og kunst», i nye lokaler nær Akerselvas kulturakse, kan bety at vi kan utvikle et tilsvarende forum i Oslo. Foreløpig ikke like store arealer, ingen kafé og svakere finansiering, men en god start, ikke minst ved å ansette en daglig leder med erfaring nettopp fra Färgfabriken!
Alv Skogstad Aamo
Den gang byplanlegging på AHO mest tok form av riktig fargevalg på plankart, kunne en oppleve å få en større i innsikt i urbane utfordringer av å høre The Specials med This town, is coming like a ghost town i et nedlagt, ribbet teaterlokale i Liverpool under Thatchers reign of terror, se Laurie Andersons utlevering av det senkapitalistiske USA i United States part I to IV på Høvikodden og midt på 80-tallet oppleve David Lynch vrenge småbyidyllen til en unheimlich realitet i Blue Velvet.
Samme år som Blue Velvet skildret den groteske sannheten bak stakittgjerdene, kom også en film hvor smalltown-syndromet ble skildret med humor, kjærlighet og en suggererende mix av rytmer og bilder. David Byrnes True Stories parodierte den postmoderne tilværelsen av motstandsløst konsum og begjær. Et speil for et Norge på vei ut av sosialdemokratiets nøysomhet og i ferd med å virkeliggjøre den amerikanske suburbia-drømmen.
Når vi en lørdag formiddag cruiser gjennom et øde landskap i Stockholms industrielle forstad Lingholmen, er det for å oppleve hans siste kunstverk – en installasjon i en gammel fabrikk. Gallerirunder i ukjent terreng er blitt en ny helgeøvelse. Nye arenaer vokser fram utenfor gallerigatene og sentrumsmuseene, som Kabelfabrikken i Helsinki, NDMS-verftet i Amsterdam og Färgfabriken her på Lindholmen. Rom for eksperimenter og nyskaping, men vanskelig å finne for besøkende; vi er lost blant lagerskur, rundkjøringer og forlatte industribygg. To sortkledde skikkelser på gamle herresykler ser ut som et brukbart spor til vernissasjen, og slik ankommer vi Färgfabriken på hjul etter selveste David Byrne!
Stop making sense
Den interaktive kunstinstallasjonen «Playing the Building» er høstens store hendelse i Färgfabriken. Hele den tidligere fabrikkhallen er forvandlet til et gigantisk instrument. I midten av galleriets store sal står et slitent orgel, som naboen til David Byrne på Manhatten hadde kastet ut. Gammelmodig analogt er det perfekt for denne installasjonen, som er en mekanisk installasjon som produserer lyd manuelt. Fra orgelet løper elektriske ledninger og luftslanger ut i rommet der de er festet til bjelker og rør. De som anvender tangentene, skaper musikk, eller lyd, som produseres av bygningen og dens ulike elementer.
En blanding av Reodor Felgens oppfinnerglede og en trolsk, sakral stemning. På langveggene er vinduene blendet, mellom de åpne gitterdragerne og søylene strømmer lyset inn fra det sirkulære gavlvinduet. Dype bassvibrasjoner fra gulvet, sprø klanger fra støpejernsøylene og fløyting fra rør. Det oppfyller knapt tradisjonelle kriterier for musikk, mer er til tider vakkert og suggererende. Det store nakne rommet, fylt med klanger, setter en i en tilstand hvor bygningen oppleves på en direkte og sanselig måte. Goethe mente at «arkitektur er frossen musikk», Byrne lar arkitektur, lyd og rom smelte sammen.
Man and machine
Endelig en galleriopplevelse vi slipper å fortolke og analysere. Orgelets tentakler lar oss oppleve byggets materialitet og konstruksjon. Fra bedehusorgelets tangenter settes vi i direkte kontakt med byggets elementer. En fascinerende og absurd opplevelse. En svært konkret opplevelse av arkitektur, i kontrast til arkitekthverdagen som beveger seg stadig lengre inn i en syntetisk og virtuell verden.
David Byrne innfrir i tråd med Talking Heads motto «Stop making sense»; påtrengende meninger og budskap er forlatt til fordel for en lekende utforsking av arkitekturens materialitet, og vi som publikum kan nøye oss med å følge oppfordringen ved inngangen: «have fun»!
