Arkitektnytt

Vi startet i den gamle delen, den restaurerte bankbygningen. Vakre, hvite buer i symbiose med treverk i eik, utsøkt håndverk. Kontorer og resepsjon med skreddersydd inventar, alt gikk opp i en enhet av klarhet og ro, et helhetlig grep.

Kameraklikk og sammenstimlinger. Hadde noen funnet en genial bilde­vinkel? Hva med å fange speilbildet av det gamle huset i glassveggen til Sverre Fehns nye paviljong? Klikk, klikk.
Men så sa det ikke klikk lenger. Kameraet var tomt for batteri! Et utrolig slurv for en journalist på jobb, og ennå var vi ikke kommet til paviljongen!

Nytt kamera brakt med drosje fra redaksjonen, men ville jeg rekke nybygget før omvisningen var slutt? Og hvorfor plage deg, kjære leser, med disse viderverdigheter?
Vel, jeg rakk det. Og her kommer poenget, mot et bakteppe av arbeidsdag, stress, ergrelse, egentlig ikke tid til denne forsinkelsen, og hva skulle jeg finne på til middag?
Jeg kom inn i den nå tomme paviljongen, mistet pusten og fikk tårer i øynene. Hallo? Det er bare musikk som rører meg så sterkt. Hva var dette?

Det var følelsen av å være i et harmonisk rom, som forente en rekke motsetninger, og gleden av å faktisk kunne se det, kjenne det. Den tunge betonghvelvingen hang bare fast i glass, til tross for at den hvilte på tunge søyler. I ly av glassveggene var jeg både inne og ute på samme tid. Det var opplevelser å finne i sammenføyningene av glass, stein, tre og lys. Jeg var omgitt av naturelementer og samtidig beskyttet av hvelvets tyngde. Og byen og hverdagen var til stede, gjennom glasset, men nådde meg ikke.

Best å slutte her, før jeg havner uti panegyrien. Eller kanskje du synes at jeg allerede befinner meg der, siden jeg mangler det rette kritikervokabularet?

Jeg vil likevel formidle min opplevelse, så jeg satser på at du forstår det jeg sa om paviljongen. For ikke-arkitekter er også meningsberettigete. De er brukere, beboere, og de er politikere.
Det er viktig å vite at min «paviljongopplevelse» kanskje ikke hadde kommet uten alle mine år i Arkitektenes Hus, i omgang med arkitekter som har vist meg sitt vokabular.

Nå kan jeg se lenger enn til stukkaturornamentikken som toppen av skjønnhet, slik det var da jeg gikk ut av skolen. Ingen der snakket om skjønnheten i proporsjoner, sammenstilling av volumer, linjeføringer og terrengplassering; en forutsetning for å sette pris på moderne arkitektur. 

En ujålete og alminnelig dialog om arkitektur er utrolig viktig. La oss håpe at Arkitekturmuseet blir kontorplass for fagfolkene som skal drive formidling i den nye, flotte paviljongen, og at så mange lekfolk som mulig kan få berikende opplevelser der.