Nyheter
CINE-A 2003
Som arkitekt er det foreløpig - i Norge - ikke helt naturlig å involvere seg i filmens verden dersom det ikke handler om f.eks. scenografi ved å bygge kulisser eller på faktanivå bidra til dokumentarer.
4. februar 2004
Det er uvanlig å på et intellektuelt/ kunstnerisk plan lete etter narrative strukturer, visuelle/romlige inspirasjoner eller på annen måte la mediet bidra til den daglige arkitekturproduksjon og -formidling.
A-TRACTs bidrag til triennalen gikk under arbeidstittelen «arkitektur + film 2003» og ble underveis døpt til Cine-A 2003. Bidraget var ment som et upretensiøst tiltak for å øke allmennhetens interesse for arkitekturtriennalen og eksperimentere med arkitekturformidling til et bredere publikum. Følgende artikkel beskriver tre ulike aspekter ved vårt bidrag og er våre personlige refleksjoner over
1. prosessen fra visjon til prosjekt (v/Kristian Kreutz)
2. over film som medium i prosjekteringen (v/Björn Wolke) og
3. over samarbeidsaspektet (v/Henrik Nömm).
1. SCALING DOWN - EN OPPSUMMERING
Prosjektet startet med store ambisjoner. Planer om en ironisk blanding mellom selvbygger-Norge med readymade badstuhytter, gress på taket, og filmtilbud – slått sammen til et flytende arkitektursitat, ble raskt lagt til side. Vi ønsket da å sende en mobil filmprosjektorenhet langs Oslos kystlinje, som med et variert program skulle reagere på stedets omgivelser og tematisere havnelinjen ved filmutvalget – et byportrett langs Akershusstranda, Tjuvholmenprosjektene foran Aker Brygge osv. Et flytende lerret, avantgardistisk tegn og semitransparent screen skulle bli flyttet rundt kaiene og skape et mobilt kinorom foran en i vannet speilende storby Oslo. Det høstlige klima og mangel på videre pengekilder drepte den mobile tanken. Friluftsanlegget med filmlerret festet på flytende plattformer måtte forkastes. Vi hadde havnet på det vesentlige ved denne oppgaven - å sette opp ett program og få folk til å bevege seg in i magen til MS Innvik for å se på film.
Takket være Torunn Nyen, Joachim Frivold og Per Platou fra Kortfilmfestivalen og Kjell Billing og Karin Hansen fra Norsk filminstitutt/Filmarkivet kunne vi sette vi opp et program for to kvelder. Tre filmblokker – historisk, moderne og dokumentar – ble vist den 14. oktober. De historiske byportrettene fra 40-/50- og 60-årene viste seg å være de klare favorittene den første visningskvelden og forhåpentlig kan vi grave ut flere historiske filmer for fremtidige visninger. Vigdis Lian, direktør for Norsk filminstitutt innledet og fortalte om bakgrunnen til filmene. Norske, moderne, arkitekturrelaterte kortfilmer formet den andre blokken, som ble introdusert av Joachim Frivold. Sluttfilmen var «Berlin Babylon», en dokumentarfilm om den betydelige ombyggingen av Berlin, en referanse til transformasjonsprosessen vi venter i Bjørvika. Den 18.10, før avslutningsfesten for Triennalen, viste vi eksperimentell kortfilm fra Kunsthøyskolen i Berlin, presentert av Monika Preischl.
Filmkveldene viste oss hvor vanskelig det er å tiltrekke seg et interessert publikum til et uetablert visningssted på kort varsel, men har også demonstrert at man med et målrettet program og tilsvarende PR-arbeide bør kunne utvide, finne og interessere et publikum også utenfor arkitektfaggruppen. Forhåpentlig klarer vi det ved fremtidige visninger.
2. FILM SOM MEDIUM I ARKITEKTUREN
Arkitektkonkurranser er preget av intens arbeidsinnsats som medfører et spesielt (kjærlig) forhold til prosjektet. Deltakerne strekker seg langt for å videreformidle ideene sine. Derfor er vi arkitektene sårbare når vi oppdager at de innleverte plansjene ikke gjenspeiler bildet vi hadde laget i vårt hode. Vi skylder på dårlig trykk kvalitet, lav oppløsning, gale farger og forsvunne streker. Når innfris det årgamle løfte: what you see is what you get? Overføring fra skjerm til papir svikter. Prosjektformidling fra plansjene til publikum går heller ikke som forventet. Teksten – selv om den er beskåret til et minimum – oppfattes som for lang: «Jeg gidder ikke å lese alt dette!» og assosiasjonsbildene leses direkte en til en. Prosjektene må tilfredstille høye grafiske krav for å bli oppfattet som leseverdige og selv om arkitektkonkurranser stort sett avgjøres av en fagjury, ønsker deltakerne å gjøre ideene interessante for flere.
Lesevanene har forandret seg; avisene har blitt til tabloide ukeblader (og omvendt), billedmateriale dominerer over en tekst som repeteres i overskrift, brødtekst, bildetekst og fremhevete sitater. Det virker lenge siden, at boliger ble annonsert som ren tekstbeskrivelse. I dag brukes fargebilder (til og med av megleren) og 360-grad videovisning loves på nett. Mobiltelefonens tekstmeldinger benytter seg av et stadig utviklende språk som nå kan utvides eller erstattes av bildene (MMS). I kunsten har man for lengst begynt å benytte seg av nye medier. «Documenta» eller høstutstillingen; lokalene klargjøres for videovisning.
Erkjennelsen av begrenset formidlingsevne fører til refleksjon over bruk av nye medier. Kan arkitekturpresentasjoner benytte seg av film for å dramatisere, belyse og iscenesette ideene på en bedre måte til et bredere publikum? Dagens presentasjonsmateriale inneholder både fotografier, klassiske tegninger, renderings av datamodeller og i voksende grad comic strektegninger (med photoshop coleur). Alle typer kan tenkes (blandet) i animert filmversjon.
På årets Arkitekturtriennalen viste vi noen kortfilmer med tilknytning til arkitektur. Filmen «Alt i alt» av Torbjørn Skårild foregår ved stupebassenget i Stavangers svømmehall. Rommets funksjon, virkning og kvalitet synliggjøres fra forskjellige standpunkter via en dramatiserende komposisjon. Arkitektenes arbeid presenteres på en fremragende måte.
Bruk av medier styrer presentasjonen og påvirker i enda større grad prosjekteringsprosessen. Tilnærming til oppgaven kan gjøres med kjente verktøy som tekst, 2d/3d-tegninger, fysiske- og data-modeller.
Film som prosjekteringsverktøy kan lede gjennom romsekvenser, styre overganger, sette fokus på detaljer, kaste lys på objekter, skape forhold mellom elementer og gi en overordnet dramaturgi. Arkitekten jobber som manusforfatter. En slik prosjekteringsprosess medfører bruk av tilsvarende presentasjonsmidler. De vil ikke bare vise prosjektet men også videreformidle prosessen bak.
3. ÅPENT SAMARBEID SOM STRATEGI
Et temporært samarbeidsteam innenfor A-TRACTs åpne, kompetansebaserte arkitekturnettverk tok initiativ til filmvisningene i årets arkitekturtriennale. Vi arbeidet for å knytte bestående og nye forbindelser innenfor arkitektur- og filmmiljøene i Norge og internasjonalt sammen til en operativ og ansvarlig enhet. NAL, Norsk filminstitutt og Kortfilmfestivalen, var faglige institusjoner som ble involvert i arbeidet med å utvikle et felles prosjekt. Utenfra deltok diplomstudenter (eksperimentell film) fra Kunsthøgskolen i Berlin og arkitektur&mediafestivalen Artimage i Graz ble spurt om råd. MS Innvik og MS Langåra ble omgjort til flytende kinoer for anledningen. Resultatet ble filmvisninger på MS Innvik/MS Langåra og etableringen av en filmklubb, Cine-A, som sanket sine første medlemmer disse kveldene.
Åpent samarbeid som strategi for A-TRACTs virksomhet gjør arbeidsmodellen fleksibel, de mest potente (ofte ukonvensjonelle) løsningene blir valgt og den som kan/har det som trengs blir trukket inn. Prosjektets ve og vel er første prioritet. Målsetningen er å levere, samtidig som den enkelte bidragsyter får frie hender og garanterer for sin del av prosjektet. Det er bemerkelsesverdig hvilken innsats som på frivillig basis ble stilt til prosjektets disposisjon. Resultatet ble et utvidet, målrettet og offisielt samarbeid mellom begge fagmiljøene, arkitektur og film.
Fremme filmvisninger, slik NAL gjorde på triennalen, er veldig bra. At den årlige Kortfilmfestivalen i Grimstad åpner for arkitektur som tema i sine program er også bra. Det er derfor fristende å skrive «arkitektur+film 2004». Vi har foreslått et formelt samarbeid mellom NAL, OAF, Kortfilmfestivalen og Norsk filminstitutt som forsterker broen mellom fagene og som gir en faddereffekt til tverrfaglige tiltak i 2004. Dette vil øke sannsynligheten for at film gis plass som medium og verktøy i arkitektur- og byutviklingssammenheng. Dette vil øke sannsynligheten for at dagens arkitekter, eiendomsutviklere og byplanleggere er klar over at det om 50 år graves frem støvete dokumentarfilmer fra Norsk filminstitutts filmarkiv som viser Oslo før, under og etter Bjørvikautviklingen.
Norges film- og arkitekturkompetanse kan knyttes sammen i et felles nettverk og aktiveres til nye samarbeid. A-TRACT ønsker å sette sammen en gruppe personer for å utvikle en filmdatabase på domenet arkitekturfilm.no, arbeide med program for nye filmvisninger, f eks for Kortfilmfestivalen 2004 og etterstrebe nye samarbeidsformer med filmmiljøet. Det arbeides bl a også med en tverrfaglig workshop i 2004 hvor arkitekter og filmskapere kan lage kortfilm med arkitektur som tema. Vi oppfordrer alle som forvalter, produserer og omsetter arkitektur og byutvikling til å se mulighetene som ligger i å dokumentere, eksperimentere, prosjektere og kommunisere med tidsbaserte medier.
Alle som ønsker å bidra til denne brobyggingen, som har ideer og forslag, oppfordres til å ta kontakt. Skriv til: film@a-tract.com
A-TRACTs bidrag til triennalen gikk under arbeidstittelen «arkitektur + film 2003» og ble underveis døpt til Cine-A 2003. Bidraget var ment som et upretensiøst tiltak for å øke allmennhetens interesse for arkitekturtriennalen og eksperimentere med arkitekturformidling til et bredere publikum. Følgende artikkel beskriver tre ulike aspekter ved vårt bidrag og er våre personlige refleksjoner over
1. prosessen fra visjon til prosjekt (v/Kristian Kreutz)
2. over film som medium i prosjekteringen (v/Björn Wolke) og
3. over samarbeidsaspektet (v/Henrik Nömm).
1. SCALING DOWN - EN OPPSUMMERING
Prosjektet startet med store ambisjoner. Planer om en ironisk blanding mellom selvbygger-Norge med readymade badstuhytter, gress på taket, og filmtilbud – slått sammen til et flytende arkitektursitat, ble raskt lagt til side. Vi ønsket da å sende en mobil filmprosjektorenhet langs Oslos kystlinje, som med et variert program skulle reagere på stedets omgivelser og tematisere havnelinjen ved filmutvalget – et byportrett langs Akershusstranda, Tjuvholmenprosjektene foran Aker Brygge osv. Et flytende lerret, avantgardistisk tegn og semitransparent screen skulle bli flyttet rundt kaiene og skape et mobilt kinorom foran en i vannet speilende storby Oslo. Det høstlige klima og mangel på videre pengekilder drepte den mobile tanken. Friluftsanlegget med filmlerret festet på flytende plattformer måtte forkastes. Vi hadde havnet på det vesentlige ved denne oppgaven - å sette opp ett program og få folk til å bevege seg in i magen til MS Innvik for å se på film.
Takket være Torunn Nyen, Joachim Frivold og Per Platou fra Kortfilmfestivalen og Kjell Billing og Karin Hansen fra Norsk filminstitutt/Filmarkivet kunne vi sette vi opp et program for to kvelder. Tre filmblokker – historisk, moderne og dokumentar – ble vist den 14. oktober. De historiske byportrettene fra 40-/50- og 60-årene viste seg å være de klare favorittene den første visningskvelden og forhåpentlig kan vi grave ut flere historiske filmer for fremtidige visninger. Vigdis Lian, direktør for Norsk filminstitutt innledet og fortalte om bakgrunnen til filmene. Norske, moderne, arkitekturrelaterte kortfilmer formet den andre blokken, som ble introdusert av Joachim Frivold. Sluttfilmen var «Berlin Babylon», en dokumentarfilm om den betydelige ombyggingen av Berlin, en referanse til transformasjonsprosessen vi venter i Bjørvika. Den 18.10, før avslutningsfesten for Triennalen, viste vi eksperimentell kortfilm fra Kunsthøyskolen i Berlin, presentert av Monika Preischl.
Filmkveldene viste oss hvor vanskelig det er å tiltrekke seg et interessert publikum til et uetablert visningssted på kort varsel, men har også demonstrert at man med et målrettet program og tilsvarende PR-arbeide bør kunne utvide, finne og interessere et publikum også utenfor arkitektfaggruppen. Forhåpentlig klarer vi det ved fremtidige visninger.
2. FILM SOM MEDIUM I ARKITEKTUREN
Arkitektkonkurranser er preget av intens arbeidsinnsats som medfører et spesielt (kjærlig) forhold til prosjektet. Deltakerne strekker seg langt for å videreformidle ideene sine. Derfor er vi arkitektene sårbare når vi oppdager at de innleverte plansjene ikke gjenspeiler bildet vi hadde laget i vårt hode. Vi skylder på dårlig trykk kvalitet, lav oppløsning, gale farger og forsvunne streker. Når innfris det årgamle løfte: what you see is what you get? Overføring fra skjerm til papir svikter. Prosjektformidling fra plansjene til publikum går heller ikke som forventet. Teksten – selv om den er beskåret til et minimum – oppfattes som for lang: «Jeg gidder ikke å lese alt dette!» og assosiasjonsbildene leses direkte en til en. Prosjektene må tilfredstille høye grafiske krav for å bli oppfattet som leseverdige og selv om arkitektkonkurranser stort sett avgjøres av en fagjury, ønsker deltakerne å gjøre ideene interessante for flere.
Lesevanene har forandret seg; avisene har blitt til tabloide ukeblader (og omvendt), billedmateriale dominerer over en tekst som repeteres i overskrift, brødtekst, bildetekst og fremhevete sitater. Det virker lenge siden, at boliger ble annonsert som ren tekstbeskrivelse. I dag brukes fargebilder (til og med av megleren) og 360-grad videovisning loves på nett. Mobiltelefonens tekstmeldinger benytter seg av et stadig utviklende språk som nå kan utvides eller erstattes av bildene (MMS). I kunsten har man for lengst begynt å benytte seg av nye medier. «Documenta» eller høstutstillingen; lokalene klargjøres for videovisning.
Erkjennelsen av begrenset formidlingsevne fører til refleksjon over bruk av nye medier. Kan arkitekturpresentasjoner benytte seg av film for å dramatisere, belyse og iscenesette ideene på en bedre måte til et bredere publikum? Dagens presentasjonsmateriale inneholder både fotografier, klassiske tegninger, renderings av datamodeller og i voksende grad comic strektegninger (med photoshop coleur). Alle typer kan tenkes (blandet) i animert filmversjon.
På årets Arkitekturtriennalen viste vi noen kortfilmer med tilknytning til arkitektur. Filmen «Alt i alt» av Torbjørn Skårild foregår ved stupebassenget i Stavangers svømmehall. Rommets funksjon, virkning og kvalitet synliggjøres fra forskjellige standpunkter via en dramatiserende komposisjon. Arkitektenes arbeid presenteres på en fremragende måte.
Bruk av medier styrer presentasjonen og påvirker i enda større grad prosjekteringsprosessen. Tilnærming til oppgaven kan gjøres med kjente verktøy som tekst, 2d/3d-tegninger, fysiske- og data-modeller.
Film som prosjekteringsverktøy kan lede gjennom romsekvenser, styre overganger, sette fokus på detaljer, kaste lys på objekter, skape forhold mellom elementer og gi en overordnet dramaturgi. Arkitekten jobber som manusforfatter. En slik prosjekteringsprosess medfører bruk av tilsvarende presentasjonsmidler. De vil ikke bare vise prosjektet men også videreformidle prosessen bak.
3. ÅPENT SAMARBEID SOM STRATEGI
Et temporært samarbeidsteam innenfor A-TRACTs åpne, kompetansebaserte arkitekturnettverk tok initiativ til filmvisningene i årets arkitekturtriennale. Vi arbeidet for å knytte bestående og nye forbindelser innenfor arkitektur- og filmmiljøene i Norge og internasjonalt sammen til en operativ og ansvarlig enhet. NAL, Norsk filminstitutt og Kortfilmfestivalen, var faglige institusjoner som ble involvert i arbeidet med å utvikle et felles prosjekt. Utenfra deltok diplomstudenter (eksperimentell film) fra Kunsthøgskolen i Berlin og arkitektur&mediafestivalen Artimage i Graz ble spurt om råd. MS Innvik og MS Langåra ble omgjort til flytende kinoer for anledningen. Resultatet ble filmvisninger på MS Innvik/MS Langåra og etableringen av en filmklubb, Cine-A, som sanket sine første medlemmer disse kveldene.
Åpent samarbeid som strategi for A-TRACTs virksomhet gjør arbeidsmodellen fleksibel, de mest potente (ofte ukonvensjonelle) løsningene blir valgt og den som kan/har det som trengs blir trukket inn. Prosjektets ve og vel er første prioritet. Målsetningen er å levere, samtidig som den enkelte bidragsyter får frie hender og garanterer for sin del av prosjektet. Det er bemerkelsesverdig hvilken innsats som på frivillig basis ble stilt til prosjektets disposisjon. Resultatet ble et utvidet, målrettet og offisielt samarbeid mellom begge fagmiljøene, arkitektur og film.
Fremme filmvisninger, slik NAL gjorde på triennalen, er veldig bra. At den årlige Kortfilmfestivalen i Grimstad åpner for arkitektur som tema i sine program er også bra. Det er derfor fristende å skrive «arkitektur+film 2004». Vi har foreslått et formelt samarbeid mellom NAL, OAF, Kortfilmfestivalen og Norsk filminstitutt som forsterker broen mellom fagene og som gir en faddereffekt til tverrfaglige tiltak i 2004. Dette vil øke sannsynligheten for at film gis plass som medium og verktøy i arkitektur- og byutviklingssammenheng. Dette vil øke sannsynligheten for at dagens arkitekter, eiendomsutviklere og byplanleggere er klar over at det om 50 år graves frem støvete dokumentarfilmer fra Norsk filminstitutts filmarkiv som viser Oslo før, under og etter Bjørvikautviklingen.
Norges film- og arkitekturkompetanse kan knyttes sammen i et felles nettverk og aktiveres til nye samarbeid. A-TRACT ønsker å sette sammen en gruppe personer for å utvikle en filmdatabase på domenet arkitekturfilm.no, arbeide med program for nye filmvisninger, f eks for Kortfilmfestivalen 2004 og etterstrebe nye samarbeidsformer med filmmiljøet. Det arbeides bl a også med en tverrfaglig workshop i 2004 hvor arkitekter og filmskapere kan lage kortfilm med arkitektur som tema. Vi oppfordrer alle som forvalter, produserer og omsetter arkitektur og byutvikling til å se mulighetene som ligger i å dokumentere, eksperimentere, prosjektere og kommunisere med tidsbaserte medier.
Alle som ønsker å bidra til denne brobyggingen, som har ideer og forslag, oppfordres til å ta kontakt. Skriv til: film@a-tract.com
Skisse til Arkitektur+film 2004/Cine-A.(Noen av samarbeidene er ikke bekreftet eller gjennomført, kun ønsket.)