CIAM sett fra Nederland
Nederlandske Cornelis van Eesteren var formann i CIAM fra 1930 til 1947. Han arbeidet for å holde bevegelsen sammen. Selv framstod han som anonym. Nå er han hovedpersonen i en ny framstilling av CIAMs historie.
Kees Somer:
The Functional City. The CIAM and Cornelis van Eesteren, 1928–1960,
NAi publishers, Rotterdam/EFL Foundation, Hague
Nederland 2007
Congrès Internationaux d’Architecture Moderne (CIAM) ble opprettet i La Sarraz i 1928. Erklæringen, som ble vedtatt i den sveitsiske byen, var imidlertid en kompromissløsning. Arkitektene var ingen samlet tropp. CIAM slet med indre motsetninger, fra opprettelsen og til oppløsningen i 1959. Dette er et ledemotiv i The Functional City. The CIAM and Cornelis van Eesteren, 1928–1960, av Kees Somer, ei bok skrevet som et bidrag til diskusjonen av CIAM-arven, med særlig fokus på den fjerde kongressen, som utgjorde et høydepunkt i den kollektive bestrebelsen.
Tre fraksjoner
Le Corbusier ønsket at CIAM skulle propagandere for hans eget syn på den nye arkitekturen. Han var en dominant skikkelse som la mange føringer for kongressene, men han eide dem likevel ikke. Det fantes også andre markante personligheter som nektet å la seg overkjøre av den fransk-sveitsiske stjernen.
Tyske Hugo Häring var sekretær i ”Der Ring”. Han opptrådte som representant for de tyske arkitekter, og talte for et bredt, inkluderende program og en demokratisk utvikling av CIAM.
En flokk yngre arkitekter ville at den moderne arkitekturen skulle knytte nærmest mulig an til den teknologiske, vitenskapelige og økonomiske utvikingen, og ønsket at CIAM skulle utforme strenge arbeidsprogrammer som kunne realisere dette målet.
Heller ikke på den andre kongressen i Frankfurt, med «minimumsboligen» som tema, eller på den tredje i Brussel i 1930, klarte man å utmeisle noen samlet eller samlende politikk, en virkelig felles profil. Noen arkitekter var «realister», mens andre var «utopister». Den «germanske» analytiske funksjonalismen stod mot den «latinske» visjonære rasjonalismen.
Hugo Härings kritiske holdning gjorde kanskje sitt til at tyske arkitekter ikke kom skikkelig med i CIAM før i 1931, og Le Corbusier-individualisme virket ikke samlende på de franske kollegaene. De sveitsiske arkitektene, anført av Sigfried Giedion, var imidlertid aktivt med fra første stund, og nederlenderne fulgte raskt på, noe nederlandske Kees Somer griper fatt i.
The Functional City
Nederlandske Cornelis van Eesteren hadde erfaring som byplanlegger i Amsterdam og stod for en udogmatisk, pragmatisk modernisme med stor tro på fellesskapet. Den kollektive innsatsen var et kjennetegn på den avantgardistiske bevegelsen, eller burde i alle fall være det, mente han og fant her en støttespiller i Giedion, CIAMs sekretær og sentrale organisasjonsbygger.
Cornelis van Eesteren inntok en viktig plass i den nederlandske troppen, samtidig som han stod overfor fraksjonsstridighetene. Dette bidrog trolig sterkt til at han i 1930 ble valgt til ny CIAM-formann etter Karl Moser.
CIAMs fjerde kongress hadde «The Functional City» som tema. Samlingen ble grundig forberedt av de nederlandske arkitektene, som arbeidet ut fra Van Eesterens forslag til hvordan byanalyse kunne gjøres med henblikk på fire hovedfunksjoner: bolig, arbeid, rekreasjon og trafikk.
Planen var at den fjerde kongressen skulle holdes i 1932 i Moskva. De sovjetiske arkitektene, som var tilhengere av den historiske materialisme, kritiserte imidlertid det nederlandske opplegget, noe som delvis ble tatt til følge. Noe ble endret, og kongressen ble utsatt til 1933. De russiske arkitektene ble satt under stadig hardere press av Stalin, og den ideologiske konflikten vokste inntil det ble åpenbart at funksjonalistisk tenkning og planlegging var uønsket i Moskva. Kongressen kunne ikke holdes der, og ble lagt til et skip på Middelhavet.
Her ble komparativ byanalyse introdusert. Kartsymboler ble lånt hos den østerriske sosiologen og logiske empiristen Otto Neurath. De logiske empiristene ville erstatte all filosofi med språkanalyser og empirisk vitenskap. Hele 34 byanalyser ble utarbeidet i tilknytning til kongressen.
Oppløsningen
CIAM var i stadig krise, og etter den andre verdenskrig var det verre enn noensinne å finne meningen, skjønt oppslutningen var voksende.
På den sjette kongressen i Bridgwater i 1947 ble CIAM omdannet til en verdensomspennende organisasjon, etter forslag fra Le Corbusier. Spanskfødte Josep Lluís Sert, som i ungdommen hadde dratt til Le Corbusier i Paris og arbeidet gratis for ham, ble valgt til ny CIAM-formann etter van Eestern, som nå ble ærespresident. Nederlenderen fant seg imidlertid ikke til rette i det nye CIAM, og han irriterte seg over at forandringen var blitt planlagt i USA av framstående medlemmer som Le Corbusier, Walter Gropius og Giedion, uten at han, som var CIAMs formann, overhodet ble trukket inn. Vennskapet med Giedion fikk en knekk for livet, forteller Kees Somer.
CIAM gjenfant noe av sitt «gamle jeg» etter at en ny omorganisering var gjennomført, men ble definitivt oppløst på den tiende kongressen i 1959.
