Arkitektnytt

Kvelden i baren på toppen av John Hancock Tower 300 meter over bakken: De endeløse gatene strekker seg i vinkelrett grid mot vest, syd og nord med lys, biler og lave bygninger. Langt utover prærien der hundre tusen nordmenn dro i vei for å finne seg en mulig framtid for hundre år siden. Mot øst Lake Shore Drive med røde og hvite billys i mange filer som slynger seg langsmed kysten av Lake Michigan og definerer de vindunderlige, offentlige parkområdene langs hele sjøfronten.

 

Her i denne unge, digre metropolen ble den moderne byens bygninger funnet opp. Louis Sullivan med varemagasinet. Richardson, Burnham og Adler med de første skyskraperne som etterpå ble større og større. Dette var byen til Frank Lloyd Wright. Her er Johnson Wax, Unity Temple og Ruby House. Chicago ble byen til Mies van der Rohe etter at nazismen gjorde Europa umulig i forkant av 1940. Crown Hall, IIT, Posthuset og andre høyhus her ble de viktigste byggene han formet. SOM-arkitektene hadde ham som lærer. Det epokegjørende Inland Steel. Sears/Willis og John Hancock Tower som arkitektonisk og teknisk banet veien for den moderne skyskraperen.

 

Ikke koselige kronglete gater, piazzaer, keiser- og kongepalasser. Ikke monumentalbygg lagt i aksen. Ingen bymur eller ruiner. Helt andre og sterke byrom dannes i samspill mellom den regulære griden og de enorme bygningene som fyller The Loop. Den eleverte banen som skrangler over gatene der inne og spres på stylter vidt utover. Den magiske overgangen mellom skyskrapersentrum og den vidt utbredte, lave metropolen.

 

Folkens: Ta dere fri. Få et pusterom fra de forvitrende og begrensende debattene. Ta flyet til Chicago før det blir forbudt å reklamere for flyturer. Opplev en by der alt handler om moderne arkitektur. Der du som arkitekt blir tvunget til å være nyskapende i stedet for reproduserende. Obamas by. En by der taxisjåføren i den kasserte politibilen og serveringsdamen på Millers vet alt det viktigste om byens epokegjørende arkitekter.