Arkitektnytt

Det var også usikkerhet omkring parlamentsvalget sist vår og regjeringsskiftet ville forkludre gjennomføringen, lite har vært forutsigbart.

De siste ukene før lekene går av stabelen, har mye av den negative støyen blitt borte, de aller fleste anleggene er klare, og det arbeides på spreng med planting og landskapsbearbeidelse slik at mye vil gi et ferdigere inntrykk når lekene starter. Denne artikkelen vil gi et bilde av forberedelsene og planleggingen av de olympiske sommerleker 2004 samt reflektere om og på hvilken måte olympiske leker kan brukes som byutviklingsstrategi.

Utfordringer
Olympiaden 13.-29. august 2004 og Paralympics 17.-28. september 2004 har fått mest omtale på grunn av alle forsinkelsene med prosjektene (hvem husker vel eller vet at hovedanleggene i Montreal først sto ferdig 12 år etter olympiaden i 1976), noe som er en dårlig start hvis byen vil ha olympia-den som en positiv kraft og markedsføringselement. Greske massemedia kommenterer daglig eller ukentlig denne «thriller» som arbeidet med mange av prosjektene står for.

Nå er Hellas også i ferd med å pådra seg gjeld til EU i størrelsesor-den en milliard euro (ca 8,4 milliarder kroner) på grunn av «mismanagement» og en tilsvarende sum for forsinkelser og budsjettoverskridelser i forbindelse med OL 2004. Kostnadene på arrangementet skrus i været også pga. sikkerhetstiltakene (mot terror), som er fire ganger beløpet brukt i Sidney 2000! Dette er ikke selvforskyldte kostnader, men det har vært med å fordyre og forsinke prosjektene og hele opplegget.

Alle negative oppslag i greske og internasjonale media ser ut til å skremme folk. Forhåndssalget av billetter har vært langt lavere enn forventet, og på tampen blir billetter lagt ut på billigsalg helt ned til 10 euro billetten ved visse arrangement. Mange i Hellas mener det er på høy tid å fokusere på det som er i rute og andre prosjekter som forbedrer byen, som det ikke er problemer forbundet med.

Litt historikk
Hellas oppfant de olympiske leker mer enn 700 år før vår tidsregning. De ble holdt ved like i mer enn elleve hundre år frem til 393 e.Kr. da keiser Theodosius forbød og bannlyste dem fordi de «var for hedninger». Athen arrangerte for øvrig de første olympiske leker i våre dager i 1896, etter at franskmannen Baron Pierre de Coubertin hadde tatt initiativ til å få igang de moderne lekene. Hans idé var at sport hadde gunstig virkning på intellektuell utvikling.

Athen-olympiaden var en begivenhet som hadde ringvirkninger også den gang, selv om målestokken var en helt annen! Det gamle stadion fra antikken (Kalimarmaro – «Den gode marmor») ble utbedret og brukt som hovedstadion – i 2004 skal den bare brukes til bueskytning og som innkomst for maratonløperne! Men lekene hjalp Athens omdømme og var et steg i retning av modernisering og internasjonalisering. Den greske nasjonen og hele verden omfavnet gjen-fødelsen av de olympiske leker, og sommerolympiaden er siden utviklet til å bli den største feiring – «Celebration» – på jorden, der nesten samtlige nasjoner deltar. Dette er nok en grunn til at landene satser mye for å få arrangere olympiske leker, og man regner med at utviklingseffekten kan bli stor, selv om mange mener at arrangementene er blitt for store og uhåndterlige, at enten må bare store nasjoner påta seg arrangementet, eller lekene må trappes ned i omfang.

Andre gangs søknad
Hellas søkte om å få lekene 1996, hundre år etter de første moderne lekene. Det fikk de ikke, søknaden var ikke sterk nok. Den var nostalgisk med for mye henvisning til historien og jubileet. Da Athen søkte om 2004-olympiaden, ble det lagt vekt på lekene som motor for prosjekter som kunne berike byens «image» som en internasjonal metropolis, og som verktøy for å trekke til seg private banker og investorer og offentlige midler, internasjonale og nasjonale, slike som OECD, EU, Den internasjonale olympiske komité (IOC) og andre, så vel som midler fra den greske regjering og nasjonale finansinstitusjoner.

De mange forbedringer av transportsystemet og hovedvegnett som er et ledd i olympiadeforberedelsene, er en «fremskynding» av tidligere planer som er forsinket, samtidig som planer og anlegg hele tiden er justert i forhold til OL. Men til tross for det insitament olympiaden er, klarer man ikke å bli ferdig med alle veglenker, utbedringer, anlegg av trikkelinjer, forlengelser av Metro osv. som man optimistisk hadde trodd da søknaden ble sendt. Det vil føre for langt å gå inn på alle de kritiske anleggene. Men det er uenigheter om det fins en klar byutviklingsstrategi bak forslagene, og om etterbruken har betydd nok ved valg av prosjekter.

Olympiadeanleggene
For lekenes sportslige resultat kommer kvaliteten på anleggene i første rekke. Men for avviklingen er det mange andre faktorer som spiller inn: lokalisering, tilgjengelighet, transportmuligheter, organisering, ansatte og frivillige, boforhold og treningsmuligheter, telekommunikasjoner og ikke minst klimaet! Det er i alt 59 anlegg, i tillegg kommer anlegg for massemedia og presse.

Fire stadionanlegg ligger i Thessaloniki, Patras, Volos og Heraklion (Kreta). Resten er i ulike lokaliteter i Attiki (Attika), fylket som i prinsippet er sammenfallende med Athen-metropolen. Av de resterende 55 prosjekter er det hele 24 prosjekter som skal forbedre transportmuligheter og trafikkavvikling. Fem prosjekter er entreprisene på den olympiske landsbyen. Vi sitter igjen med 26 prosjekter som er nybygging eller utbedring av sportsanlegg spredt over store deler av Attiki, et fåtall ligger innenfor Athen kommune. Kulestøtkonkurransene ble dessuten lagt til lekenes opprinnelsessted, Olympia vest på Peloponnes.

Det har vært uenigheter om strategi ved valg av lokaliteter, og ulike interessegrupper har vært i aksjon. Noen ganger har dette ført til forsinkelser, endring av program eller til og med flytting av anlegg og aktivitet. Men den lokale olympiakomiteen støttet av IOC har som regel trukket det lengste strå.

Miljøaktivister og høyt respekterte organisasjoner som WWF og Elliniki Etairia (den greske organisasjonen for vern av miljøet og kulturarven) gikk sterkt ut mot anlegg av en innsjø ved Schinia og Maraton som arena for roing, kano og kajakk. Det var her det berømte slaget mot perserne fant sted i 490 f.Kr., og hvor det er våtmarksområder med et stort antall fuglesorter og viltliv samt en sjelden sort furuskog i et område som er definert som nasjonalpark. Kulturministerens, som er lekenes overhode, og Olympiakomiteens argument for å legge anlegget i dette området var blant annet at slaget ved Maraton ikke stod akkurat her, da det skal ha ligget under vann, dessuten at området – som hadde en småflyplass, et nylig nedlagt militæranlegg samt en søppelfylling og en rallycrossbane – bare kunne bli bedre med de foreslåtte olympia-anleggene. Det første argumentet ble tilbakevist (vannstanden har ikke endret seg nevneverdig på 2500 år), på øvrige punkter stod gruppene steilt mot hverandre.

Debatten gikk fra 1996 til høsten 2001, da man nådde et «kompromiss», kano og kajakk-slalom skulle legges til det gamle flyplassområdet Ellinikon. Ro-arenaen i Schinia med sine 2,5 millioner kubikkmeter vann (i en vannfattig region) er et av de første anleggene som ble testet ut i august 2003. Deler av programmet for VM i roing for juniorer ble avlyst eller forskjøvet på grunn av for sterk vind, og var langt på vei en fiasko!

Ikke sett arkitekturens muligheter
Blant de anleggene man har vært mest bekymret for, både for tidsskjemaet og kostnadene, er det store olympiastadion i Maroussi, der den berømte spanske arkitekten Santiago Calatrava tegnet overbygningen og har laget generalplan som binder sammen alle anleggene i området (velodrom, svømmestadion, tennis, friidrett mm). Dette er et av de få anlegg der arkitektonisk kvalitet og synlighet som en slags logo skal være et varemerke og en forutsetning. Mange av de andre anleggene er i stor grad styrt av entreprenører og politiske komiteer. Det har ikke vært arkitektkonkurranser bortsett fra anleggene i Faliron-bukta, der et stort team som inkluderte den franske arkitekten Bernard Reïsen og noen greske arkitekter, vant skissekonkurransen om utformingen av bukta og ca. 800 dekar. Her skal Athen få møte sjøen på kultivert vis, med promenader og park sammen med enkelte anlegg for Taekwondo, sandvolley, en Marina for småbåter og båtforeningslokaler. Det var her taleren Demosthenes på trehundretallet før Kristus trente seg i å tale mot storm og vind!

Greske arkitekter har fått en del oppdrag, men som regel først i gjennomføringsfasen. Arkitektforbundet mener ikke man på langt nær har utnyttet potensialet blant dyktige greske arkitekter. Med trange tidsrammer blir det «viktigere» for politikerne at de blir bygd enn at den arkitektoniske kvaliteten er høy. Den nye flyplassen i Spata som kom i 2001 (der tyske arkitekter og entreprenørene Hochtief sto for planlegging og koordinering), er et typisk eksempel på slik mangel på arkitektonisk vilje. Man kan nok si at de fleste anleggene er ordinære uten spesielle arkitektoniske kvaliteteter. De politiske instanser har ikke sett arkitekturens muligheter som attraksjonselement.

Kritikk og ordskifte
Vil anleggene være klare, gjennomprøvd og justert i tide? Vil byens infrastruktur og serviceanlegg fungere? Vil byen være bedre for sine innbyggere etter olympiaden enn før? Vil Athen ha styrket eller svekket sin posisjon som metropolis i det indre Middelhav? Vil byen ha fått en etterlengtet modernisering og noen nye turistattraksjoner? Spørsmålene er mange og svarene vil komme etter hvert – noen av dem lang tid etter lekene.

Som alltid i Hellas er det sterke meningsytringer fra mange ulike hold. Man prøver å skåre noen politiske poeng på motpartens bekostning! Valget i vår ser ikke ut til å ha endret situasjonen, men foregående regjering får nok høre hva som gikk galt på grunn av dem i ettertid. Karamanlis, den nye konservative statsministeren valgte selv å bli ansvarlig minister (kulturministeriet) for lekene. De olympiske leker er et nasjonalt symbolprosjekt der det gjelder at nasjonen samlet står frem positivt.

Massemedia følger våkent med sammen med ulike interessegrupper, det mangler ikke på kritikk og meningsytringer. Høsten 2003 var man kommet til et punkt hvor det meste prellet av for det var bare tid og vei, man har holdt test av de fleste anleggene med varierende resultat. Arkitektforbundets medlemsblad Architektones hadde i sin utgave mai/juni 2003 et temanummer med en rekke artikler som problematiserte Athen-olympiaden og dens forhold til byutvikling, arkitektur med mer. I TV og massemedia er det daglige reportasjer, av prøvene og deres grad av suksess, med ministre og presidenten i Athens 2004s organisajonskomité, Gianna Angelopoulos-Daskalaki, som bedyrer at alt går som det skal. Valg av kvinnelig leder for den lokale olympiske komite har virket – mange forsinkelser aksepteres av de grånende herrer når Gianna står frem og forklarer!

Byens ansiktsløfting – ikke bare OL
Mange av de store endringer som har funnet sted de siste ti år, skyldes ikke olympiaden, men de er ledd i langsiktige planer som dels stammer fra 1960-tallet, dels fra en strukturplan utviklet tidlig på 1980-tallet. Den nye hovedflyplassen Elefterios Venizelos, oppkalt etter den største greske statsmann i nyere tid, er en slik. Mange av hovedveiene som nå går inn i OL pakken, forlengelsen av forstadstogene, utvidelsen av undergrunnsbanesystemet METRO og en trikk fra sentrum ned til Faliron og langs kysten til Ellinikon, den forrige flyplassen, er slike prosjekter som kan gi byen et løft. Selv om disse ikke er direkte olympia-prosjekter, har tidsfrister omkring lekene hjulpet til å fremskynde prosjektene, og de blir nok av mange sett på som en del av strategien rundt lekene.

De siste årene helt frem til i dag er Athen en kaotisk heksegryte av en byggeplass. Dette skyldes ikke bare all byggeaktivitet knyttet til anleggene opplistet ovenfor, og alle forsinkelsene, og slett ikke alt er på grunn av olympiaden. En mengde torg og plasser, sentralt og i flere bydeler, gjennomgår forandring, ikke alltid med innbyggernes tilslutning. For de store sentrale plassene, Syntagma, Omonia og Monastiraki, har det vært arkitektkonkurranser der oppfølgingen i større eller mindre grad er et resultat av disse.

Syntagma skal få mindre biltrafikk, bedre forhold for fotgjengere og flere trær. Omonia er etter omleggingen blitt en betongørken som folk ikke vil oppsøke. Dette trafikk-knutepunktet har også fått mindre trafikk uten at man har skapt attraktive forhold for de gående brukerne. Har arkitektene bommet på målgruppen? Andre plasser får også mindre vegetasjon pga. parkeringsanlegg lagt under betongdekker. Disse «opprustningene» av byens plasser er et ledd i en omfattende endring av sentrale Athen, der mange gater de siste årene er omgjort for fotgjengere. Dette har ført til kvalitative forbedringer. (Dessverre blir mange av disse forstyrret av motorsykler og biler som trenger seg inn, kjører slalåm og parkerer. Ta fra en greker hans bevegelighet med motorkjøretøy, og han/hun mister noe av sin sjel!)

Den største omstruktureringen som foregår i sentrale Athen, er storprosjektet «Unification of Archeological Spaces», der ideen er å binde sammen alle de viktigste arkeologiske områdene, Akropolis og de nærmeste omgivelser, i en sammenhengende «arkeologisk park». Prosjektet er kommet langt på vei i gjennomføring, og man har allerede i lengre tid kunnet spasere på de tidligere trafikkerte gatene Apostolou Paulou og Dionysiou Areopagitou uhindret av busser og biltrafikk. Gatene er brolagt og har fått en ny design. Slik prosjektet gjennomføres, møter det en del kritikk av arkitekter, ikke minst de som vant konkurransen om utformingen, som ser at «effektiv» prosjektledelse sluker mange kameler underveis. For de som kjenner Athen fra før, er det i alle fall en ny opplevelse å bevege seg i disse områdene. Her ved Areopagitou og den nye metrostasjonen Akropolis i Makryjianni-området ikke langt fra Det norske instituttet i Athen, ligger også byggeplassen for det nye og meget omdiskuterte Akropolismuseet tegnet av Bernard Tschumi. Mange mener at det ikke skulle ligget der, at det ødelegger et tidligere bysantinsk område, at det bryter med målestokken (35 meter høyt) og kommer i konkurranse med Parthenon og Akropolis. Dette museet blir ikke ferdig til de olympiske leker.

Som en del av den generelle opprustningen gjennomgår mange bygninger fasadevasking og oppussing, slik at store deler av byen har vært skjult bak gjerder, stillaser og presenninger. Noen av disse presenningene vil bli en del av bybildet med motiver fra og omkring olympiaden og den greske arv. Til og med det viktige Nasjonalmuseet, som nettopp er nyåpnet, har vært stengt i 18 måneder for å fikses opp til olympiaden. Mangt blir nok langt bedre når lekene går av stabelen! Men metrostasjonene på Syntagma, Universitetet og Akropolis er uansett vel verdt å ta med seg hvis man likevel kommer til byen.

OL som byutviklingsstrategi
Byer er lag på lag med historie og historier, en kan snakke om arkeologiske landskap både med synlige og usynlige spor. De fleste deler av byen er resultat av transformasjoner og tilpasninger, det kan gjelde grunnen og strukturen som ligger i eller under denne (infrastrukturen), eller bygde former på grunnen eller landskapsendringer av forskjellige slag (Marjike Martin 2001). Historien kan fortelle oss om mange byutviklingsstrategier gjennom tidene og mangel på slike. Hvor stor betydning kan en enkelt begivenhet som varer i 14 dager, ha for en bys liv, og hvor lenge vil det ha betydning?

Begivenheter og arkitektur som byutviklere
De siste tyve-tredve årene har konkurransen mellom byer om utviklingens gunst tatt mange former både i fagdebatt blant arkitekter og planleggere, og ikke minst i politiske sirkler. Byene er erkjent som viktige pådrivere i et lands eller en regions utvikling. Mange mener at by-regionene har overtatt eller er i ferd med å overta nasjonalstatens rolle. Det er blitt en kamp om å komme på listen over attraktive steder for lokalisering av kapital, store konserner og multinasjonale selskaper. Selv relativt små steder som ligger utenfor de mest dominerende regionene, prøver å heve seg opp etter håret og komme høyere opp i hierarkiet og få mer oppmerksomhet og dermed større muligheter for økonomisk vekst og ny sysselsetting.

I disse tiårene har avindustrialiseringen gått fort, nye virksomhetsområder må inn for å skape sysselsetting. Tertiærnæringene videreutvikler seg. Informasjonsteknologi har vær nøkkelord en tid. Utvikling av kulturtilbud og turisme er viktige elementer. Arkitekturen i form av spesielle eller iøynefallende bygninger er blitt en del av dette. Byer som liker å komme på verdenskartet, prøver å utnytte kjente arkitekter eller nye eksperimenterende planleggere som kan gi mye medie- oppmerksomhet. Sidney-operaen tegnet av Jørn Utzon, Biblioteket i Alexandria (Snøhetta) eller Guggenheimmuseet i Bilbao (Frank Gehry) er typiske eksempler. Man mener at slike symbolbygg trekker valfartende arkitekter, men også turister. Begivenheter som store kongresser, festivaler, verdensutstillinger og olympiske leker er elementer i en slik strategi, som slett ikke er ny hvis vi tenker på verdensutstillingene som frembrakte Paxtons Crystal Palace i London, Eiffeltårnet i Paris osv., og mange flere på attenhundretallet. Det er likevel et stykke fra å bruke arkitekturen som attraksjon til å si at noen byggverk fungerer som en byutviklingsstrategi.

Hva er byutviklingsstrategi?
Hensikten med en slik strategi vil oftest være å sikre sysselsetting og byregionens økonomi, legge opp til en utvikling av infrastruktur slik at transport og annen kommunikasjon glir, og at tekniske forhold som vannforsyning, avløp og renovasjon funker bra og gir underlag for vekst og utvikling. Også at den grønne strukturen gir muligheter for allsidig rekreasjon. Strukturen innenfor skole, utdanning, helse og sosialtjenester må legges til rette og sikres – dette er en del av den sosiale infrastrukturen. Kulturbygg og anlegg er blitt stadig viktigere deler av det som skal oppgradere byene og gjøre dem attraktive.

En byutviklingsstrategi vil søke å sikre disse elementene i utviklingen, men den vil også legge opp måter å nå slike mål – en handlingsplan med incentiver og finansieringsopplegg. Strategi har en viss grad av langsiktighet og fokus på visse tema. Mange byer bruker nettopp en utvikling av tekniske anlegg og noen bygningsprosjekter som viktig del av strategien. Olympiske leker trenger spesielle anlegg og en god infrastruktur for å fungere bra og skulle dermed egne seg som instrument til å forbedre byen og legge til rette for fremtiden. Men en slik strategi kan ha ulike mål. Er strategien å sørge for at lite utviklete områder i byen får en ny giv? Dette var dels tilfellet i Barcelona. Er strategien det å sikre en jevn utvikling av alle byens områder? Er det å sikre at attraktive næringer søker til byen, er det å gi spesielt gode botilbud til visse grupper? Eller er det å sørge for at byen får et vel fungerende transportsystem som forbedrer tilgjengelighet for alle. Eventuelt er det å gi byen og regionen en miljøprofil som garanterer langsiktig fordelaktig, bærekraftig utvikling? Eller er strategien litt av alt dette? For å forstå Athens kontekst vil jeg i raske bilder gi en karakteristikk av dagens metropol og noen historiske riss som skal gi utgangspunkt for diskusjonen om olympiaden som byutviklingsstrategi.

Barcelona og Athen – likheter og ulikheter
Den store forskjellen mellom Barcelona og Athen er nok at det i katalanernes hovedstad ble tatt en politisk beslutning om at lekene skulle være et viktig ledd i videreføringen av en byutviklingsstrategi og at god og eksperimentell arkitektur og landskapsarkitektur skulle være en viktig komponent av dette. Det savnet man i Athen, der man nok heller så dette som en mulighet til å få tilført kapital til å fremskynde viktige infrastrukturprosjekter, men ut over det virker det som internt rivaleri og politisk prestisje har vært viktigere enn byens utviklingsmål.

Sett i historisk perspektiv har Athen ikke vært lett å styre, langt mindre gjennomføre konsekvente strategier. Skifte av regjeringer i Hellas betyr ofte ny retning og andre mål – enda mer slik når administrasjonen eller store deler av den kan skiftes ut ved politiske endringer. Da blir det vanskelig å holde fast så beslutninger gjennomføres. Fellesskapets interesser må ofte vike for individets ønsker og øyeblikksinnskytelser. Tross dette ligger kimen til en strategi i Athen, der gjennomføringen av de store ringveiprosjektene, bane og trikk samt utviklingen av sjøfronten og forbindelsen til sjøen gir byen et løft. Ikke minst vil en utvidelse av Metro forbedre kommunikasjon og luftforurensing.

Der strategien ikke virker gjennomtenkt for mange av de andre anleggene, er etterbruk og ansvar for drift. Arkitekturen har ikke fått en prominent plass og vanlig folk skjønner ikke hvilken glede de vil ha av anlegg som koster dyrt på bekostning av alminnelige goder de føler de trenger.

I Barcelona gikk strategien ut på å sette inn konsentrert innsats i nedslitte deler av byen, oppgradere store deler av kystlinjen slik at byen endelig fikk god kontakt med sjøen, og legge olympialandsbyen i område som trengte byfornyelse, og utvikle en ringvei nummer to med særegne kvaliteter. Dessuten en oppgradering av mange av byens parker og plasser, foruten bygging av nødvendige sportsanlegg med arkitektonisk karakter. Folk i Barcelona var mindre opptatt av sport enn av kultur og byplanlegging!

I Athen virker lokaliseringen av flere anlegg mer vilkårlig. Den olympiske landsby ble bygget i et naturområde der det tidligere ikke var tillatt å bygge, men etter lekene skal det omdannes til boliger for vanlige folk. Oppgraderingen av Falironbukta er også et forsøk på å bedre forbindelsen mellom byen og sjøen. Men det fins andre områder i Athen som Eleonas, som virkelig kunne trengt en injisering av nye anlegg. Ideen med OAKA- området er nok også at denne olympiaden blir en måte å få dette til å bli et vakrere og mer helhetlig område. Enkelte av prosjektene legges til bydeler/kommuner som nok kunne trenge et incitament, men da man ikke har planer klare for etterbruk, kan slike incitament like gjerne bli en belastning. (Brytearena i Ano Liossia.) Den nedlagte flyplassen Ellinikon har fått en rekke midlertidige anlegg, og ombruk av noen hangarer, men dette betraktes av mange som nødløsninger og ikke som første steg i en fremtidig utvikling der man hadde lovet en stor park.

Det historiske utgangspunktet for de to byene har visse likheter og forskjeller. Begge hadde en fortid under autoritære styrer og ble fri midt på 1970 tallet, og viljen til å handle på nytt var til stede. Hellas fikk en ny grunnlov etter juntaen i 1975 som ga Staten ansvar for planlegging. Tidlig på 1980-tallet kom en planleggingslov som også overførte mer myndighet til kommuner og lokalsamfunn, og der medvirkning skulle være en viktig del. Arealbruksplaner ble utarbeidet for hele landet. Metropolen Athen fikk en strukturplan 1985 som skulle legge rammene for fremtidig utvikling i hele Attiki. På samme vis fikk Barcelona en generalplan for hele regionen allerede i 1976. Den la grunnlaget for en ny strategi om utvikling av metropolen og av offentlige rom og plasser, og etter hvert ble det viktig at det offentlige tok styringen, dvs. kommunesammenslutningen sammen med delstat og staten som medfinansierte prosjektene. Ved å legge vekt på de åpne rom og arkitekturen i de punkt som ble styrket, kom Barcelona i teten i Europa. Men arkitekturen ble ikke gitt noen særskilt vekt i Athen, som heller ikke hadde en urban plan fra 1800-tallet som inspirerte på samme måte som Cerdas plan i Barcelona. Men sponsorene får så mye synlig reklameplass at man tror at vinneren blir Coca Cola og McDonalds!

Avslutning
Diskusjonen om lekene vil være til byens beste, vil fortsette til lenge etter at dette to ukers prosjektet har gått av stabelen 29. august i år (28. september for Paralympics). De fleste kan nok enes om at noen sider av byen er blitt bedre. Lekene har vært et incentiv til å få ting gjort. Få tror vel at det vil bli en effekt som i Barcelona, der sterke byplangrep og en utfordrende arkitektur og urban design har gjort byen til en turistmagnet. Mange vil fortsatt mene at det burde ha vært en klarere strategisk idé om hvilke forbedringer Athen trengte, og langtidsvirkningene, og at det som ble gjort burde hatt en klarere økologisk profil og gitt byen større bærekraft. Det ble lovet store mengder grønne områder og titusenvis av nye trær, men der ligger de langt etter skjemaet. Og ikke minst er det store deler av byens befolkning som ikke har råd eller mulighet til å kjøpe billetter eller ta del i byens fellesskap, som burde få glede av en bedre og mer funksjonell by i fremtiden. Debatten vil komme når man ser resultatet. La oss håpe at lekene blir gjennomført uten terrorhandlinger, og at byen kommer til hektene igjen etter å ha vært en byggeplass i så mange år.

Svaret på spørsmålet i starten er at de olympiske leker kan være en viktig del av en byutviklingsstrategi – forutsatt at dette er basert på entusiasme, politisk vilje og pågangsmot hos de viktigste beslutningstakere og sentrale aktører.