Nyheter
Ytre by:
Bygge- og lekeplass for boliger
I årets siste sommermåneder har det i media vært innlegg om grove overtramp vedrørende boligblokker og kubistiske eller modernistiske kasser som bygges i etablerte, forfinede villastrøk i Oslos ytre sone. Alle krangler, ingen blir enige, og selvfølgelig har ingen i plan- og bygningsetaten gjort noe feil og selvfølgelig er NALs synspunkter de rette.
30. november 2004
Undertegnede er en utskjelt NAL-arkitekt som mener at kjerneproblemet i overnevnte debatt er selve bygningsprosessens struktur, noe alle debattanter synes å gå utenom. Den er tredelt:
1. Den lovgivende prosess.
2. Den utførende prosess.
3. Den utøvende prosess.
Endres disse prosesser, så vil de fleste ulemper i dagens system automatisk elimineres og en ny, mer tidsriktig arkitektur vil vokse frem i relasjon til tradisjon, teknologi og tomtens konfigurasjon.
1. Den lovgivende prosess
Bygningsloven, forskrifter etc. synes i sin teoretiske idébase å være relatert til flate tomter; bra for Danmark, ikke for Norge. Endringer bør bli:
A. Synlig bygningsvolum, ikke gesims- og mønehøyder bør være rådende størrelsesparameter.
B. Garasje, boder under bakken skal gi arealkompensasjon i bruksareal.
C. Eksponerte terrasserte terrasser gir utvendige, høyverdige bruksarealer, og deres flater skal gi arealkompensasjon i bruksareal og derved eksponert bruksvolum.
D. «Bevaringsplan» skal primært videreføre tomtens grønne profil ved replanting, og eksisterende hus’ arkitektoniske hovedelementer skal defineres ved riving og eventuelt videreføres i nybygg.
E. Ved naboprotester deponeres
10 000 kroner som ikke refunderes ved avslag.
2. Den utførende prosess
Så lenge arkitekten representert ved NAL viser den arroganse den gjør i dag, så er det et bevis på at arkitektonisk intellekt uten mangfold, ærbødighet og tradisjon lett skaper visuelt kaos.
NALs president Gudmund Stokke har som sine to forgjengere et internasjonalt markeringsbehov for norsk arkitektur, hvor Oslo ikke bare er byggeplassen, men også lekeplassen.
Problemet er at arkitektstandens høvdinger alle er barn av arbeiderklassen og flasket opp i ismenes tid og ettertid: kubisme, minimalisme, funksjonalisme osv. Retninger relaterte til datidens kommunisme, sosialisme og nazisme ved arkitektguder som «Corbu», Gropius og Rohe med flere.
Faktum er derfor at NAL-standen har sitt ideologiske fotfeste i overnevnte ismekonglomerat, hvilket resulterer i egen fullkommenhet og selvforherligelse. Hvorledes kan man ellers tolke i denne debatt arkitektpresident Stokkes uttalelse om at saltak og valmet tak er hybrider. Indirekte sier han at byggherren er idiot med sin middelmådige arkitektur når de vil ha tak som avrenner vann. Arkitekten derimot er geniet med sine modernistiske flate tak som garantert gir lekkasjer.
I vår fremsynte norske arkitektur skal formen bestemme funksjonen, arkitekten skal i sin isme forme mennesket. Ikke rart at vår tidligere landsfader Einar Gerhardsen sa: «Arkitekten er sosialismens beste venn.»
Minoritetsstyrt arkitektur er kulturdiktatur og fører ingen steds hen, men frihet under ansvar gjør det. Derfor må NAL tilpasse seg realitetene, kall det gjerne markedet.
3. Den utøvende prosess
Den faglige kompetanse innen plan- og bygningsetaten kan diskuteres, men en ting er alle i bransjen enige om: serviceorienterte saksbehandlere med en markedseffektiv innstilling er en sjeldenhet. Beklageligvis har saksbehandlerne ennu ikke oppdaget at de er der pga. oss utbyggere, og ikke motsatt. Den dag de utøver en positiv, nøytral embedsfunksjon, vil ressurser en i dag bruker på uendelig ørkenvandring, gå til prosjektet, og vi får kvalitetsarkitektur. Skal planetaten ha en skjønnsutøvelsesmakt, så må den gjenspeile byens politiske situasjon. Dette betyr at saksbehandlere byttes ut i takt med de politiske endringer, det er demokrati, det er vitalitet.
Sosialdemokratiets Cooperative Korrupsjon (Co–Ko) har skapt forvaltningsetater innen kommunal og statlig administrasjon som opererer som «meningspoliti», en udemokratisk tilsnikelse som gir autoritære løsninger uten mening for folk flest. Dette må opphøre.
Byen har ett problem, og så lenge det ikke skapes balanse innenfor de tre nevnte prosesser, så kan media ha en evigvarende debatt gående mens byen blir leke- og byggeplass for inkompetansens tilfeldigheter.
1. Den lovgivende prosess.
2. Den utførende prosess.
3. Den utøvende prosess.
Endres disse prosesser, så vil de fleste ulemper i dagens system automatisk elimineres og en ny, mer tidsriktig arkitektur vil vokse frem i relasjon til tradisjon, teknologi og tomtens konfigurasjon.
1. Den lovgivende prosess
Bygningsloven, forskrifter etc. synes i sin teoretiske idébase å være relatert til flate tomter; bra for Danmark, ikke for Norge. Endringer bør bli:
A. Synlig bygningsvolum, ikke gesims- og mønehøyder bør være rådende størrelsesparameter.
B. Garasje, boder under bakken skal gi arealkompensasjon i bruksareal.
C. Eksponerte terrasserte terrasser gir utvendige, høyverdige bruksarealer, og deres flater skal gi arealkompensasjon i bruksareal og derved eksponert bruksvolum.
D. «Bevaringsplan» skal primært videreføre tomtens grønne profil ved replanting, og eksisterende hus’ arkitektoniske hovedelementer skal defineres ved riving og eventuelt videreføres i nybygg.
E. Ved naboprotester deponeres
10 000 kroner som ikke refunderes ved avslag.
2. Den utførende prosess
Så lenge arkitekten representert ved NAL viser den arroganse den gjør i dag, så er det et bevis på at arkitektonisk intellekt uten mangfold, ærbødighet og tradisjon lett skaper visuelt kaos.
NALs president Gudmund Stokke har som sine to forgjengere et internasjonalt markeringsbehov for norsk arkitektur, hvor Oslo ikke bare er byggeplassen, men også lekeplassen.
Problemet er at arkitektstandens høvdinger alle er barn av arbeiderklassen og flasket opp i ismenes tid og ettertid: kubisme, minimalisme, funksjonalisme osv. Retninger relaterte til datidens kommunisme, sosialisme og nazisme ved arkitektguder som «Corbu», Gropius og Rohe med flere.
Faktum er derfor at NAL-standen har sitt ideologiske fotfeste i overnevnte ismekonglomerat, hvilket resulterer i egen fullkommenhet og selvforherligelse. Hvorledes kan man ellers tolke i denne debatt arkitektpresident Stokkes uttalelse om at saltak og valmet tak er hybrider. Indirekte sier han at byggherren er idiot med sin middelmådige arkitektur når de vil ha tak som avrenner vann. Arkitekten derimot er geniet med sine modernistiske flate tak som garantert gir lekkasjer.
I vår fremsynte norske arkitektur skal formen bestemme funksjonen, arkitekten skal i sin isme forme mennesket. Ikke rart at vår tidligere landsfader Einar Gerhardsen sa: «Arkitekten er sosialismens beste venn.»
Minoritetsstyrt arkitektur er kulturdiktatur og fører ingen steds hen, men frihet under ansvar gjør det. Derfor må NAL tilpasse seg realitetene, kall det gjerne markedet.
3. Den utøvende prosess
Den faglige kompetanse innen plan- og bygningsetaten kan diskuteres, men en ting er alle i bransjen enige om: serviceorienterte saksbehandlere med en markedseffektiv innstilling er en sjeldenhet. Beklageligvis har saksbehandlerne ennu ikke oppdaget at de er der pga. oss utbyggere, og ikke motsatt. Den dag de utøver en positiv, nøytral embedsfunksjon, vil ressurser en i dag bruker på uendelig ørkenvandring, gå til prosjektet, og vi får kvalitetsarkitektur. Skal planetaten ha en skjønnsutøvelsesmakt, så må den gjenspeile byens politiske situasjon. Dette betyr at saksbehandlere byttes ut i takt med de politiske endringer, det er demokrati, det er vitalitet.
Sosialdemokratiets Cooperative Korrupsjon (Co–Ko) har skapt forvaltningsetater innen kommunal og statlig administrasjon som opererer som «meningspoliti», en udemokratisk tilsnikelse som gir autoritære løsninger uten mening for folk flest. Dette må opphøre.
Byen har ett problem, og så lenge det ikke skapes balanse innenfor de tre nevnte prosesser, så kan media ha en evigvarende debatt gående mens byen blir leke- og byggeplass for inkompetansens tilfeldigheter.