Nyheter
Miljøfiendtlig småhus- og kommuneplan i Oslo:
- Bygg ut langs Holmenkollbanen
«Småhusplanen» har vært hissig diskutert i pressen de siste månedene. Arkitektstanden har kritisert planen og byråd for byutvikling Merete Agerbak-Jensen for å legge utilbørlige føringer for ny arkitektur. Det få, om noen, har påpekt, er at planen også fungerer svært negativt i et planperspektiv.
29. november 2007
«Kommuneplan 2008 – Oslo mot 2025» er ute til offentlig høring. Den viser at hovedtyngden av fremtidig boligbygging skal skje sentralt i byen. Av et boligpotensial på ca. 80 000 er 40 000 lokalisert til indre by, mens ytre by vest har et potensial på 11 000 boliger. Det paradoksale er at jo høyere utnyttelsen er fra før av, jo tettere skal det bygges – og jo lavere utnyttelse, som på Oslo vest, jo lavere er boligpotensialet. Dette er miljøfiendtlig i dobbelt forstand. Det store utbyggingspotensialet langs kollektivaksen Holmenkollbanen utnyttes ikke, og bymiljøet i en allerede for tett by fortettes ytterligere. Bystyret går inn for å oppgradere Holmenkollbanen til T-banestandard og å forlenge den til Frognerseteren. Dette burde legge grunnlag for en storstilt fortetting langs denne banen. Frøen og Vindern ligger helt inn til kollektivknutepunktet Majorstuen. I dag består arealene her og videre oppover langs banen av store villatomter.
«Reguleringsbestemmelser for småhusområder i Oslo ytre by» (småhusplanen) og reguleringsplaner i Holmenkollåsen, der «Holmenkollen felt 1 og 2», vedtatt i 1991, er de viktigste planene, hindrer en slik utvikling.
Kommunen skryter av å være en miljømessig foregangskommune, men småhusplanen må være noe av det mest miljøfiendtlige kommunen har vedtatt. Planen setter et øvre tak for bebyggelsen som hindrer annet enn eneboliger, rekkehus og annen bebyggelse som samsvarer med «Nærområdets dominerende bebyggelsesstruktur» (§6). Det vil si at store villatomter, helt inn mot bykjernen, bebodd av de rikeste og mest ressurssterke personene i landet, skal vernes mot skjemmende blokkbebyggelse.
Reguleringsbestemmelsene for Holmenkollåsen er enda verre. De tillater bare en maksimal tomteutnyttelse på BYA 8–18 prosent.
Målsettingen om fortetting langs kollektivårer er nedfelt i de statlige «Rikspolitiske retningslinjer for areal- og transportplanlegging» som forvaltes av Miljøverndepartementet. Småhusplanen strider klart mot disse retningslinjene. Denne villabebyggelsen er dobbelt miljøfiendtlig. En villa på 200 m² bruker åtte ganger så mye energi som en blokkleilighet på 100 m². Personer i en sentralt beliggende bolig bruker, ifølge Norsk Institutt for By- og regionforskning, en fjerdedel i energi til transport, sammenlignet med personer som bor i en perifert beliggende (ene)bolig.
Den eneste måten man kan begrense biltrafikken og CO2-utslippene på, er å bygge boliger tett langs kollektivaksene, slik det bl.a. er gjort i Groruddalen. I stedet konserverer man en utbyggingsform der bruk av privatbilen og varmekabler opp til garasjen er det dominerende.
Bakgrunnen for Småhusplanen var bl.a. dårlige erfaringer med den fortettingen som hadde foregått. Manglende styring fra byplanmyndighetenes side førte ofte til skjemmende kontraster mellom eksisterende bebyggelse og nye blokker. Denne konflikten er reell, men i stedet for å sørge for en bedre planlegging, kastet kommunen ungen ut med badevannet og forbyr nå blokkbebyggelse i disse områdene.
Leder av byutviklingskomiteen i Oslo og Oslo Venstre Ola Elvestuen har vært en drivkraft bak småhusplanen. Venstre, som påberoper seg å være et miljøparti, ofrer bymiljøet til fordel for villamiljøet på Oslo vest.
Denne politikken står i skrikende kontrast til den som føres for indre sone øst. Her godkjennes nye boligprosjekter som både ødelegger det eksisterende bymiljøet, og som i seg selv har en meget tvilsom miljøkvalitet. Stiklestadkvartalet er det siste og verste eksemplet. Her bygges det boliger i åtte etasjer og med en utnyttelse langt høyere enn det verste spekulasjonsbyggeri på slutten av 1800-tallet. De gamle «Grünerløkka-kvartalene» som på 80-tallet var gjenstand for byfornyelse og uttynning, hadde en utnyttelse på opp mot 200 prosent. Dette var man enige om at var usunt og dårlig, og man rev bakgårder for å få akseptable boligforhold. Stiklestadkvartalet er altså tettere enn det man tidligere rev fordi det var for dårlig.
Småhusplanen stiller krav om 100–300 m² uteareal pr bolig. I Stiklestadkvartalet kan det knapt være mer enn an brøkdel av dette. Hvorfor har folk som bor i ytre by vest behov for ti ganger så mye uteplass som folk som bor sentralt? Argumentet er som vanlig at når man bor sentralt, har man valgt bort denne kvaliteten mot andre kvaliteter som nærhet til byens kulturtilbud, med mer. Man kan likevel snu argumentasjonen på hodet. Folk som bor langsmed Holmenkollbanen, har så kort vei til marka at selve boligområdet kan ha en meget høy utnyttelse.
Hvordan oppnå en fortetting langs Holmenkollbanen? Det viktigste er å revurdere eksisterende planer og godkjenne en langt høyere utnyttelse, for eksempel blokker på 4–5 etasjer. Dersom en slik utnyttelse tillates, vil fortettingen komme av seg selv. Utbyggere vil se potensialet og fortjenestemulighetene, og tomtene vil stige i pris. De vil stige så mye at de fleste som bor på de gamle villatomtene, vil se seg tjent med å selge, for selv å flytte inn i en mer sentral luksusleilighet og i tillegg sitte igjen med en god slump penger. Arveoppgjør vil også etter hvert presse fram salg og en ny og tettere bebyggelse.
I tillegg må kommunen, i motsetning til hva den har gjort så langt, være villig til å styre utbyggingen med hard hånd for å oppnå en tilfredsstillende bo- og miljøkvalitet. Bomiljø, trafikksikkerhet, teknisk og sosial infrastruktur må planlegges og bygges ut. Dette vil bl.a. kreve en styrking av Plan- og bygningsetaten og villighet til å benytte mulighetene til planlegging som Plan- og bygningsloven gir. Dette er et politisk valg som vil bryte med den utbyggerstyrte planlegging som dominerer i Oslo i dag.
Boligprosjektet på Holmenkollen stasjon og Skogenprosjektet, som ligger direkte i tilknytning til Holmenkollbanen, er gode eksempel. Langs hele banen kan det bygges like tett.
Hva så med de kulturminner som villabebyggelsen i Holmenkollåsen representerer? Her kan fort borgerskapets diskré sjarm forsvinne. Et like særegent kulturmiljø hadde man også på Enerhaugen før denne ble revet på 50-tallet for å gi plass til høyblokkene. Men Enerhaugen er gjenoppstått på Bygdøy folkemuseum. Her kan man nå gå og mimre og se på hvordan man bodde i «gamledager». På samme måte foreslår jeg at de fineste og viktigste villaene i Holmenkollåsen flyttes til Folkemuseet når riving blir aktuelt. Så kan neste generasjon gå og smile og tenke: «Så rart man bodde da. Dette kan da ikke ha vært mye miljøvennlig.»
«Reguleringsbestemmelser for småhusområder i Oslo ytre by» (småhusplanen) og reguleringsplaner i Holmenkollåsen, der «Holmenkollen felt 1 og 2», vedtatt i 1991, er de viktigste planene, hindrer en slik utvikling.
Kommunen skryter av å være en miljømessig foregangskommune, men småhusplanen må være noe av det mest miljøfiendtlige kommunen har vedtatt. Planen setter et øvre tak for bebyggelsen som hindrer annet enn eneboliger, rekkehus og annen bebyggelse som samsvarer med «Nærområdets dominerende bebyggelsesstruktur» (§6). Det vil si at store villatomter, helt inn mot bykjernen, bebodd av de rikeste og mest ressurssterke personene i landet, skal vernes mot skjemmende blokkbebyggelse.
Reguleringsbestemmelsene for Holmenkollåsen er enda verre. De tillater bare en maksimal tomteutnyttelse på BYA 8–18 prosent.
Målsettingen om fortetting langs kollektivårer er nedfelt i de statlige «Rikspolitiske retningslinjer for areal- og transportplanlegging» som forvaltes av Miljøverndepartementet. Småhusplanen strider klart mot disse retningslinjene. Denne villabebyggelsen er dobbelt miljøfiendtlig. En villa på 200 m² bruker åtte ganger så mye energi som en blokkleilighet på 100 m². Personer i en sentralt beliggende bolig bruker, ifølge Norsk Institutt for By- og regionforskning, en fjerdedel i energi til transport, sammenlignet med personer som bor i en perifert beliggende (ene)bolig.
Den eneste måten man kan begrense biltrafikken og CO2-utslippene på, er å bygge boliger tett langs kollektivaksene, slik det bl.a. er gjort i Groruddalen. I stedet konserverer man en utbyggingsform der bruk av privatbilen og varmekabler opp til garasjen er det dominerende.
Bakgrunnen for Småhusplanen var bl.a. dårlige erfaringer med den fortettingen som hadde foregått. Manglende styring fra byplanmyndighetenes side førte ofte til skjemmende kontraster mellom eksisterende bebyggelse og nye blokker. Denne konflikten er reell, men i stedet for å sørge for en bedre planlegging, kastet kommunen ungen ut med badevannet og forbyr nå blokkbebyggelse i disse områdene.
Leder av byutviklingskomiteen i Oslo og Oslo Venstre Ola Elvestuen har vært en drivkraft bak småhusplanen. Venstre, som påberoper seg å være et miljøparti, ofrer bymiljøet til fordel for villamiljøet på Oslo vest.
Denne politikken står i skrikende kontrast til den som føres for indre sone øst. Her godkjennes nye boligprosjekter som både ødelegger det eksisterende bymiljøet, og som i seg selv har en meget tvilsom miljøkvalitet. Stiklestadkvartalet er det siste og verste eksemplet. Her bygges det boliger i åtte etasjer og med en utnyttelse langt høyere enn det verste spekulasjonsbyggeri på slutten av 1800-tallet. De gamle «Grünerløkka-kvartalene» som på 80-tallet var gjenstand for byfornyelse og uttynning, hadde en utnyttelse på opp mot 200 prosent. Dette var man enige om at var usunt og dårlig, og man rev bakgårder for å få akseptable boligforhold. Stiklestadkvartalet er altså tettere enn det man tidligere rev fordi det var for dårlig.
Småhusplanen stiller krav om 100–300 m² uteareal pr bolig. I Stiklestadkvartalet kan det knapt være mer enn an brøkdel av dette. Hvorfor har folk som bor i ytre by vest behov for ti ganger så mye uteplass som folk som bor sentralt? Argumentet er som vanlig at når man bor sentralt, har man valgt bort denne kvaliteten mot andre kvaliteter som nærhet til byens kulturtilbud, med mer. Man kan likevel snu argumentasjonen på hodet. Folk som bor langsmed Holmenkollbanen, har så kort vei til marka at selve boligområdet kan ha en meget høy utnyttelse.
Hvordan oppnå en fortetting langs Holmenkollbanen? Det viktigste er å revurdere eksisterende planer og godkjenne en langt høyere utnyttelse, for eksempel blokker på 4–5 etasjer. Dersom en slik utnyttelse tillates, vil fortettingen komme av seg selv. Utbyggere vil se potensialet og fortjenestemulighetene, og tomtene vil stige i pris. De vil stige så mye at de fleste som bor på de gamle villatomtene, vil se seg tjent med å selge, for selv å flytte inn i en mer sentral luksusleilighet og i tillegg sitte igjen med en god slump penger. Arveoppgjør vil også etter hvert presse fram salg og en ny og tettere bebyggelse.
I tillegg må kommunen, i motsetning til hva den har gjort så langt, være villig til å styre utbyggingen med hard hånd for å oppnå en tilfredsstillende bo- og miljøkvalitet. Bomiljø, trafikksikkerhet, teknisk og sosial infrastruktur må planlegges og bygges ut. Dette vil bl.a. kreve en styrking av Plan- og bygningsetaten og villighet til å benytte mulighetene til planlegging som Plan- og bygningsloven gir. Dette er et politisk valg som vil bryte med den utbyggerstyrte planlegging som dominerer i Oslo i dag.
Boligprosjektet på Holmenkollen stasjon og Skogenprosjektet, som ligger direkte i tilknytning til Holmenkollbanen, er gode eksempel. Langs hele banen kan det bygges like tett.
Hva så med de kulturminner som villabebyggelsen i Holmenkollåsen representerer? Her kan fort borgerskapets diskré sjarm forsvinne. Et like særegent kulturmiljø hadde man også på Enerhaugen før denne ble revet på 50-tallet for å gi plass til høyblokkene. Men Enerhaugen er gjenoppstått på Bygdøy folkemuseum. Her kan man nå gå og mimre og se på hvordan man bodde i «gamledager». På samme måte foreslår jeg at de fineste og viktigste villaene i Holmenkollåsen flyttes til Folkemuseet når riving blir aktuelt. Så kan neste generasjon gå og smile og tenke: «Så rart man bodde da. Dette kan da ikke ha vært mye miljøvennlig.»