Byen som ville så lite
Arkitekt Fredrik Lund er en av få arkitekter som tør å uttale seg kritisk om Trondheim by. Hvorfor? Av kjærlighet til byens karakter og som en av pliktene til en professor ved landets største arkitektskole.
Fra papirutgaven Arkitektnytt 09/10 2015
Trondheim er en ja-by, skal vi tro arkitektene vi møter rundt i byen. En by av dialog, samarbeid og forhandling. En by der selv ordet «totalentreprise» har positivt fortegn blant arkitektene, ettersom partene snakker godt sammen og kan bli enige som fornuftige og konstruktive profesjonelle. Trondheim er også en by med et lite og kollegialt arkitektmiljø, der de fleste kjenner de fleste, og det dermed eksisterer lite uttalt kritikk eller kritisk debatt. Et hederlig unntak er prosjekter som er tegnet av arkitekter utenbys fra, som Space Groups Clarion Hotel & Congress på Brattøra eller Vital/Gjensidgebygget, tegnet av Petter Bogen, som begge har fått gjennomgå behørig i Adressas debattspalter.
Riktignok beklager flere lokale arkitekter seg over hvor lite kritikk det er, og ønsker seg en fyrrigere debatt. Det er bare det at man ikke ønsker å tråkke sine gode bykollegaer og oppdragsgivere på tærne. Derfor pekes det mot NTNU, det store fagmiljøet som til dels er frakoblet den lokale bransjen, som et potensielt arnested for kritikk. Og oppe på arkitekturfakultetet, hevet over Trondheim by, finner vi en som har plukket opp denne hansken. Vi tok en prat med professor Fredrik Lund for å høre om hvordan det går med arkitekt-Trondheim, bakenfor den trivelige fasaden.
Kompisstemning
– Problemet er at byen er så full av ja- og hurra-røster. Og da stikker man haka kraftig frem ved å påpeke negative ting.
Fredrik Lund kom til Trondheim for åtte år siden, etter å ha drevet Studio Grøn i Gøteborg siden 1996. Som nybakt arkitekturprofessor på NTNU brøt han raskt med byens stilltiende laugsreglement og tok en prat med Adressa for å lufte sin bekymring over den arkitektoniske utviklingen i byen.
– Jeg ble for en del år siden invitert til å være med en journalist på byvandring og uttale meg om noen nye prosjekter i Trondheim. Jeg påpekte hvordan flere nye prosjekter var mindre gode. Jeg ble da opplevd som en veldig kritisk person og fikk en god del nye uvenner. Kritikken jeg fikk tilbake, gikk blant annet på at jeg ikke «kjente byen».
Lund mener tvert imot at det nettopp var det at han kom utenfra, som gjorde at han kunne uttale seg.
– Det er en sterk allianse- og kompisstemning mellom de etablerte kontorene, næringslivet og utbyggerne. Og dette blir ekstra synlig når man kommer utenfra og ikke er en del av den. Dette nettverket skaper stor grad av tilfeldighet rundt hvem som får de store og viktige oppgavene – en slags faglig tilfeldighet. Det bygges store og viktige prosjekter her som vil angå oss alle for lang tid fremover, og disse prosjektene kommer i hendene på folk som kanskje ikke er kvalifisert for de oppgavene.
Fortidens karakter
Når jeg spør hvordan denne manglende kompetansen kommer til syne, mener Lund at man ikke har klart å koble seg på byens historie.
– Det «store» med Trondheim, er at det er en fantastisk by med en fantastisk sterk karakter, formet av lag på lag med historie. Men hvis du tenker på hva som har skapt eller utgjør den karakteren, så er det ingen nye arkitekturprosjekter som bidrar. Bare se på hvor turistene beveger seg, eller på hva folk har lyst til å vise frem når det kommer besøkende. Det er bryggene, og broene gjennom elverommet, og Bakklandet, og Nidarosdomen som er Trondheims særpreg, ikke sant? Det at man kan seile helt inn i byen og laste varene inn i varehusene. Det er veldig lite av det nye som i det hele tatt kommer i noen slags interessant dialog med det gamle.
Det blir tydelig at Lund mener at problemet viser seg på alle nivåer i trønderhovedstadens arkitektur, og ikke bare i generiske kontorbygg eller store boligprosjekter. Han forteller om hvordan de gamle bryggene langs elven erstattes av middelmådige fortolkninger som «helt mangler spenning» i konteksten. Og spesielt trekker han frem et prestisjeprosjekt som Nidarosdomens besøkssenter, tegnet av det hyppig prisbelønte Eggen arkitekter, som et symptom på problemet.
– For all del: Besøkssenteret er et bygg som ikke gjør noen skade. Det er liksom helt okay. Men det vil så lite. Det handler sikkert om respekt for Nidarosdomen. Men man må stille spørsmålet om det er respektfullt å ikke tørre, eller å ikke ville noe mer enn dette. Det er et bygg som ikke skaper noen form for spenning. Det er så… snilt, sukker Lund.
Han sammenlikner med David Chipperfields prosjekt Paseo del Óvalo i Teruel, Spania.
– Der er det en litt lignende situasjon, hvor arkitekten går varsomt inn blant gamle bymurer og festninger. Men så legger han til noen utrolig sterke, nye ting. Og det er nettopp dette som kunne gjort besøkssenteret så mye bedre: en form- og materialmessig dialog med katedralen og situasjonen. Dette kunne vært en spennende mulighet for å komme i diskusjon med fortiden.
Glasshusenes by
Lund peker videre på hvordan byen nærmest reproduserer egne bygningstypologier som innarbeides blant kontorene, uten vurderinger om relevans. Kroneksempelet er «glassgårdene», en rekke med bygninger med store glassoverdekkede uterom.
– Det er helt ubegripelig at Henning Larsens «eksperiment» på Dragvoll, som nå skal fra-
flyttes fordi det er umulig å være der for elever og lærere, fikk så stor betydning i Trondheim. Det var en katastrofe for byen.
Han forklarer hvordan Dragvolls glassoverdekkede mellomrom skapte en rekke med innendørs «gater» som endte i ingenting, som hadde konstant flatt dagslys, var for varmt og for kaldt etter sesongene. «Først og fremst et utrolig ubehagelig sted å være», som han konkluderer med.
– Og dette ble gjentatt og gjentatt i ulike situasjoner i mange år. Det første glassbygget i sentrum var Royal Garden, og det var kanskje greit med ett sånt bygg over den ideen. Men det verste er at de holder på med sånne glassgårder ennå. For eksempel det nye bygget til Adressa, som er bygget over samme lest, med tre bygningskropper og to glasshus imellom. Jeg tror arkitektene innbiller seg at folk leser det som flere oppdelte bygninger, som en slags variasjon. Men tilfellet er vel heller det motsatte, at det leses som én stor bygningsmasse. Kanskje på en verre måte enn hvis det var én stor blokk som lå der.
Det nye Adressabygget, tegnet av Arc Arkitekter, har blitt bygget på en sentral tomt ved Bakke bro, som har ligget brakk i mange år.
– Dette er et typisk eksempel på et stort prosjekt, på en av byens viktigste tomter, som faller i hendene på et av de etablerte Trondheimskontorene. Og som ender opp som en bygning som, til tross for alt glasset, fremstår utad som utrolig introvert. Og som gjenbruker en sånn idé som jeg overhodet ikke forstår at noen kan synes er interessant.
– Men det er typisk at det oppstår én sånn felles idéverden innad i de miljøene og kontorene som tar store avgjørelser. Der er nivået tydeligvis veldig lavt, legger han til.
Den destruktive arven fra Korsmo
Fredrik Lund mener det er mange årsaker til at byens arkitektur ikke har fått videreutviklet seg positivt de siste femti årene. En av grunnene er paradoksalt nok arkitektskolen selv, og nærmere bestemt undervisningen og arven etter Arne Korsmo, som underviste på NTH mellom 1956 og 1968:
– I motsetning til den eldre garde, så mener jeg at bevegelsen rundt Arne Korsmo var med på å villede en hel generasjon med arkitekter. Arkitektene utdannet i løpet av denne perioden, fikk rett og slett ikke de verktøyene de trengte for de nye, store oppgavene som kom på 1960-, 70-, og 80-tallet.
Og disse arkitektene fortsatte selv med undervisning frem til 1990-tallet, noe som gjorde at undervisningen reproduserte middelmådige arkitekter, skal vi tro Lund.
– Utdanningen var utrolig inkonsistent. Man fikk utrolig lite kunnskap om det å bygge hus. De som gikk ut fra den Korsmodominerte skolen, manglet måten å tenke på for å bringe arkitekturen videre på et høyt nivå. Arkitekten ble dyrket som en mystisk tåkefyrste som svevde på sin egen utilgjengelige sky og så med forakt på begreper som kontekst, stedskarakter, kontinuitet, transformasjon, tradisjon og håndverk. Og som dessuten var helt uten forståelse for urbanisme.
Fredrik Lund gikk selv på NTH på 80-tallet, og angret i ettertid på at han søkte seg dit. Han mener han ble rammet av den samme dårlige undervisningen, og når han lærte om arkitektur, var det på studieturer, besøk på AHO («de hadde kanskje bedre lærere der») og av de andre studentene.
Professoren
I dag sitter han selv og underviser ved den samme skolen. Hvilken mulighet har han for å påvirke utviklingen derfra nå?
– Det å være professor ved NTNU gir meg en posisjon som gjør at jeg kan og bør kritisere. Kritisere er jo egentlig et positivt ladet ord. At det finnes kritikk betyr jo at det er en diskusjon. Og det kan man jo si at man savner i Norge, og ikke minst i Trondheim. Jeg liker å si hva jeg mener. Og jeg mistet faktisk et stort prosjekt, en konkurranse vi hadde vunnet i Gøteborg, en gang, fordi jeg sa hva jeg mente om et nytt White-prosjekt til Gøteborgsposten.
– Hvordan skal du klare å skape nye og bedre arkitekter enn det NTH tidligere klarte?
– Jeg velger aktuelle og veldig konkrete prosjekter, og jeg legger veldig stor vekt på å øve opp studentenes evne til å formulere en klar, bærende idé for prosjektet sitt. Å formulere intensjoner angående kontekst, valg av materiale, konstruksjon, romlig karakter og det jeg kaller romlige situasjoner. Alt dette undersøkes ved å bygge veldig mange konseptuelle modeller, tegne skisser og skrive korte tekster, i diktform. Dette gir dem konkrete verktøy med høy grad av bevissthet i designprosessen. Jeg ser at det er en sterk sammenheng mellom evnen til å formulere seg tydelig og prosjektets arkitektoniske nerve og kvalitet.
Men han tror ikke nødvendigvis det vil bli enkelt for de nye arkitektene å klare å formgi Trondheim bedre.
– Det som er tankevekkende, er at trygghetsbehovet er veldig stort. Jan Olav Jensen har snakket om «vaktmestersamfunnet», at alle passer på alle. Så fort noen forsøker å gå utenfor A4-formatet, kommer en flokk med fugler og hakker løs på deg. Unge folk slipper ikke til, og har ikke gjort det på lang tid. Det er et kjempeproblem, og for ordens skyld ikke bare i Trondheim, men i samfunnet generelt i dag. Mange av hovedstadens monumentalbygninger er tegnet av arkitekter som var veldig unge.
I Finland har man Saarinen og Aalto, som fikk tegne veldig store oppgaver før de var 30 år. Hvis man ikke tør å gjøre det utrygge, så kommer man ikke noen vei. I Trondheim er det altfor tydelig at de etablerte, eldre kontorene er gjengangere og får de store oppgavene.
Byens utfordringer
Hvordan kan han selv bidra til at situasjonen snur? Fredrik Lund forteller at han med jevne mellomrom lanserer idéprosjekter for byen. Ett, som han ennå ikke kan snakke om, handler om Torvet i Trondheim og skal snart publiseres i Adresseavisen. Et annet handlet om Brattøra.
– En by er kollisjoner og brå overganger og lag oppå hverandre. Brattøra er blitt utrolig dødt fordi det ikke inneholder noen boligprosjekter. Man kunne bygget et lass med studentprosjekter der nede, men isteden planlegger man som man gjorde på 60-tallet. Til Brattøra lagde jeg en skisse som jeg var veldig fornøyd med: skikkelig hillbillystemning, med masse parasittaktige bygninger og liv i vannet. Det kan være et eksempel på at jeg har gjort noe i offentlig sammenheng for å skape en debatt, da. Men jeg skulle så gjerne gjort mye mer, altså.
Det neste store prosjektet i byen er Nyhavna, og Lund er også bekymret for utviklingen der.
– Nyhavna er et fantastisk spennende område som det er nå, kanskje det mest karakterfulle i hele Trondheim. Med portene, de store kranene i stripa lengst ut mot elven, ved siden av ruinen av ubåtbunkersen Dora. Det er så fabelaktig flott, og hadde dette vært i New York eller London, så ville man sett potensialet med en gang. Trondheim trenger ikke flere identiske, hvite blokker nå. Isteden kan Nyhavna bli så utrolig mange interessante ting. Flytt arkitektskolen dit. Universitetsbygg langs med eller ute i vannet. Det burde bli en skikkelig anarkistisk kaosbydel, hvor alt kan skje, og alt kolliderer.
Det handler om å lansere noen større ideer, å drømme litt, ifølge Lund, som maner frem en visjon:
– Behold hallene og kranene som de er, men legg til smale, mystiske hus innimellom. Og blandete funksjoner. Alt sammen oppå hverandre, hulter til bulter, men med forutsetningen at det skal finnes noen sterke plassdannelser. Det er liksom ett bilde.
Motsatsen er det som Lund tror det blir:
– Det andre bildet er at det blir akkurat sånn som vi bygger ved vannet i alle andre norske byer de siste årene. Noen hvite lameller og noe trykkimpregnert tre nede ved vannet. Og så lager man noen renderinger av folk som sitter der og drikker øl og spiser is, uten at det spiller noen rolle om det er Molde, Oslo, eller Gjøvik. Jeg tror dessverre at Nyhavna var en enorm mulighet, men at prosessen nå er styrt så langt at toget dessverre er gått. Og dette er vel det jeg mener med at ingen av de nye prosjektene eller byggene er med på å utvikle Trondheims særpreg og karakter. Jeg mener Trondheim er en fantastisk by, men den må videreutvikles sammen med historien.
Midtbyplanen har utspilt sin rolle
Et prosjekt som nettopp skulle ivareta samspillet mellom nytt og gammel i Trondheim, er Midtbyplanen fra 1981. Basert på et større dokumentasjons- og bevaringsarbeid fra 1970-tallet, skulle planen sørge for å bevare midtbyens karakter ved å beholde de eksisterende kvartalene med trehus, og legge til rette for nybygg på innsiden. Men denne planen har helt utspilt sin rolle i dag, mener Lund.
– Den er vel egentlig godt ment. Jeg forstår at den ble utviklet i en periode der man måtte redde stumpene. Men all byutvikling handler om å sette opp noen regler, som et spill. Yatzy er ett spill, byutviklingen av Trondheim et annet. Hvis du sier at byen har et vekstpotensial, men samtidig skal bevare trehusene mot gaten, så har du laget en ekstrem regel i spillet om Trondheim.
Lund viser til hvordan en by som Barcelona har hatt en lignende strategi, men med en
langt høyere randbebyggelse som har gjort at man tåler store utviklinger på innsiden av kvartalene.
I Trondheim, derimot, var randbebyggelsen lav, og det har tvunget frem en rekke med overdimensjonerte nybygg på innsiden.
– Vi har fått en mengde med helt latterlige, store kolosser som brøyter seg opp inne i kvartalene.
Olavshallen av Per Knudsen arkitektkontor og Forenedebygget av Narud-Stokke-Wiig er blant de verste eksemplene, ifølge Lund.
Her kommer igjen trygghetssøkingen inn som en begrensende faktor, og han stiller det retoriske spørsmålet:
– Tror vi virkelig så lite på evnen vår til å bygge ny randbebyggelse i disse kvartalene?
Han mener det finnes flere gode eksempler på nyere randbebyggelse, for eksempel det som nå er kjøpesenteret Byhaven, et «mesterverk« av et funkisbygg. Det er forståelsen av at Trondheim trenger større volumer for å skape en mer balansert bykjerne.
– Bør vi prøve å erstatte disse husene gradvis med nytt, men la noen stå igjen? Det er problemstillingen. Det er kanskje på tide med litt flere bybranner… Neida, haha.
