Arkitektnytt

I løpet av en dag tok en opp de fleste aspekter knyttet til temaet som: bevaringshensyn og infrastrukturplanlegging, levekår og bærekraftige hensyn, boligfinansieringsordninger og rettighetskrav, og barn og unges oppvekstmuligheter i byen.

Sektoren karakteriseres av at den er komplisert og at utfordringene der bare kan møtes med felles flerfaglig innsats. Sånn sett er NTNU med mange ulike fag og disipliner – fra statsvitenskap og historie til ingeniørfag og planlegging – et godt utgangspunkt for mer strategiske satsinger innen utdanning og kunnskapsproduksjon.

Lederen av FNs Bosettingsorganisasjon i Nairobi (UN-Habitat) Anna Tibaijuka ga innledningsvis en nyttig oversikt over situasjonen i Sør med tilhørende miljøproblemer, fattigdomsutvikling og utsatte gruppers sårbarhet. Dr. Tibaijuka understreket at når NTNU nå får status som Habitat-universitet, ligger mulighetene bedre til rette for økt virksomhet og for samarbeid, og inviterte samtidig til neste globale samling i FN-regi på World Urban Forum (WUF4) i Nanjing på høsten neste år.

Avtalen mellom UN-Habitat og NTNU var ett utgangspunkt for seminaret; den skulle ikke bare kunne stimulere til å samarbeide med andre – og spesielt de to andre universitetene med samme status: Chalmers og Otaniemi, men kanskje viktigere med andre deler av NTNU. Det er en kjent sak at det kan være problematisk – samtidig som mange miljøer faktisk har kompetanse på byutvikling i Sør – med kontakt på tvers av instituttgrensene på slike institusjoner. En av grunnene kan være fravær av strategier som kan knytte like interesser fra ulike disipliner sammen, og en annen er selvsagt mangel på såkalte såmidler eller litt ekstra smøring i systemet.

Ett bidrag for en konkret samarbeidsoppgave kan være å opprette et felles engelskspråklig og videregående mastergradskurs, gjerne på nordisk basis, for å utdanne det én av innlederne, Nabeel Hamdi fra Oxford, kaller «development practitioners». Ikke for å gjøre arkitekten til en slags «mini-antropolog» og vise versa, men for å gi en viss oversikt over hele det kompliserte området, og for at hver enkelt faggruppe skal kunne utføre sin del av jobben mest mulig profesjonelt. Det er ingen stor hemmelighet at utviklingsbransjen, og spesielt innen nødhjelp, i stor grad preges av amatører – kort sagt enten av folk uten relevant kompetanse eller av fagfolk med mangel på utenlandserfaring.

Det viktigste innslaget var lanseringen av det helt ferske offentlige dokumentet om byer i utviklingspolitikken (UD: Byer – håp og utfordringer, om by-utvikling og internasjonalt samarbeid, Oslo oktober 2006). Dette er første gangen at bistandsmyndighetene for alvor tar tak i utfordringene som ligger i global urbanisering, og forsøker å legge fram en begynnelse på en strategi for innsatsområdet. Vi har lenge visst at byene i Sør vokser ukontrollert, at så godt som hele den globale byveksten vil finne sted her, og at også disse landene snart vil nå vår urbaniseringsgrad på rundt 75 prosent. UN-Habitat anslår at en milliard mennesker nå lever langt under akseptable forhold i uformelle bosettinger i byene, og at antallet slumbeboere vil øke dramatisk framover.

Spesielt understreker dokumentet nødvendigheten av å trekke miljø­perspektivet inn i arbeidet med byenes utvikling. Til nå har dette tema for det meste vært reservert «grønn sektor», men det er på høy tid at miljøtanken rett og slett kommer mer inn i byen. De tre Habitat-universitetene, og andre aktører, kan nå ta en mer ressurs- og miljøvennlig byutvikling som kritisk utgangspunkt for en styrket innsats i Sør. Det bør kunne gi nye perspektiver på det noe selvtilfredse tilløpet til diskusjonen om byutvikling også her på berget.