Arkitektnytt

Mange er de som har kommentert den hvite middelklassens inntog i sentrumsnære bydeler og ditto mange er de som hevder det skjer på bekostning av mindre kjøpesterke grupper. Det er lett å vise hvordan enkeltgater, for ikke å si hele strøk av byen, endrer karakter,  og kanskje litt for lett å hevde at den høyt utdannede hvite ungdommen (som aldri blir voksen) fortrenger arbeiderklassen, innvandrere og alenemødre fra det som tidligere var rimelige boliger i indre sentrumsstrøk. Skal vi holde oss til kritikken så forsvinner mangfoldet så vel som et levende sentrum med plass til all slags folk i takt med at prisene på en kopp kaffe stiger. Logikken synes å hvile på at desto mer penger man har, desto mindre tolerant er man.

 

Alt var neppe bedre før

Det er ingen grunn til å betvile at befolkningen i mange gamle arbeiderstrøk har endret seg. Vi ser det i byer som New York, London, Antwerpen, Oslo og Stavanger for den saks skyld. Det er imidlertid, i dette tilfellet som i de fleste andre, mulig å ha på seg forskjellige briller og avhengig av hvilket par man velger forandrer perspektivet seg. Antropologen Edward Robbins finner for eksempel at Grünerløkka har utviklet seg til å bli et nabolag uten naboskap, mens samfunnsgeograf Anne Aaby snakker ham midt i mot når hun tar på seg barneblikket og finner et nabolag som tvert i mot preges av tillit og tette lokale nettverk. I beskrivelsene av hvordan bylivet var før i tiden fremstilles gjerne slike strøk som om de var et harmonisk hele med høy toleranse og stor grad av samhørighet. Et problem ved slike presentasjoner at de stedvis overser byenes iboende endringskraft i sitt forsøk på å konservere tiden i upresise begreper om før og nå.

 

”Gamledagers arbeiderstrøk”, la oss si for 50 år siden for å ta et tall, var ikke mer preget av mangfold enn de er i dag, kanskje snarere tvert i mot. Samhold og tilhørighet absolutt, men ikke uten en ekskluderende skyggeside. I New York som i Oslo berettes det om en befolkning som kunne snakke med butikkinnehaveren om mer enn bæreposen og om samfunn der folk tok vare på hverandre. Slike forhold skapte forbindelser, sosiale nettverk og sosial kapital for de som var innenfor, men å tro brorparten av befolkningen i Oslos indre østlige bydeler ønsket sine nye fremmedlandske naboer hjertelig velkommen på 1970-tallet, er i beste fall naivt. Stedstilhørighet kommer sjelden alene uten i følge med en oss-mot-de-andre holdning. Det gjelder å forsvare det man har (det man tenker at man deler) og forandring mottas ofte med større skepsis enn fryd.

 

Urbane kreasjoner

Det er mye som kan og bør diskuteres ved dagens byutvikling og det er slett ikke riktig, som enkelte hevder, at man ikke har noe valg og at utviklingen bare må gå sin gang. Tvert i mot vil jeg hevde man både har valg og foretar valg hver eneste dag. Hver og en av oss, hva enten vi er høyt eller lavt utdannet, tjener mye eller lite penger, har dyr leilighet i sentrum eller en rimeligere en i drabantbyene, velger  hvilket nabolag og type naboskap vi vil ha. Både som beboer, som intern turist, som en med jobb i et område, eller om du bare er på gjennomreise, så setter du ditt preg på de stedene du er. Med fare for å fremstå som miljøskadet samfunnsviter i dette forumet vil jeg endog til gå så langt som til å si at du skaper de stedene du er del av. For på samme måte som du ikke er statisk så er ikke de stedene du oppholder deg det heller.

 

Hva har så dette å si for debatten om gentrifisering? Jo, om ikke annet så borger det for at man avstår fra generaliseringer og ser mer til ulike måter folk velger å bo i byen på. For like lite som situasjonen var rosenrød tidligere trenger den å være helsvart nå.

 

I den anledning tillater jeg meg å avslutte med en liten anekdote fra London, en by som i høyeste grad vet hva det vil si når sentrumsområder faller for middelklassens føtter.

 

Wilton Rd. Victory

-       Det er jo bare å la bussen gå fra deg noen morgener, og ta beina fatt.

-       Jeg vet, du har så rett. Nei, det skal ikke så mye til. Men slutte å spise, det gjør jeg aldri!

 

To damer, to kaffe og en kafé i sentrum av London en mandag morgen. Damene er i midten av femtiårene, kaffen er i store kopper med steamet melk og kaféen er av det helsebringende økologiske slaget der trebordene er til for å deles, frisk frukt stables i trau og menyen kan leses i hvitt på sorte (sikkert håndlagde) tavler.

 

Utenfor setter en mann seg ved et av bordene. Han bestiller ingenting, men sitter lenge og spiller kabal på telefonen sin. Ved siden av ham kommer en unggutt til, heller ikke han bestiller noe. Fra vindusposten min har jeg god utsikt til hvordan de heier en ung mor med barnevogn, lua på snei og mer eller mindre kontroll over et anstendig assortiment av sparkesykler, sekker og lap-topvesker frem i trafikken. En arbeider som losser frukt og brunt sukker lener seg mot varevognen og slår av en prat med kabalmannen, mens en eldre dame med en allerede full handlevogn (som jeg lurer på om noen gang egentlig tømmes) utveksler dagens erfaringer så langt med den yngre garde. Jeg vet ikke om de kjenner hverandre, verken de som sitter eller de som passerer, men noe sier meg at dette er deres morgenbord, og kanskje også –rituale.

Unggutten reiser seg og kommer inn i kafeen. Fra en høyttaler et sted ute på kjøkkenet bekjenner John Lennon at det har vært en hardt arbeidende natt og gutten, som bestiller kaffe, ser ut som han vet hva det dreier seg om. Den slanke økologiske innehaveren lapper på nervene med small-talk og ekstra sukkerbiter.

 

Når morgenrushet har lagt seg fylles kafeen av mødre med barnevogn iblandet en og annen forretningsmann. Ved et av utebordene slår en eldre mann med krokrygg, rulletobakk og klær som vitner om andre prioriteringer enn husly, seg ned. I det han lener seg bakover for riktig å ta gaten sin i betraktning kommer betjeningen ut og jeg tenker at det var det, her er det nok ikke plass for sånne som deg.

 

Da gjenstår bare å sette to steker under at det er hver og en av oss som skaper de nabolagene vi lever i, og ikke teoretikerne, konservatorene eller generalistene. For den innrøkte gjesten fikk slett ikke beskjed om å gå sin vei, men derimot en kopp te på kafeens regning. Askebeger fikk han også – og best av alt, det var neppe verken første eller siste gang.