Arkitektnytt

For: Hvem er det som bryr seg om hva vi som mennesker opplever i omgivelsene våre, og hvordan vi skal bygge videre på dagens kvaliteter, om arkitektene ikke gjør det – om arkitektene i stedet blir mer opptatt av regnskapsresultater og profitt?

Vi håper diskusjonen ved landsmøtet vil munne ut i et vell av gode ideer – ideer vi kan tenke videre på og bruke i organisasjonens arbeid. AFAG kan ikke snu trendene alene. Men AFAG kan bidra til å sette utfordringene på dagsordenen og finne fram til nye erkjennelser i samarbeid med andre.

Bakgrunn
I Norge har vi mer plass til rådighet pr. person (14 personer/km2) enn i mange andre land. Vi har store områder med natur og vakre landskap. Og folk fra hele verden kommer hit for å oppleve den norske naturen, stillheten og roen.

Derimot er det neppe mange som kommer hit for å oppleve arkitekturen i norske byer og tettsteder! I de årvisse konkurransene om å være Norges styggeste sted, pleier det å være ganske trangt i teten. Én grunn kan naturligvis være at fordi naturen skaffer oss så vakre omgivelser og rikelig med tumleplass, trenger vi ikke å sørge for slike kvaliteter i de omgivelsene vi skaper selv.
Dessuten liker ikke folk i Norge å bli hersket over av andre. Dette gjelder både på det nasjonale nivået og for hver og en av oss. Et «nei» til en byggesøknad blir for eksempel sjelden akseptert som den endelige beslutningen, men mer som et utsatt «ja». Å sikre kvalitet i utviklingen av byer og tettsteder er derfor en svært krevende oppgave.
Vi står overfor minst tre store utfordringer:

1. Økonomenes tenkemåte
Bedriftsøkonomien er i ferd med å trenge inn på alle samfunnsområder. Selv arkitektkontorer har begynt å markedsføre resultatene sine i form av produksjon og inntjening pr. ansatt. Og profittmotiver har alltid vært viktigste drivkraft i eiendomsutvikling og utviklingen av byer og tettsteder.

Økonomene har satt seg i ledersetene. De har satt seg selv inn i direktørstolene og har klart å bli politikernes rådgivere. Mens arkitekter, ingeniører og andre skapende mennesker er flyttet ut i produksjonen. Dermed er det økonomene som definerer rammer og retningslinjer for hvordan de skapende kreftene skal oppføre seg.

Livskvalitet er ikke noe vi selv får anledning til å definere. Den er puttet inn i regnestykker som handler om hvor mye mer vi skal få for pengene. Der finnes det ikke ord som livslyst, kjærlighet, glede eller fortvilelse. Vi er redusert til et markedsorientert og konsumorientert folk – kunder som jager etter flere tjenester til lavere priser, hvor de enn måtte finnes.

Det er få som kritiserer markedsliberalismen. Men den økonomiske modellen som styrer samfunnet vårt, bør opp til debatt, nettopp fordi den legger føringer for hvordan vi kan leve livene våre. I langt større grad enn verdiene. Det er derfor på høy tid at andre slags mennesker – humanister, kunstnere, journalister osv. – reiser seg, snakker ut og imøtegår den ensidige, bedriftsøkonomiske påvirkningen i offentlig debatt.

Hvorfor skal arkitektene ape etter økonomene og bli mest opptatt av rasjonell drift og økonomisk avkastning? Tvert om burde jo arkitektene distansere seg fra denne type tenking og markere at vi tenker annerledes enn økonomene.

2. Bevisstgjøring
Folk flest er naturligvis klar over at det finnes andre verdier enn mer penger. Men det kan være vanskelig å sette ord på dem. Kvaliteten i omgivelsene våre er ett eksempel.

Vi vet at kvaliteten i disse omgivelsene er en viktig kilde til opplevelse og glede. Dette vil være egenskaper som går dypere enn ren estetikk, og som er den egentlige kilden til folks opplevelse av velvære eller frustrasjon. Men vi trenger hjelp av eksperter som kan synliggjøre hva disse kvalitetene faktisk dreier seg om.

Ekspertene må kommunisere disse verdiene, ikke først og fremst til sine ekspertkolleger, men til befolkningen, lokale media og beslutningsfattere. Dette vil også gi god støtte til lokalpolitikere som ønsker å stå imot forlokkende utviklingsprospekter fra ivrige profittjegere.

Arkitekter er kanskje idéskapere og designere. Men i tillegg er vi rådgivere – både i privat og offentlig virksomhet. Og hvem skal skape entusiasme og begeistring for kvaliteten i omgivelsene, om ikke arkitektene? Da må vi også beherske kommunikasjon og markedsføring. Hvor mange arkitekter gjør det i dag?

3. Planlegging
Begrepet «planlegging» vekker ikke umiddelbart entusiasme eller begeistring hos noen. Meningen med planlegging og planprosesser blir kanskje forstått bare av (noen) planleggere selv.

Folk flest ser ut til å forbinde planlegging med reguleringer og kontroll:
• Økonomer hevder ofte at planlegging er en forsinkende byråkratisk formalitet, som forstyrrer det frie markedet og driver kostnadene opp.
• Mange politikere, på sin side, tenker på planlegging som byråkratenes måte å skaffe seg kontroll over politikerne på og begrense deres handlingsrom.

Problemet er at markedet, i motsetning til planlegging, mangler moral; markedet har verken perspektiver eller visjoner. Det skifter dessuten med vinden – fra dag til dag. I dagens politikk finnes det heller ikke særlig mange visjoner. Debatten dreier seg mest om hvem som skal styre, og hva de skal bruke pengene til. Men uten visjoner nytter det lite å lage strategier og handlingsplaner.

Derfor bør planlegging kommuniseres og markedsføres som én arena der vi kan diskutere og holde fast ved visjonene – de egentlige verdiene som vi ikke skal forhandle bort på den økonomiske markedsplassen. Dette vil være en slags «langsom» prosess, som gir tid og muligheter for at faglige verdivurderinger, bevisstgjøring, deltakelse i politikken og utvikling av den offentlige opinionen kan skje samtidig.

Arkitekter skal kunne formulere visjoner. Vi er opplært til å forestille oss en virkelighet som (ennå) ikke finnes, og anskueliggjøre den for andre. Nå må vi lære oss å skape omgivelser som gir menneskene opplevelse og glede.

Og omgivelser som er attraktive for oss mennesker, blir av samme grunn attraktive også for næringsutvikling og verdiskaping.