Broen mellom fortid og fremtid i Europa
Det er få steder i verden som er så tett knyttet til et fysisk objekt med så sterk emosjonell kraft som Mostar er knyttet til broen Stari Most. Broen var kimen til det som skulle bli et organisert byliv. Den har gjennom hele sin historie vært en inspirasjon så sterk at man også kan snakke om kimen til en «parallell identitet».
Arkitekt Hans Skotte MNAL var invitert til åpningen av den nye, gamle Mostar-broen, Stari Most, i Bosnia i sommer. Her følger hans beretning om bildene han tok:
Dagen etter den offisielle åpningen var det å gå i kø over broen. Alle skulle over, og alle skulle se den nye generasjon brave machos som hoppet i elva fra toppen av brohvelvingen. Det var mer enn et show, det var å gjenskape deler av bro-institusjonen. De fleste bygningene rundt broen er også satt i stand som del av gjenreisningsprosjektet. Det var fra toppen av fjellet i bakgrunnen salvene ble avfyrt som ødela broen i november 1993. Anslaget var godt planlagt; kamerafolk var plassert i strategiske posisjoner slik at spektakulær billeddekning umiddelbart kunne spres til fjernsynskanaler verden rundt. Slikt er også med til å finansiere dages kriger.
Svært få av de opprinnelige konstruksjonssteinene ble brukt om igjen. Selv om de aller fleste steinene ble hentet opp fra elvebunnen, viste de seg å være så skadde at de ikke kunne brukes fordi en slik brokonstruksjon fordrer helt presise bygningskomponenter. De gamle steinene var både skadeskutt og slått i stykker under nedrasingen. (Dessuten ville gjenbruk av «sårede steiner» være å opprette et monument over ondskap og ydmykelse.)
Omkring 1200 originale brostein ble fisket opp og lagt tilbake på sin gamle plass. Det gir patina til gulvet på ei bro som er usedvanlig bratt og egentlig ikke særlig behagelig å gå over til fots. Under krigen kjørte faktisk tyske tanks over broen. Den var den eneste av Mostars broer som ikke ble sprengt under den andre verdenskrig.
De gamle metodene ble tatt i bruk igjen under gjenoppbyggingen. Her er ingen betong eller armeringsjern, slik enkelte i Bosnia-Herzegovina feilaktig vil ha det til (og som forleder undertegnede til å uttale til NRK at konstruksjonen er falsk...). Selve arbeidet ble gjennomført i regi av et tyrkisk firma, ER-BU. Gjennom innsatsen i Mostar opparbeidet de seg så mye ny ekspertise at de nå håper på å få sette i stand en annen av Bosnias store broer, broen i Konjic, som ble sprengt i den andre verdenskrig.
Broen i Mostar ble påbegynt i 1559 og ferdigstilt i 1566. Arkitekturen er preget av elegante konturer, en kombinasjon av halvsirkel og ellipse. En svært karakteristisk balanse og harmoni mellom broen og det naturlig elvelandskapet, med tårnene ved siden av broen som stabile vertikaler i landskapet, skapte de første konturene av et bylandskap. Broens skjønnhet er basert på samspillet mellom disse elementene, utformet med eleganse og enkelhet. «Mesterverk», sagt med ett ord.
I moderne tid har revitalisering av den historiske bykjernen stått sentralt. Utover 1980-tallet ble det gjort omfattende utredninger, utarbeidet analyser, planer og prosjekter. I lokal administrativ sammenheng ble det etablert en selvstendig organisasjon med fokus på akkurat denne type faglige problematikk. Den hadde som oppgave å avklare hvordan den gamle byen, med Stari Most i fokus, kunne bli en integrert del av den moderne byorganismen. Vi som arbeidet der gjorde mange gode ting, og selvfølgelig en del feil. Hele tiden var vi veldig aktive i revitaliseringsprosessen, og lærte noe nesten hver dag. Vi var stolte av det vi hadde gjort og bidro med, selv om verken byens eller landets økonomi kunne følge opp eller dekke våre faglige intensjoner fullt ut.
Broens symbolikk
Broen ble ødelagt under den siste balkanske humane og mentale katastrofe. Krigen, som var basert på fysisk separasjon mellom etniske grupper, trengte ikke broer mellom mennesker. Broene var en av de største truslene for en slik politikk, ettersom de symboliserte de andre, lysere sidene av livet. En bro er en metafor for fellesskap, og dermed en av de mektigste fiender til en slik destruktivisme. Stari Most er et tydelig symbol på den menneskelig sameksistens som har hersket i byen gjennom flere hundre år. Mostar har vært en by der folk lever sammen, ikke bare bor ved siden av hverandre. Derfor var gjenoppbygging av Stari Most viktig. Det handler om grunnleggende verdier for menneskeheten og sivilisasjonen.
De faglige utfordringene besto i å «gjenopplive» et mesterverk i ingeniørkunst, som var historisk korrekt tilsvarende en kunstners replikk. Det krevde riktig form, materialer, bygningsteknologi og ikke minst anvendelse av gamle håndverkstradisjoner.
Selv om det ikke ses fra utsiden, var hele gjenoppbyggingen en krevende prosess som forutsatte et sofistikert planleggingssystem. Det trengtes en akademisk infrastruktur, relevant kunnskap, praktisk erfaring og et tilsvarende økonomisk og politisk støtteapparat, før arbeidene i det hele tatt kunne starte.
Verdensbanken og UNESCO etablerte dette støtteapparatet og har brukt et tverrfaglig team sammensatt av både lokale og internasjonale eksperter og fagfolk. De tok ansvar for hvert skritt i prosessen og har påsett at de faglige standardene ble brukt på riktig måte.
Broen selv ble gjenoppbygget med bruk av opprinnelige byggemetoder og utstyr, det vil si at alt er gjort med de samme redskaper og med samme teknikk som ble brukt i 1560-årene. Steinene kommer fra samme steinbrudd og er finhugget med de samme hammere og meisler. Jernboltene som binder steinene sammen har vært smidd av en lokal smed med samme type smie og verktøy. Boltene er blitt festet til steinene med flytende bly.
Det gamle i det nye
Broen er en fotogrammetrisk replikk av originalen. Bare 438 år yngre. Det er kynisk å forvente at den nye Stari Most skal være gammel. Det kan vi ikke gjøre noe med. Vi kan ikke snu tiden, og hvis vi kunne, ville broen aldri vært ødelagt. Det viktigste vi kan bidra med er å lære av historien, der de gamle verdier finner sin plass i det moderne samfunnet med sitt ekstraordinære og mangfoldige bidrag til en dagsaktuell og bærekraftig byutvikling.
Med sin arkitektur, urbane utforming, bygningsteknologi og all øvrig organisatorisk infrastruktur, er gjenoppbyggingen av Stari Most i Mostar et unikt grep, selv om det var en del pessimisme forbundet med prosjektet. Den faglige utfordringen i kjølvannet av den nye Stari Most blir å forstå samspillet og potensialet mellom den gjenoppbygde, historiske kjernen og det tilhørende behov for urban planlegging og arkitektonisk utforming, med den hensikt å få en bedre harmonisert og helhetlig byorganisme. Jeg vet at det norske samfunnet kan bidra i denne prosessen og samtidig lære mye som også har betydning for norsk virkelighet. Det er først og fremst riktig initiativ som mangler.
Isolert eventyr?
Gjenoppbyggingen av Stari Most er i første rekke en faglig suksess, men også en suksess for sivilisasjonen. Å forklare gjenreisningen av Stari Most i en artikkel er en håpløs oppgave, og det var heller ikke meningen. Verken det, eller å glorifisere gjenreisningen. For å kunne gjøre en riktig faglig vurdering av gjenoppbyggingen er det nødvendig å ha fullstendig faktabasis – og en historisk avstand. Men etter dette kommer altså en enda mer sofistikert og langsiktig faglig utfordring. Hvordan skal en by se ut og fungere når fokus utvides til å gjelde hele byen, og ikke bare dens mest attraktive bydel? Er gjenreisningen av Stari Most et bidrag til videre byutvikling og urban harmonisering, eller kun et isolert eventyr i ingeniørkunst?
Meningen med denne artikkelen er å generere faglig interesse for å delta videre. Dette er viktig for ethvert åpent samfunn som ønsker seg bedre løsninger. En ekstra utfordring både for arkitekter og urbanister. For å oppnå dette er det nødvendig å lære fra historien. Antakelig fins ikke et bedre projeksjonsbilde av den europeiske fortid og fremtid enn det som nå er avtegnet i Mostar. Resten er opp til oss.
