Nyheter
Branntomta i Nordre gate
Det ser ut til være noe med arkitekturen i dag som gjør at den ikke alltid lykkes. Spesielt sett i forhold til medmenneskelighet og tilpasning.
19. oktober 2004
Man kan leve i et samfunn, i sitt samfunn, sammen med sine mennesker og sine bygninger. Eller man kan leve i et fjernt samfunn med andre idealer som man så skal «hente hjem».
Det er mye man kan diskutere i det som til ulike tider har vært forbilledlig. I dag kan det se ut som om mange bygninger forholder seg til et «samfunn» som er representert av tidsskrifter.
Det utgis mengder av arkitekturtidsskrifter. Det å bli publisert er i seg selv blitt et kvalitetskriterium. Det gjelder spesielt bygninger som vekker oppsikt og som er fotogene. Som er «førstesidestoff». De blir forbilledlige uten at man har opplevd dem og erfart dem. I tillegg er det også slik at mye god arkitektur ikke lar seg godt representere av fotografier, slik det for eksempel er sagt om Alvar Aaltos bygninger.
Det kan synes som om det gode som ikke er fotogent, sjeldnere blir publisert i tidsskriftene.
Tidsskriftenes verden er nødvendigvis ikke det som gjelder i en gitt situasjon i Trondheim. Skal en bygning bli god her, må man være medmenneske her. Ikke tegne etter idealer som har status i en imaginær verden. Noe «virtuelt» som muligens tar seg godt ut i et tidsskrift. Som er bra i en datamaskin. Ikke bra i virkeligheten. Ikke bra når man går i Nordre gate. Medmenneskeligheten og tilpasningen er mislykket, uvirkelig. Man tilfredsstiller kanskje de fjerne idealene og seg selv. Fordi en annen årsak til det mislykkete er egenkjærligheten – narsissismen – og i det et ønske om selvrealisering.
Ikke bare arkitekturen er i dag preget av dette. For ikke så mange år siden var hovedinnholdet i en sjokoladereklame «Elsk deg selv». Det er et dårlig utgangspunkt for mye, også for god arkitektur.
Skal man kunne lage gode bygninger, må man være glad i verden og ikke i gimmicker, det oppsiktsvekkende, det sjokkerende. Det må ikke være slik at det som er merkverdig, som ikke er sett før, må bli oppfattet som kreativt og gitt status for det.
En liten bemerkning til slutt om «trebyen» Trondheim. Det er også mye vakker pusset arkitektur i Trondheim.
Kong Olav ble signet i Nidarosdomen i 1959. Før begivenheten valgte man å fargesette Stiftsgården. Det ble gjort av Arne E. Holm og bygningssjef Semmelmann. Etter det ble Trondheim forvandlet. Den ble fargerik på en kvalitetsbevisst måte. Om det så er tre eller puss.
Det er ikke åpenbart at det først og fremst er tre som er typisk for Trondheim, men typisk at både puss og tre er satt farge på.
Jeg ønsker meg sterkt et annet bygg på «branntomta» enn det som nå er tegnet, og tror at noen av årsakene til at forslaget er mislykket, med mine øyne sett, ligger i noe av det som er nevnt ovenfor.
Bygninger, arkitekturen, skal være snill med menneskene. Det er ikke alltid lett å få til. Utgangspunktet må da være at man har medfølelse og selv er menneskelig. Det behøver ikke bety at noe ikke blir storartet arkitektur.
Det er mye man kan diskutere i det som til ulike tider har vært forbilledlig. I dag kan det se ut som om mange bygninger forholder seg til et «samfunn» som er representert av tidsskrifter.
Det utgis mengder av arkitekturtidsskrifter. Det å bli publisert er i seg selv blitt et kvalitetskriterium. Det gjelder spesielt bygninger som vekker oppsikt og som er fotogene. Som er «førstesidestoff». De blir forbilledlige uten at man har opplevd dem og erfart dem. I tillegg er det også slik at mye god arkitektur ikke lar seg godt representere av fotografier, slik det for eksempel er sagt om Alvar Aaltos bygninger.
Det kan synes som om det gode som ikke er fotogent, sjeldnere blir publisert i tidsskriftene.
Tidsskriftenes verden er nødvendigvis ikke det som gjelder i en gitt situasjon i Trondheim. Skal en bygning bli god her, må man være medmenneske her. Ikke tegne etter idealer som har status i en imaginær verden. Noe «virtuelt» som muligens tar seg godt ut i et tidsskrift. Som er bra i en datamaskin. Ikke bra i virkeligheten. Ikke bra når man går i Nordre gate. Medmenneskeligheten og tilpasningen er mislykket, uvirkelig. Man tilfredsstiller kanskje de fjerne idealene og seg selv. Fordi en annen årsak til det mislykkete er egenkjærligheten – narsissismen – og i det et ønske om selvrealisering.
Ikke bare arkitekturen er i dag preget av dette. For ikke så mange år siden var hovedinnholdet i en sjokoladereklame «Elsk deg selv». Det er et dårlig utgangspunkt for mye, også for god arkitektur.
Skal man kunne lage gode bygninger, må man være glad i verden og ikke i gimmicker, det oppsiktsvekkende, det sjokkerende. Det må ikke være slik at det som er merkverdig, som ikke er sett før, må bli oppfattet som kreativt og gitt status for det.
En liten bemerkning til slutt om «trebyen» Trondheim. Det er også mye vakker pusset arkitektur i Trondheim.
Kong Olav ble signet i Nidarosdomen i 1959. Før begivenheten valgte man å fargesette Stiftsgården. Det ble gjort av Arne E. Holm og bygningssjef Semmelmann. Etter det ble Trondheim forvandlet. Den ble fargerik på en kvalitetsbevisst måte. Om det så er tre eller puss.
Det er ikke åpenbart at det først og fremst er tre som er typisk for Trondheim, men typisk at både puss og tre er satt farge på.
Jeg ønsker meg sterkt et annet bygg på «branntomta» enn det som nå er tegnet, og tror at noen av årsakene til at forslaget er mislykket, med mine øyne sett, ligger i noe av det som er nevnt ovenfor.
Bygninger, arkitekturen, skal være snill med menneskene. Det er ikke alltid lett å få til. Utgangspunktet må da være at man har medfølelse og selv er menneskelig. Det behøver ikke bety at noe ikke blir storartet arkitektur.