Nyheter
Bostedsløse i hjemløse hus?
Byggekunst har skiftet navn, og i overgangslederen til Arkitektur N 4/2007 redegjør redaktør Ingerid Helsing Almaas for at redaksjonen har lagt vekt på å synliggjøre arkitektens rolle i en større samfunnsdebatt. Det er ikke samfunnet som må opplæres til å forstå arkitektur, det er arkitekter og større samfunnsaktører som må læres opp til å søke innsikt i de oppgavene de stilles overfor.
13. september 2007
Jeg vet ikke hvor grensen mellom store og små samfunnsaktører går, men det forekommer meg at større innsikt alltid er et gode, både for store og små. Derfor drister jeg meg til å trekke frem to «små» prosjekter, fra Byggekunst i numrene 4/2006 og 7/2006, «Hjemsted for bostedsløse i Moss» og «Veiskillet, hjemsted for bostedløse, Trondheim».
Etter min mening ville en bredere dekning av prosjektene gitt leserne mulighet til større innsikt. De er beskrevet av arkitektene sjøl, som praksis er. I omtalen av prosjektet i Moss har redaktøren supplert med et bilde som viser huset før og etter at det ble erobret av de bostedsløse med alle sine rariteter og snurrepiperier. Ellers ingen kommentar, og det er opp til leseren å tolke meningen. Det er en åpenbar kontrast mellom arkitekturen og det som beboeren opplever som vakkert og meningsfylt.
I Trondheim kommer beboerne til dels fra en innestengt tilværelse. «Vi ønsket å gi de knappe arealene mest mulig lys og luftighet,» skriver arkitekten. På tross av glass fra gulv til tak skal behovet for skjerming, noe beboerne også har, være ivaretatt.
De nevnte hus er åpenbart bygget for en meget spesiell og variert brukergruppe, med en sterk og villet arkitektonisk form. Bostedsløse er vel de forskjelligste mennesker, og byggene skiller seg ut fra konvensjonelle boliger i nærheten, vil jeg tro. En meningsbryting om hvorvidt det arkitektoniske grep bør være så sterkt at det er fare for at denne gruppen mennesker stigmatiseres, har en gått glipp av. Er det for eksempel opplest og vedtatt at overgangen fra et innestengt miljø til glassvegger uten videre er god terapi, og dermed god arkitektur? Det kan være gjennomtenkt, og det kan ikke være gjennomtenkt.
«God is in the Details,» sa Mies van der Rohe, og det har vel sin sannhet, men med begrensninger, i arkitektur. I journalistikk er også djevelen med. For at presentasjon og omtale av prosjekter skal være interessant, må kritiske spørsmål stilles. La oss kalle det en slags kamp mellom skjønnheten og udyret, der forhåpentligvis skjønnheten går seirende ut. Det hender jo at journalister har sjel.
Jeg presiserer at dette ikke er en kritikk av byggene som sådan, ingen synsing om stygt eller pent, men en etterlysning av tankegangen ved prosjekteringen sammen med kritiske spørsmål. Jeg har utelukkende basert meg på artiklene om husene, slik som lesere av bladet gjør.
Alain de Botton skriver i sin bok «The architecture of Happiness» om Le Corbusiers rekkehus fra 1923 for industriarbeidere for industrialisten Frugès i nærheten av Bordeaux. Fra arbeiderne side i løpet av få år gjort mer beboelige og menneskelige fordi de med sine småruter, vinduslemmer og skråtak minnet dem om det liv de engang hadde forlatt. Det mekaniserte, rasjonelle hadde de så evig nok av i sin hverdag. Corbus så det jo nettopp som sin oppgave å bevisstgjøre dem denne hverdag, snakket foraktelig om dette «opptog av folklore» som herjet Frankrike.
Og så sier de Botton: «Smaken til beboerne kan ha gått i en annen retning enn arkitektens, men logikken bak er den samme. Akkurat som den berømte modernist, har fabrikkarbeideren falt for en stil som knytter dem til det de i det daglige liv opplevde så lite av.»
«Vi ønsket å gi de knappe arealene mest mulig lys og luftighet,» skriver som nevnt arkitekten i Trondheim. Er dette noe av den samme tankegangen som hos Corbus, eller er det en gjennomdrøftet konklusjon basert på en dialog med andre faggrupper, eller til og med beboere?
Det ville jeg gjerne vite når jeg leser tidsskriftet, og jeg vil gjerne vite det for å danne meg en mening om arkitekturen. Prosjekt må belyses, ikke bare med bilder og tekniske forklaringer, men også om hvorledes formen er tenkt å oppfylle sosiale og psykologiske funksjoner.
Vi lever i et pluralistisk samfunn, det er avstand i tenkemåte mellom lag og grupper. Arkitektur, slik som den fremstilles for arkitekter i arkitekttidsskriftene, skal også være elitistisk om arkitekturen skal betraktes som kunstform. Men det forhinder ikke at en kan prøve å nå utover sin snevre krets i håp om en dialog både i eget fagmiljø og med samfunnet utenfor. Nettopp prosjekter med så åpenbare sosiale implikasjoner trenger en dypere begrunnelse for formspråket. Det er brytningene mellom oppfatningene som er interessante. Da kan en kanskje få den samfunnskontakt redaktøren ønsker.
Etter min mening ville en bredere dekning av prosjektene gitt leserne mulighet til større innsikt. De er beskrevet av arkitektene sjøl, som praksis er. I omtalen av prosjektet i Moss har redaktøren supplert med et bilde som viser huset før og etter at det ble erobret av de bostedsløse med alle sine rariteter og snurrepiperier. Ellers ingen kommentar, og det er opp til leseren å tolke meningen. Det er en åpenbar kontrast mellom arkitekturen og det som beboeren opplever som vakkert og meningsfylt.
I Trondheim kommer beboerne til dels fra en innestengt tilværelse. «Vi ønsket å gi de knappe arealene mest mulig lys og luftighet,» skriver arkitekten. På tross av glass fra gulv til tak skal behovet for skjerming, noe beboerne også har, være ivaretatt.
De nevnte hus er åpenbart bygget for en meget spesiell og variert brukergruppe, med en sterk og villet arkitektonisk form. Bostedsløse er vel de forskjelligste mennesker, og byggene skiller seg ut fra konvensjonelle boliger i nærheten, vil jeg tro. En meningsbryting om hvorvidt det arkitektoniske grep bør være så sterkt at det er fare for at denne gruppen mennesker stigmatiseres, har en gått glipp av. Er det for eksempel opplest og vedtatt at overgangen fra et innestengt miljø til glassvegger uten videre er god terapi, og dermed god arkitektur? Det kan være gjennomtenkt, og det kan ikke være gjennomtenkt.
«God is in the Details,» sa Mies van der Rohe, og det har vel sin sannhet, men med begrensninger, i arkitektur. I journalistikk er også djevelen med. For at presentasjon og omtale av prosjekter skal være interessant, må kritiske spørsmål stilles. La oss kalle det en slags kamp mellom skjønnheten og udyret, der forhåpentligvis skjønnheten går seirende ut. Det hender jo at journalister har sjel.
Jeg presiserer at dette ikke er en kritikk av byggene som sådan, ingen synsing om stygt eller pent, men en etterlysning av tankegangen ved prosjekteringen sammen med kritiske spørsmål. Jeg har utelukkende basert meg på artiklene om husene, slik som lesere av bladet gjør.
Alain de Botton skriver i sin bok «The architecture of Happiness» om Le Corbusiers rekkehus fra 1923 for industriarbeidere for industrialisten Frugès i nærheten av Bordeaux. Fra arbeiderne side i løpet av få år gjort mer beboelige og menneskelige fordi de med sine småruter, vinduslemmer og skråtak minnet dem om det liv de engang hadde forlatt. Det mekaniserte, rasjonelle hadde de så evig nok av i sin hverdag. Corbus så det jo nettopp som sin oppgave å bevisstgjøre dem denne hverdag, snakket foraktelig om dette «opptog av folklore» som herjet Frankrike.
Og så sier de Botton: «Smaken til beboerne kan ha gått i en annen retning enn arkitektens, men logikken bak er den samme. Akkurat som den berømte modernist, har fabrikkarbeideren falt for en stil som knytter dem til det de i det daglige liv opplevde så lite av.»
«Vi ønsket å gi de knappe arealene mest mulig lys og luftighet,» skriver som nevnt arkitekten i Trondheim. Er dette noe av den samme tankegangen som hos Corbus, eller er det en gjennomdrøftet konklusjon basert på en dialog med andre faggrupper, eller til og med beboere?
Det ville jeg gjerne vite når jeg leser tidsskriftet, og jeg vil gjerne vite det for å danne meg en mening om arkitekturen. Prosjekt må belyses, ikke bare med bilder og tekniske forklaringer, men også om hvorledes formen er tenkt å oppfylle sosiale og psykologiske funksjoner.
Vi lever i et pluralistisk samfunn, det er avstand i tenkemåte mellom lag og grupper. Arkitektur, slik som den fremstilles for arkitekter i arkitekttidsskriftene, skal også være elitistisk om arkitekturen skal betraktes som kunstform. Men det forhinder ikke at en kan prøve å nå utover sin snevre krets i håp om en dialog både i eget fagmiljø og med samfunnet utenfor. Nettopp prosjekter med så åpenbare sosiale implikasjoner trenger en dypere begrunnelse for formspråket. Det er brytningene mellom oppfatningene som er interessante. Da kan en kanskje få den samfunnskontakt redaktøren ønsker.