Arkitektnytt

Torsdag denne uken hadde NAL og Arkitektbedriftene slått seg sammen med Forbrukerrådet for å diskutere boligkvalitet på Litteraturhuset. Å trekke inn forbrukeren var et smart grep for å unngå de klassiske frontene mellom arkitekters og utbyggeres perspektiver på boligbyggingen.

 

Seminaret åpnet med det lovende premisset om at boligdebatten i for lang tid hadde handlet om høye priser. Nå var det på tide å snakke om kvalitet.

  

Nabolaget

Men så var det det vanskelige kvalitetsbegrepet, for hvordan måler vi egentlig kvalitet? Både NIBR og Forbrukerrådet kunne hjelpe til med å opplyse om forbrukernes forventninger til ny bolig. Unge boligkjøpere er mest redd for å bli lurt, viser det seg. Erfarne kjøpere ønsker balkong, heis. Og grøntområder.

 

Blant foredragsholderne fortsatte stikkordet uteområder å gå igjen i de eksempelorienterte presentasjonene. Gunnar Bøyum fra Aspelin Ramm viste frem boligprosjekter på Union Brygge, Dælenenggata og Tjuvholmen. Men mente at de primære kvalitetene lå i nærområdet og uteområdet.

 

Einar Hagem fra Lund Hagem viste balkong-, snitt- og materialløsninger i Marienlyst terrasse og andre boligprosjekter. Men mente kvalitetene mellom husene var særdeles viktig.

 

Ellen de Vibe fra Plan- og bygningsetaten viste eksempler på vellykkede boligplaner, de som har det gunstigste forholdet mellom fasadelengde og dybde. Men var mest opptatt av at «herlighetsgodene» lå i nabolaget.

 

Harald Martin Gjøvaag fra Alliance arkitekter viste gode, fleksible leilighetsplaner, men var også mest opptatt av uteområder.

 

Så hva med Forbrukerrådet selv? De var opptatt av at forbrukeren skulle få det vedkommende betalte for og ønsket seg, nemlig gode forbindelseslinjer. Og gode uteområder.

 

Dermed var spørsmålet om kvalitet i boligen forflyttet vekk fra bygningen og ut, til dens nære kontekst.

 

Forbrukeren som stråmann

I fraværet av forbrukere i panelet, ble «forbrukeren» en stråmann for å holde gamle fronter i hevd. Som da Aspelin Ramms Bøyum sa at:

– Arkitektene må slutte å tegne for hverandre, og tenke mer på hva kunden og beboeren trenger.

Mens Gjøvaag fra Alliance repliserte:

– Hadde forbrukerne vært opptatt av kvalitet, ville ikke nye boligprosjekter sett ut som de gjør.

 

Rolf Barlindhaug fra NIBR oppsummerte indirekte med å si at for ham var det to tilnærminger til diskusjonen, uten å se om det fantes noen fellestrekk:

 

– Det første er hva arkitektene mener er kvalitet. Det andre hva beboere er villig til å betale for av kvaliteter.

 

Hvis dette er uforenlige enheter, hvordan skulle man da rykke nærmere en felles forståelse for boligkvalitet?

 

Tilbake til pris

På tross av ønsket om å snakke om kvalitet, tematiserte debattantene tidlig diskrepansen mellom de stigende boligprisene (som har økt til mellom det dobbelte og tredobbelte siden 1980) og byggekostnadene (som nærmest har stått stille i samme periode). Hvem skummer fløten? Denne debatten i debatten fremkalte noen velkjente posisjoner.

 

Fra salen innvendte Boligprodusentenes Per Jæger at vi trengte mer standardisering og modulbygg for å få ned prisene. En representant for Veidekke hevdet at tomteselgerne var de eneste som satt igjen med solide overskudd. Ellen de Vibe var frustrert over de mange ferdigregulerte tomtene som ikke var påbegynt og skapte fordyrende forsinkelser.

 

Husbanken stilte spørsmål ved rammebetingelsene for boliger, og om ikke deres gamle minimumskrav på 50 kvadratmeter burde vært opprettholdt. Mens Aspelin Ramm mente at vi trengte færre arkitekter og flere møbel- og båtsnekkere for å lage mer effektive løsninger. Mens Gjøvaag påpekte at de to boligprosjektene som er i finalen i Oslo Bys arkitekturpris var «en klynge med eneboliger til 12 millioner stykket og et leilighetsbygg med pris på opptil 80 000 kroner kvadratmeteren.»

 

Ubesvarte spørsmål

Debatten reiste dermed først og fremst spørsmål om sine egne premisser – og disse spørsmålene ble flere enn svarene:

 

– Er spørreundersøkelser rundt forbrukernes forventninger til ny bolig et egnet instrument for å måle boligkvalitet?

– Er kvalitet synonymt med hva folk vil betale for?

– Er leilighetens utforming irrelevant så lenge man har gode uteområder og sentral plassering?

– Finnes det flere overlappinger i kvalitetsforståelse enn uterom på tvers av aktørene?

– Og ikke minst: Hvorfor har arkitekter så vanskelig for å formulere sine vesentlige bidrag til boligkvalitet på en måte som blir forstått av utbyggere og forbrukere?

 

Heldigvis var debatten annonsert som begynnelsen på flere samtaler om temaet – Det blir nødvendig med litt fokusert opprydning i neste fase.