Nyheter
Bolig
Når politikere føler et snev av ansvar for boligprisene, er de raske til å skyve det fra seg, og etterlyser større oppfinnsomhet hos arkitektene, som forbausende ofte tar utfordringen. Jeg syns det er dumt.
29. oktober 2001
Nå er vi i gang igjen. Det etterlyses rimelige boliger for unge og førstegangsetablerte. Prisen på boliger henger sammen med tilbud og etterspørsel, tomtepris og grunnlagsinvesteringer. Forhold som ligger langt utenfor arkitektenes innflytelse. Naturligvis er det noe med antall rom og størrelsen på dem.
Når arkitektene tar utfordringen, må det være i troen på at det fremdeles er noe å hente i et bedre forhold mellom brukbarhet og størrelse. Det kaller jeg optimisme. Når hverdagen er full av urettferdig kjefting fra dumme bygningsråd, er det naturligvis smigrende at noen fremdeles har tillit til at vi kan finne på noe. Men kan vi det?
I de tusenvis av år vi har bygget boliger i den såkalt siviliserte verden, er de preget av noen påfallende likhetstrekk. For eksempel at det er to eller flere rom. Ett av rommene kaller vi ofte kjøkken. Det andre rommet – eller rommene – bruker vi når vi skal sove, eller arbeide, eller begge deler, eller rett og slett bare være. Den mest iøynefallende forskjellen på kjøkken og andre rom er at vi kan tappe og slå ut vann på kjøkkenet. I våre dager er det faktisk forutsetningen for at vi kan kalle det kjøkken.
Ser vi på plantegninger fra den gang byen Kristiania ble bygget, i tiden like før forrige århundreskifte, heter rommene Kjøkken, Værelse 1, Værelse 2, osv. Femti år senere var vi veldig ivrige etter å definere rommenes bruk. På tegningene står det Barnerom, Dagligstue, Spisestue, Søm og arbeid. Imidlertid har det vist seg at de rommene som i gamle dager ikke het noe annet enn Værelse, kan brukes til mange formål. Vi kan sove og/eller spise, noen vil kanskje til og med stryke. Den store boligundersøkelsen som ble gjennomført for 60 år siden, slo fast at boligens kvalitet i vesentlig grad hadde sammenheng med antall rom i forhold til antall beboere. Ett rom og åtte mennesker var for eksempel en lite tilfredsstillende bolig. Slike konklusjoner fikk heldigvis gjennomslag, de var viktige for boligbyggingen etter verdenskrigen, og står vel fremdeles ganske sterkt.
Når det gjelder størrelsen på rommene vet vi også ganske mye. Måling og forsking har bekreftet at et rom bør være ca. 6 kvm for at ett menneske skal synes det er fint til soving, arbeid, eller bare til å være i. Er rommet større, kan flere sove der, og gjøre mye annet også. Er rommet 15-25 kvm kan vi bruke det til mye av det vi liker å drive med, for eksempel spille couronne. Eller være sammen med andre. Når vi summerer denne kunnskapen, kan vi med stor grad av sikkerhet fastslå at for eksempel en bolig for to mennesker bør være på to rom og kjøkken, og helst ikke mindre enn 50 kvm hvis vi skal få plass til bad, do, vaskemaskin og skap til mat og klær. Straks det er tre mennesker, bør det være tre rom og kjøkken. Så begynner det å bli vanskeligere. Men det er ikke verre enn at ett menneske må ha nesten like mye plass som to, og seks mennesker trenger ikke tre ganger så mye.
Noen tror at alt blir så meget bedre hvis man kan flytte på veggene. Med ujevne mellomrom dukker lengselen etter flyttbare vegger opp. Jeg har vært med på mye forgjeves arbeid, og sier: Glem det. Det er fåfengt.
Det er nemlig bare en ting som hjelper. Det er å bygge flere boliger. Dessuten er det billigere å rive ned veggen og bygge den opp igjen, enn å finne på noe lurt. Og så var det dette med arkitekturen da.
Når arkitektene tar utfordringen, må det være i troen på at det fremdeles er noe å hente i et bedre forhold mellom brukbarhet og størrelse. Det kaller jeg optimisme. Når hverdagen er full av urettferdig kjefting fra dumme bygningsråd, er det naturligvis smigrende at noen fremdeles har tillit til at vi kan finne på noe. Men kan vi det?
I de tusenvis av år vi har bygget boliger i den såkalt siviliserte verden, er de preget av noen påfallende likhetstrekk. For eksempel at det er to eller flere rom. Ett av rommene kaller vi ofte kjøkken. Det andre rommet – eller rommene – bruker vi når vi skal sove, eller arbeide, eller begge deler, eller rett og slett bare være. Den mest iøynefallende forskjellen på kjøkken og andre rom er at vi kan tappe og slå ut vann på kjøkkenet. I våre dager er det faktisk forutsetningen for at vi kan kalle det kjøkken.
Ser vi på plantegninger fra den gang byen Kristiania ble bygget, i tiden like før forrige århundreskifte, heter rommene Kjøkken, Værelse 1, Værelse 2, osv. Femti år senere var vi veldig ivrige etter å definere rommenes bruk. På tegningene står det Barnerom, Dagligstue, Spisestue, Søm og arbeid. Imidlertid har det vist seg at de rommene som i gamle dager ikke het noe annet enn Værelse, kan brukes til mange formål. Vi kan sove og/eller spise, noen vil kanskje til og med stryke. Den store boligundersøkelsen som ble gjennomført for 60 år siden, slo fast at boligens kvalitet i vesentlig grad hadde sammenheng med antall rom i forhold til antall beboere. Ett rom og åtte mennesker var for eksempel en lite tilfredsstillende bolig. Slike konklusjoner fikk heldigvis gjennomslag, de var viktige for boligbyggingen etter verdenskrigen, og står vel fremdeles ganske sterkt.
Når det gjelder størrelsen på rommene vet vi også ganske mye. Måling og forsking har bekreftet at et rom bør være ca. 6 kvm for at ett menneske skal synes det er fint til soving, arbeid, eller bare til å være i. Er rommet større, kan flere sove der, og gjøre mye annet også. Er rommet 15-25 kvm kan vi bruke det til mye av det vi liker å drive med, for eksempel spille couronne. Eller være sammen med andre. Når vi summerer denne kunnskapen, kan vi med stor grad av sikkerhet fastslå at for eksempel en bolig for to mennesker bør være på to rom og kjøkken, og helst ikke mindre enn 50 kvm hvis vi skal få plass til bad, do, vaskemaskin og skap til mat og klær. Straks det er tre mennesker, bør det være tre rom og kjøkken. Så begynner det å bli vanskeligere. Men det er ikke verre enn at ett menneske må ha nesten like mye plass som to, og seks mennesker trenger ikke tre ganger så mye.
Noen tror at alt blir så meget bedre hvis man kan flytte på veggene. Med ujevne mellomrom dukker lengselen etter flyttbare vegger opp. Jeg har vært med på mye forgjeves arbeid, og sier: Glem det. Det er fåfengt.
Det er nemlig bare en ting som hjelper. Det er å bygge flere boliger. Dessuten er det billigere å rive ned veggen og bygge den opp igjen, enn å finne på noe lurt. Og så var det dette med arkitekturen da.