Arkitektnytt

Utforming av både boliger og omgivelser bærer preg av midlertidighet. Foto: Eli Støa, 2015

Sintef-rapporten «Bokvalitet på norske asylmottak», forfattet av Åshild Lappegard Hauge, Karine Denizou og Eli Støa, konkluderer med at det er tydelig sammenheng mellom blant annet boforhold, lokalisering av mottak, utforming av utearealer og nærmiljø og asylsøkernes evne til integrering.
 

Utlendingsdirektoratet (UDI) er klar over forholdene, de har selv delfinansiert rapporten sammen med NTNU. Likevel er det stor variasjon i kvalitet på de ulike mottakene.

Daglig preges mediene av debatten om hvor asylsøkerne skal bo, og hvordan deres tilstedeværelse vil påvirke nabolaget.

Lokaliseringsdebatten

Hva er egentlig en god lokalisering for et mottak? Hva kan et mottak bety for omgivelsene? Hvor mange bør mottaket huse, og bør naboene varsles i forkant?
 

Not In My Back Yard kan tilsynelatende være gjeldende krigsrop, i hvert fall hvis man skal tolke ut ifra den offentlige debatten. Mange er skeptiske til det ukjente, og frykter at asylsøkere i nabolaget vil gå på bekostning av trygghet og trivsel. Men hvilke svar gir den ferske forskningen?
 

I rapporten har forskerne blant annet kikket på forskjellene mellom sentraliserte og desentraliserte mottak, urban eller landlig lokalisering, naboprosesser, utearealer og rommet mellom byggene, utforming og valg av bygningstyper, nærhet til grønne omgivelser, uteareal og hage. Rapporten er en del av et større forskningsprosjekt med tittelen «What buildings do – the Effect of the Physical Environment on Quality of Life of Asylum Seekers», og tar for seg alle aspekter ved de fysiske omgivelsene, som teknisk standard, trangboddhet, sikkerhet, privatliv, fellesrom og så videre.

Sentraliserte versus desentraliserte mottak 

Grovt sett deles mottak inn i sentraliserte og desentraliserte mottak. De sentraliserte huser en større gruppe mennesker i store institusjonsbygninger, mens desentraliserte mottak huser en mindre gruppe mennesker i eneboliger eller leiligheter. Mer enn tre fjerdedeler av mottakene i Norge er desentraliserte. Modeller har fordeler og ulemper, men når det gjelder spørsmålet om integrering er de desentraliserte mottakene å anbefale. Dette øker, ifølge rapporten, beboernes muligheter for å komme i kontakt med lokalsamfunnet.

Eneboligen på Roa er midlertidig hjem for 5 enslige asylsøkerne under 15 år til de har fått søknaden behandlet, vanligvis i 3-9 måneder. Etter dette får de status somflyktninger, og overføres til kommunen. Boligen har stor hage og god tilgang til grønnstruktur i nærheten.

Lokalisering 

Det er avgjørende for integreringen at mottaket er sentralt plassert, målt i gåavstand til by- eller tettstedssentrum. Mange ønsker å bo i eller i nærheten av store byer, men det kan også være fordelaktig for asylsøkerne å bo på mindre plasser der lokalbefolkningen er positivt innstilt til beboerne, da de kan bli synligere i lokalmiljøet enn i de større byene.
 

Det er velkjent blant landskapsarkitekter at nærhet til grønne områder gir bedre folkehelse, og dette gjelder kanskje i enda større grad for asylsøkere som venter på behandling av søknad. I tillegg trekker rapporten frem viktigheten av verdighet og normalisering av boforholdene.
 

Det er viktig for asylsøkernes egen trivsel og psykiske helse at omgivelsene ikke skiller seg negativt ut fra området som en helhet. Det betyr godt vedlikehold og ryddige og velstelte omgivelser. I tillegg kan hage og grøntarealer tilby muligheter for fysisk aktivitet, dyrking av mat og sosiale møter. Eli Støa forteller:

– I Trondheim hadde et mottak en kjøkkenhage initiert av beboerne. Så ble tomten solgt, og mottaket flyttet til et grått og trist industriområde.
 

Slike triste og lite trivelige omgivelser kan medføre det motsatte av hva man ønsker, og i tillegg skape skepsis og mental avstand mellom beboerne og naboene, ifølge rapporten.

Sosialisering over hekken

For å komme litt nærmere asylsøkersituasjonen i min egen hjemkommune Lunner, tar jeg en prat med Siri Skogvold Isaksen fra Otrera. Otrera driver to omsorgsboliger for mindreårige asylsøkere med henholdsvis fem og syv beboere, begge sentralt plassert på Roa. Her har beboerne kort vei til bibliotek, butikker, fotballbane, skole, bussholdeplass og rådhus. Det er også kort vei til naboene og gamlehjemmet rett ved. Boligen er plassert tett på andre boliger, det er bare ti meter til nærmeste hus.
 

Skogvold Isaksen forteller at Barne-, ungdoms,- og familieetaten (BUFETAT), som er ansvarlig for omsorgsboligene, stiller som krav at boligene skal ligge sentralt. Plasseringen skaper sosialisering.
 

– Man får blikkontakt over hekken, de ser at det er vanlig ungdom som bor her.
 

Skogvold Isaksen forteller at mange av de gamle setter pris på ungdommene.

– De unge og de eldre er en bra match. De eldre liker at det blir litt liv i gaten.

Det kan også bli mer liv i de lokale idrettslagene av å ha et asylmottak eller en omsorgsbolig i nærmiljøet. BUFETAT stiller krav om tilbud til minimum én organisert fritidsaktivitet per person, og ungdommene på Roa deltar blant annet i boksing, riding, bordtennis og karate. Dette er organiserte aktiviteter i lokalmiljøet, og Skogvold Isaksen forteller at de blir godt mottatt.
 

– Det er klart, på et lite sted så trenger man jo ofte flere folk på laget for å klare å opprettholde tilbudet, sier Isaksen.
 

De benytter hagen til grilling og lek, og med helgens tette snøfall fikk de ski på beina for første gang.

Noen er negative

Otrera rapporterer om overveldende positive holdninger både hos kommunen og blant naboer, men har også sett eksempler på det motsatte. På et informasjonsmøte i nabokommunen Gran kom det sterke protester mot en planlagt omsorgsbolig med fem-seks ungdommer i et boligfelt. På et tilsvarende møte i Eidsvoll ble de hilst hjertelig velkommen av naboene. Skogvold Isaksen påpeker at dette tilhører sjeldenhetene.
 

Hun legger ikke skjul på at de etterstreber gode naboforhold, og at det er viktig at det ser pent og ryddig ut rundt husene. Huset jeg besøker er en stor enebolig med flere fellesrom, stor stue, tre bad og stort kjøkken, med normalt god standard.
 

– Jeg vil at det skal være en bolig jeg kunne ha bosatt mine egne unger i, sier Skogvold Isaksen.
 

Dessverre er ikke dette typisk standard for asylmottak i Norge. Gjennom intervjuer med mottaksledere, ekspertintervjuer og besøk i mottak viser SINTEF-rapporten at de faktiske forhold i noen tilfeller er av en så dårlig kvalitet at de aldri ville ha blitt godkjent for noen andre grupper av mennesker.

Uteområdene ved dette mottaket inviterer ikke til sosialt opphold. Foto: Karine Denizou, 2014

Konsekvenser av dårlige boforhold 

En av de mest interessante funnene er at den gjennomgående lave standarden, både knyttet til selve byggene og deres uteområder, får direkte konsekvenser for både beboernes velvære og selvfølelse og deres evne til å integreres i lokalsamfunnet. Men så langt har myndighetene vist liten interesse for å endre disse forholdene. Eli Støa forteller at temaet som helhet har vært lite vektlagt i asyldebatten så langt.
 

– Man utnytter altfor dårlig de mulighetene som ligger i omgivelsene. I tillegg tenker man for kortsiktig. Det har nesten ikke blitt lov til å snakke om hvordan man kan skape gode, langsiktige løsninger for asylsøkerne, og dermed også for samfunnet, sier hun.
  

Å tenke langsiktig er en innrømmelse av at dette ikke er et forbigående problem, sier hun videre.
 

– Men dette er ikke en situasjon som går over, og det er derfor helt nødvendig å ty til noe annet enn ad hoc-løsninger, understreker Støa.

Hvorfor de store forskjellene?

Asylmottakene i Norge er ikke en del av boligpolitikken, men en del av migrasjonspolitikken, og preges derfor av at antallet asylsøkere skal ned. Det er derfor lett å spekulere i at kvaliteten bevisst holdes nede for å hindre at forholdene blir bedre enn i andre land. For de unge, enslige asylsøkerne er situasjonen en annen.

Enslige mindreårige asylsøkere er juridisk plassert under Bufetat. Et omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år er som en ordinær barneverninstitusjon å regne.
 

– Dette stiller helt andre krav til boligstandard for beboerne enn hva UDI gjør overfor ordinære mottak, sier Skogvold Isaksen i Otrera.
 

Det kreves, i tillegg til sentral beliggenhet, at asylsøkerne skal plasseres i små boenheter, 
at boligen skal ha minst tre bad, ett barn per rom og tilstrekkelig fellesarealer. I tillegg kreves det kompetanse hos de ansatte. Minst 50 prosent skal være fagpersonell innen barnevern eller helsefag. Til sammenligning er ikke dette et krav i tradisjonelle asylmottak.
 

Med slike krav blir økonomien annerledes for tilbydere som driver innen barnevern, fordi driftskostnadene er høyere. Det gir driverne helt andre rammer for å bygge opp gode tilbud enn hva tilfellet er for de som tilbyr boliger til UDI, og sjansen for å lykkes med integreringen øker.

Uteområdene ved dette mottaket inviterer ikke til sosialt opphold. Foto: Karine Denizou, 2014.

Utearealer utgår 

Med trange økonomiske rammer er det lite handlingsrom for prioritering av sosiale møteplasser, grøntområder, kjøkkenhager og lekestativer. Men kanskje er det nettopp slike arealer som kan sysselsette rastløse beboere, gi en følelse av verdighet, skape sosiale møter mellom beboere og lokalmiljøet. Det mener i hvert fall Tone Selmer-Olsen. Hun jobber for Flyktninghjelpen/NORCAP, og har jobbet med mange flyktningkriser, både på Haiti, i Nepal og i Makedonia. Hun ser at det altfor sjelden legges vekt på å skape fysiske møteplasser, rekreasjonsarealer og grøntområder, til tross for de åpenbare fordelene dette kan gi. I temporære leirsituasjoner skyldes dette gjerne at man ikke har hatt anledning til å planlegge infrastrukturen før folk bosetter seg. Men i Norge er ikke dette et gjeldende argument, da man har alle forutsetninger som skal til for å kunne skape gode, langsiktige (eller mer midlertidige) løsninger.
 

– Lokalisering er utrolig viktig. Mottaket og lokalmiljøet kan fort bli to parallelle verdener om det blir liggende for isolert. Mottaket bør derfor ligge i tilknytning til grøntområder, idrettsanlegg, transport, barnehager, butikker og helsetilbud.
 

Hun mener at det finnes flere potensielle muligheter for gode løsninger også i Norge.
 

– Vi må jobbe med å omkalibrere perspektivet fra frykt til et ressursfokus. De som kommer, ønsker å bidra. De færreste forlater sine hjem frivillig.
 

Nå tar hun med seg kunnskapen hjem til Norge. Sammen med Håvard Breivik er hun kursansvarlig for «In transit» ved AHO. Gjennom kurset ser de på ulike midlertidige eller mer permanente bosettingssituasjoner som krever ulike fysiske løsninger. 
(Breivik og Selmer-Olsen har skrevet kronikken i dette nummeret av Arkitektnytt. Red.anm.)

Arkitekter kan bidra til økt kunnskap

Også NTNU og BAS setter flyktningene på timeplanen. I Trondheim tilbys kurset «Urban Resilience» denne våren, og hovedmålet er å undersøke hvordan arkitektfagene kan skape innovative løsninger på bosetningsproblematikken.
 

Økt kunnskap hos fremtidens arkitekter om boforhold, integrering og levestandard vil gi bedre forutsetninger for å kunne påvirke både politikere, presse og «folk flest». Eli Støa oppfordrer arkitektstanden til å bidra i den offentlige debatten.
 

– Vi må signalisere at vi ønsker å ta ansvar for viktige samfunnsoppgaver. Arkitektur handler ikke bare om å bygge signalbygg. 

Jeg har aldri opplevd så mye interesse fra journalister som etter at vi publiserte SINTEF-rapporten. Det betyr at det er stort behov for økt kunnskap på dette feltet.

Forhåpentligvis vil situasjonen bidra til økt kunnskap og et mer nyansert bilde på asylsøkernes situasjon. I mellomtiden har Siri Skogvold Isaksen et tydelig budskap til de som mener at de enslige mindreårige asylsøkerne bæres inn i landet på gullstol.

– De vet, i beste fall, ikke hva de snakker om. Dette er barn som er de mest sårbare i verden. De har reist, ofte i flere måneder, alene. De fleste har hatt en meget farefull ferd. Foreldrene til disse barna sender dem ikke alene ut i verden uten at de ser seg helt nødt
til det.  
 

– De vet, i beste fall, ikke hva de snakker om. Dette er barn som er de mest sårbare i verden. De har reist, ofte i flere måneder, alene. De fleste har hatt en meget farefull ferd. Foreldrene til disse barna sender dem ikke alene ut i verden uten at de ser seg helt nødt til det.