Blir Norge et vindmølleland?
Norges vassdrags- og energidirektorats tverrfaglige vindkraftseminar på Lindesnes 24. mai ble en inspirerende og tankevekkende opplevelse, også sett med en arkitekts øyne. Mye tyder på at vi som faggruppe har noe å bidra med når det skal planlegges og bygges nye vindmølleparker langs vår lange og vakre kyst.
Ikke langt unna seminarlokalet kunne Fjeldskår vindpark beskues, landets eldste, innviet i 1998. Lindesnes var altså pioneren når det gjelder denne lovende formen for fornybar energi, senere fulgte Havøygavlen og Smøla vindparker. Men nye anlegg er under bygging på Smøla og Hitra, og en rekke prosjekter planlegges på Vestlandet, i Nord-Trøndelag og Nord-Norge. Vi ligger selvsagt etter et foregangsland som Danmark, hvor det kanskje skal bygges vindmølleparker for 10 milliarder kroner de neste 6-8 år, og hvor man nå begynner å plassere vindmøllene et stykke ute i havet. Tyskland, England og Skottland er andre ledende nasjoner på dette område. Et annet forbilledlig eksempel er delstaten Minnesota i USA.
Hvis man leser St.meld. nr. 29 (1998-99), «Om energipolitikken», går det fram at myndighetenes nyvakte interesse for vindkraft er stor. Likeledes er NVE og Enova helhjertet involvert, og utvilsomt er denne teknologi i pakt med NAL/NABUSs bærekraftmålsettinger. Det skulle også vise seg at flere av deltakerne på seminaret, i samtaler med undertegnede, mente at arkitektstanden bør ta utfordringene når det gjelder arbeidet med vindmøllenes utforming og parkenes stedstilpasning.
At deler av opinionen - blant annet Norges Naturvernforbund (men ikke Natur og Ungdom eller Bellona) – protesterer mot vindkraftutbygging, særlig i Nord-Norge, inngår i det offentlige ordskiftet. Debatten blir trolig omfattende og langvarig, og bare tiden vil vise hva utfallet blir.
Myrsniper og kapitalinnsats
Omlag førti prosjekter i Kyst-Norge er til behandling. Saksgangen fra melding til konsesjonssøknad tar 2-3 år, en prosess som bl.a. drøfter visuell påvirkning i natur- og kulturlandskap, støy og reindrift. Hensynet til militærinteresser hører med i behandlingen. Smøla-utbyggingen er studert som case i forhold til behandlingsprosess, maktutøvelse, lokalbefolkningens og grunneiernes interesser, premisser for byggetillatelse osv. Miljøet står i fokus når et sted blir utvalgt.
En gjennomgang av planen for Høg-Jæren energipark med førti møller bekreftet at det ikke er nok å dokumentere gode vindressurser; grundige analyser av landskap og fauna – her ble bl.a. myrsnipenes liv inngående vurdert - må leveres sammen med undersøkelser av relasjoner til nærliggende bebyggelse. Åpenhet og kommunikasjon med lokalbefolkningen var sentrale stikkord.
To foredrag tok for seg investorenes finansieringsvilkår og risikomomenter, sett med KPMG og Nordeas øyne, og referenten skjønte at vindkraft – som all annen energiproduksjon – krever samarbeid mellom kapital og myndigheter. Økonomien er avgjørende, og finansieringsformene diskuteres fortløpende. Også på dette området kan vi lære mye av Danmark, hvor ulike ordninger er testet. Man forstår omfanget når det ble opplyst at den danske målsettingen er at vindmøllene skal utgjøre 25% av den totale energiproduksjonen. Og møllene blir stadig større, det samme gjør parkene, med offshore-anleggene som de mest ekspansive. Flytende vindmøller vurderes.
Enovas engasjement er betydelig, hensikten er å redusere veksten i energiforbruket med merkbare resultater innen 2010. Såkalte grønne sertifikater til kraftprodusenter skal utstedes i 2006 etter en overgangsordning, påskyndet av Stortinget, for å oppmuntre til denne energibesparende utvikling. «Vindkraft er en tung del av Enovas satsing», ble det konstatert. Nord-Norge oppfattes som en viktig landsdel med et stort vindkraftpotensial.
Aerodynamisk design
Neste pulje foredrag handlet om vindmåling, terrengforhold og vindmøllenes teknologi. Bruken av målemaster for å finne de mest egnede stedene ble forklart, kartlegging av data som vindhastighet og middelvind er nødvendig som grunnlagsmateriale for utbyggerne. Alt dette sett i sammenheng med de øvrige meteorologiske betingelser.
For en arkitekt var kåseriet om terrengets rolle tankevekkende, for vinden varierer med topografien. Bakkens «ruhet», friksjon fra skog og vann, forskjellige typer flater og skråninger – utallige momenter inngikk i det analysearbeid som utføres for å oppnå best mulig lokalisering. Vestlandet og Nord-Norge er gunstige områder, men også der spiller stedlige terrengforhold inn. Innlederen snakket om formasjonene «kolle», «rygg» og «heng» med stor innlevelsesevne, ofte er terrengeffektene vanskelig å forutsi, men det er åpenbart at arkitekter – og landskapsarkitekter – vil kunne bidra her.
Oppskalering av vindmøller, å la de vokse i størrelse, – nå er de opp i 120 meters høyde – er aktuelt. Må de konstrueres annerledes, ble det spurt. Vi fikk vite om spenninger møllene utsettes for, som utmattingsbrudd, og hvilke konsekvenser dette får for vindmøllebladenes konstruksjon og ytterhud. Glassfiber er vanlig, men det er mange som ser karbonfiber som alternativ. Det handler altså om det velkjente paret funksjon-form, om aerodynamikk og design. Hvor stor kan en mølle bli? Det fikk vi ikke svar på, bl.a. er veitransportforholdene viktige, men vindmøllene offshore vil være de største. Og jo større møller, jo færre i hver park. Den visuelle forskjellen på små og store kommer også i betraktning, dessuten har de store møllene langsommere rotasjon.
Umoe-fabrikken i Mandal, hvor vi var på omvisning dagen etter seminaret, er foreløpig eneste produsent av vindmøllevinger her i landet. Vingene eksporteres mest til Tyskland. Det ferdigstilles ett blad annenhver dag, men kapasiteten forventes å øke, for det skjer mye i markedet internasjonalt, og perspektivene her hjemme er også oppmuntrende. Også turbinene blir større, og teknologien er i endring, bedriften satser spesielt på «aerodynamisk design». Referenten undrer om NAL, i samarbeid med industridesignerne og NLA, bør ta initiativ til en design- og reguleringskonkurranse for å vekke interesse i faggruppene for vindkraftsaken.
Myter om vindkraft
En av ildsjelene bak seminaret, Arne Olsen, seksjonssjef i NVE, tok for seg seks myter om vindkraft og svarte med antimyter og alternativmyter. De handler om landskap, detaljer, fugler, utredninger, overordnet planlegging og prosess. Landskapsmyten ser vindparker som negativt innslag i landskap og kulturmiljø, men Olsen mente at parkene er gitt et utseende som må aksepteres hvis man vil ha vindkraft, så lenge de ikke plasseres i verneverdige områder. En myte er negativ til den visuelle virkningen av detaljutformingen av parkene, mens 98% av estetikken bestemmes av lokalisering og parkstørrelse, ikke av fikse geometriske mønstre osv.
Myten om redusert fuglebestand og biologisk mangfold kan besvares med at flathogst i skogbruket er langt verre, og forskning fra utlandet indikerer ikke at vindparker truer fuglelivet. Myten om behovet for mer omfattende konsekvensutredninger besvarte Arne Olsen med at dette kravet alltid vil framsettes, men det vi trenger – mer enn flere utredninger – er forskning, særlig når konfliktnivået er høyt. Det samme gjelder planleggingsmyten, man må vite hva som er uakseptable miljøvirkninger på et bestemt sted og gjøre disse til en av lokaliseringsfaktorene.
Prosessmyten hevder at konsesjonsbehandlingen må erstattes av en annen behandlingsprosess, men Olsen svarte at dagens prosess er effektiv, gir bred deltakelse og har god framdrift basert på kunnskap.
Lederen i Norges Naturvernforbund, Erik Solheim, presenterte seg som «naturens advokat» og snakket om fordeler og ulemper ved vindkraft. Det dreier seg om en ren energi, fastslo han, elektrisitet er en høyverdig energiform. Men inngrepene i naturen er ofte betenkelige, det kreves store arealer, med negative konsekvenser for landskapet, det biologiske mangfoldet og faunaen. Særlig bør kysten og villmarken skånes. De ulike områdene må graderes, og inngrepsfrie områder kartlegges, her har NVE et stort ansvar, men sier sjelden nei til utbyggerne.
Ingen samlet plan
Nest siste innlegg i denne puljen spurte om NVEs konsesjonsbehandling kunne kobles til en riksomfattende plan for vannkraftutbyggingen. Dette er utvilsomt ønskelig, og ulike sider ved arbeidet med en slik samlet plan ble drøftet, sett i forhold til planlegging og miljøundersøkelser. Svaret fra NVE ble at dagens konsesjonsbehandling er en åpen og grundig prosess, med helhetlige vurderinger, demokratisk og faglig forsvarlig. Derfor går ikke NVE inn for en samlet plan, det må skje sektorvis, etter de retningslinjer som man har utviklet og hele tiden forbedrer i samsvar med erfaringene.
Til slutt fikk vi høre en klar røst fra «grasrota», ordfører Harald Larssen i Lebesby kommune ved kysten i Finnmark, Norges nordligste og 8. største i areal men med kun 1500 innbyggere. Larssen fortalte om tap av arbeidsplasser, lange avstander mellom bosettinger, fraflytting og behovet for kreativ tenkning for å snu trenden. Her er vindkraftutbygging ett av tiltakene som kan få positive virkninger for næringslivet, slik det skjedde på Smøla. Et enstemmig politisk vedtak i Lebesby går inn for vindkraft, fastslo Larssen, og bare 3% av befolkningen er mot. «Vi ønsker vindkraft i Finnmark», var hans konklusjon.
Erfaringer hittil
Fjeldskår vindmøllepark ble brukt som eksempel da nettmessige utfordringer skulle belyses. Parken har fem møller à 750 KW, og vi ble forklart hvordan møllene tilknyttes nettet teknisk. Man har gode brukserfaringer tross enkelte igangkjøringsproblemer. Snart foreligger en forskningsrapport.
Neste innleder sammenliknet forholdene i Norge og Storbritannia hvor bl.a. grunneierstrukturen varierer. Ulike prosessforskjeller ble gjennomgått, her i landet er det en positiv prosess med forhåndsmelding og konsesjonssøknad, mens man i Storbritannia allerede har innført kompensasjon for «grønn kraft» slik vi også akter å gjøre. «UK er et av de heteste markedene i Europa», fikk vi høre.
De to siste innleggene ga erfaringer fra vindparkene Fjeldskår og Havøygavlen. Fjeldskårs 5 turbiner har konsesjon fram til 2028, erfaringene er gode med vind over middelnivå, og drift og vedlikehold koster omlag 2,5 millioner kroner i året. Blant problemene var tårnvibrasjoner, overspenninger og hyttenaboer som klager på støy. Og det er fortsatt «vanskelig å tjene penger på vindkraft i Norge».
Havøygavlen i Finnmark har 16 vindmøller, beregnet for 14 års produksjon, og det ble gitt statlig investeringsstøtte. Parken kostet 330 millioner kroner. En av møllene falt ned, det var en spesiell hendelse, og noen driftsproblemer ga nyttige erfaringer. Vindkraftbransjen er i endring, det går mot større møller og parker, derfor er det behov for profesjonalisering. Det sier sitt om utviklingen at vindmøllenes størrelse er blitt fordoblet på ti år.
Hovedspørsmålet man endte med etter seminarets gjennomføring, var om Norge blir et vindmølleland eller ikke. «Ingen vet», som det ble sagt. Men det satses friskt fra mange hold, både offentlig og privat. Og optimismen er stor, ikke minst fra seminararrangøren NVEs side. Selv om det lå et avisutklipp fra gårsdagens Aftenposten på møtelederbordet der overskriften forkynte: «Byråkratene bremser vindkraften». Og vi vet at deler av opinionen protesterer. Arbeidet fortsetter, med andre ord. Arkitekter og landskapsarkitekter bør absolutt kjenne sin besøkelsestid og delta i diskusjonen.
