Blant lys, skygge, perspektiver, illusjoner og norske arkitekter i Roma
Jan Digerud holder høyt tempo mellom romerske søyler, norske studenter og egne arbeidsbord. Som reiseleder på NAL Akademiets store Roma-reise, satte han stadig dagens arkitektoniske utfordringer, som for eksempel i Bjørvika, i opplysende perspektiv.
– Lyset er avhengig av skyggen for å bli sett, poengterte Digerud flere ganger, mens han pekte ut høydepunkter fra barokken og tilstøtende stilperioder. De interesserte tilhørerne var 20 norske arkitekter på NAL Akedemiets studietur til Roma.
Romersk arkitektur byr på en reise i logikk og frihet, tilpasning og egenart, inspirasjon og funksjon.
– At stilen er klassisk, er ikke det viktigste, men at tenkemåten er det. Se bare på Corbusier, sier Jan Digerud.
S Agnese på Piazza Navona
Til tross for sin rikt utsmykkede fasade med søyler, pilarer, balkonger og tårn, framstår fasaden som godt tilpasset naboene.
– Fasaden og alle detaljer er i samme hvite, marmorlignende sandstein, Travertin, fra landskapet øst for Roma. Det er kun skyggene som framhever detaljene og gir liv til fasaden, poengterer Digerud.
– En gesims er lagt inn på høyde med nabobygget til høyre. Hvor kirken slutter og naboen til venstre begynner, må man se flere ganger for å finne ut. Arkitekten, Francesco Borromini (1599–1667), har trukket inngangen tilbake, og oppnår med det at kuppelen blir synlig, sier Digerud.
Kirken ble påbegynt av Carlo Rainaldo og hans far. Den ble fullført av Carlo i 1666, etter at Borrominis støttespiller, pave Innocents X, døde.
Pantheon
Pantheon er bygd av det arkitektoniske geniet Hadrian. Keiseren (117–138) som også lot reise blant annet Hadrians mur og Hadrians villa.
– Også for Pantheon er poenget ideen som ligger bak, sier Digerud, som i Roma finner mange paralleller til arkitekters utfordringer i dag.
– Før arkitekten tenkte form, funksjon og konstruksjon, var hans idé at tempelet skulle være alle guders tempel. Utfordringen var i dette tilfelle å ha en idé for en ny og ukjent funksjon, som for eksempel å skape en jernbanestasjon før noen har hørt om tog.
Hadrian bygde Pantheon på brannruinene av et tempel bygd av Augustus' arkitekt Agrippa. Hadrian har derfor generøst skrevet over inngangen: Jeg Agrippa lot dette bygg oppføre.
Det enorme byggverket med seks meter tykke vegger med innvendige bærende buer spiller likevel sammen med omgivelsene.
– Hvis plassen hadde blitt premissgivende, ville bygget ha «falt sammen». Søylene for Pantheon er ikke bare bærende, men romskapende. Noe å tenke på for banksjefer som innvender at søyler står i veien i sine nybygg, smiler Digerud.
S Ignazio
Foran barokkirken S Ignazio fra 16. århundre ligger en særpreget plass i rokokko, Piazza Ignazio. Byggene rundt plassen er bygd rundt tre ovaler, der horisontalsnittet er trukket helt opp. Jesuittkirken S Ignazio stilte selv krav til utformingen av fasadens omgivelser, og Digerud forteller at Raguzzinis idé er at plassen skal illudere et teater, der bygningene rundt er kulisser.
– Poenget er at plassens ovaler er tenkt først. Så føyer bygningene seg etter disse. En parallell er Fridtjof Nansens plass i Oslo, sier Digerud.
Interiøret er særlig interessant. Da budsjettet var brukt opp før kuppelen var bygd, malte Andrea Pozzo innvendig en illusjon av en kuppel over alteret. Når man sitter på kirkebenken, er man overbevist om at den falske kuppelen, kalt Romas største spøk, faktisk er ekte.
Barbarer og barberinier
På den omfattende arkitektoniske historiereisen gjennom Forum, Petersplassen og utallige romerske piazzaer og barokkirker, fikk deltakerne blant hundrevis av gode poeng høre påstanden om at det som barbarene ikke ødela, klarte Barberini-slekten å ødelegge, at Rembrandt ikke hadde vært den maler han var uten Caravaggio, at paver og herskere (les: tiltakshavere) ville knytte sitt navn til vannet, som i Trevifontenen, at Rådhusgaten 23b har elementer inspirert av et palass på Capitol, at Bernini som planlegger av Petersplassen trekker veksler på sin erfaring som byplanlegger, at prefabrikerte elementer ikke er problemet, men bruken av dem, at mellomrommene kan skape variasjon i stedet for repetisjon, at romerske templer ikke har søyler på siden som de greske, og derfor kan settes inntil hverandre, at man skulle trodd Trevi-fontenen var av Bernini, at ikke Peterskirken, men lille S Andrea er Berninis hovedverk, at fasaden i S Andrea er inspirert av Pietro da Cortonas kirke, at englene i S Andrea illustrerer konstruksjonens prinsipp, å bære eller bli båret, at Borromini bygde S Carlo, men ikke fikk gravplass der etter å ha tatt sitt eget liv, men at Falconieri-familien sørget for vigslet gravplass i sin lille kirke.
Alle de andre av Digeruds gode poeng må man til Roma med NAL for å høre.
