Arkitektnytt

Da juryformann James Corner leste opp navnet på vinneren av den internasjonale landskapsarkitekturens mest ettertraktede pris, kom det ingen spontan applaus fra den fullsatte salen i Petit Palau de la Música Catalana. Etter fem sekunder begynte likevel noen å klappe, og endelig kom den forsinkete applausen, men lite tydet på at Queen Elisabeth Olympic Park i London var salens favoritt.

Mistanken ble bekreftet da vinneren av publikumsprisen, stemt fram av biennalens deltakere, ble annonsert. Reaksjon fra salen var umiddelbar, fylt med entusiastiske tilrop for det sveitsiske prosjektet Renaturation de l’Aire.

Biennale i vekst

Biennalen i Barcelona varer i tre lange dager, med presentasjoner og foredrag, og salen hadde vært fullsatt siden åpningen dagen før. Mange var blitt avvist, med venteliste for å komme inn. Heldigvis var det direkteoverføring både i foajeen og på universitetets arkitektskole.

Siden starten i 1999 har arrangementet byttet lokale flere ganger, fra en liten sal på Arkitektursenteret, til Petit Palau de la Musica Catalana, en konferansesal med plass til 600 deltakere. Omtrent halvparten er tilreisende er fra utlandet, resten er spanjoler, hovedsakelig fra Catalonia og den autonome regionens hovedstad, Barcelona.

Selve prisen er oppkalt etter Rosa Barba, en katalansk landskapsarkitekt som døde i år 2000, bare 51 år gammel. Hun var en av pådriverne for opprettelsen av biennalen, og i 2001 bestemme arkitektforeningen i Catalonia seg for å bytte navn på Den europeiske landskapsprisen, som ble opprettet på den første biennalen to år tidligere, til Rosa Barba International Landscape Prize.

316 prosjekter

Utvelgelsen av de nominerte starter med at landskapsarkitekter fra hele verden sender sine prosjekter til biennalen i løpet av våren. I år kom det inn 316 forslag, og juryen velger seg ut ti finalister. På biennalens første dag presenteres prosjektene: To fra Kina, to fra Sydney, ett fra Bangkok, mens resten er realisert i Europa, inkludert Københavns Superkilen. Alle de ti nominerte er til stede for å presentere sine prosjekt. De får en halvtime hver, foran en sal som altså er fylt med om lag 600 landskapsarkitekter.

Resten av de 316 innsendte prosjektene presenteres på en enkel utstilling i Arkitektursenteret på Placa Nova, like ved byens gotiske katedral. Utstillingen består av fire 55-tommers flatskjermer, tematisk inndelt, der hvert prosjekt er tildelt noen stillbilder.

– Ikke hat oss

Før han kunngjorde årets Rosa Barba-vinner, fortalte formann Corner den forventningsfulle salen at juryen hadde hatt en svært vanskelig jobb. Alle de ti nominerte er eminente eksempler på hva faget har å by på, sa briten, som driver kontoret Field Operations i New York. Han startet med å «avvæpne» eventuell kritikk.

– Mange av de nominerte er nære kolleger av oss, og vi må forklare vår beslutning for dem. Jeg kan bare si: Ikke hat oss.

Corner fortsatte med å si at de nominerte er noen av de viktigste og mest synlige innen faget.

– Det er en shortlist i verdensklasse, og det gjorde meg stolt å se prosjektene presentert med slik klarhet. Juryen ønsket utelukkende å nominere prosjekter som vi trodde kunne vinne, og vi føler vi har ti vinnere. Hvert prosjekt er utmerket gitt sine premisser. De viser kreativitet og oppfinnsomhet, og alle fungerer svært godt i sin kontekst.

Han listet deretter opp en rekke egenskaper, som revitalisering av et område, kompleksitet gjennom enkelhet, poetisk skjønnhet og dyktighet i tilpasning. Men hvilket prosjekt klarer så å kombinere alt dette på best mulige vis? Medlemmene av Rosa Barba-juryen var enige om at prosjektet som skilte seg ut fra de andre ni eminente bidragene, var Queen Elisabeth Olympic Park i London, prosjektert av Hargreaves Associates.

Parken, som sto ferdig til sommer-OL i 2012, var «landskapsarkitektur på sitt beste», «vakkert i utførelse, bygget for langvarighet.» Ifølge juryen representerer parken landskapsarkitektur som viser vei, et komplekst urbant system med stor variasjon, bredde og infrastruktur.

– Men viktigst av alt, prosjektet er transformasjon på en massiv skala, sa Corner. Et nedslitt område i utkanten av London, sosialt marginalisert, har gjennomgått en enorm forvandling.

– Dette er i mindre grad en en park bygget for de olympiske leker, og mer en park som endrer området over tid. Det er ikke bare et landskapsprosjekt, men et urbanistisk prosjekt, med alt hva det innebærer, avsluttet James Corner.

Sjokoladerutet elv

Rosa Barba-vinneren for 2016 er altså Hargreaves Associates, som har hovedkontor i San Francisco. I tillegg til heder og ære, består prisen av en sjekk på 15 000 euro. Jubelropene, derimot, og den lengste applausen, gikk til en poetisk sveitser, Georges Descombes. Han fikk naturlig nok ingen begrunnelse fra juryen, men dagen i forveien hadde han stått på scenen i Petit Palau de la Musica og snakket om «Renaturation de l’Aire i Confignon», et prosjekt ved Genève som Atelier Descombes Rampini, basert i samme by, satt i gang i 2002, og ferdig i fjor.

Oppgaven var i utgangspunktet å restaurere elva Aire, som i løpet av 1800-tallet gradvis ble til en kanal. Men i stedet for å fjerne kanalen, bestemte Descombes seg for å beholde den og anlegge et parallelt elvelandskap. Mens det ble bygget parkanlegg langs den gamle kanalen, lot man også elva løpe fritt ved siden av. Det vil si, den løper gjennom et rutet mønster av sand og grus. Under presentasjonen sammenliknet Descombes mønsteret med en sjokoladeplate, der de diagonalt plasserte rutene gradvis eroderes og formes av elveløpet. Han siterte poeter og forfattere, filosoferte omkring tiden og vannet, så for seg prosjektet i hundreårsperspektiv, og snakket seg, ut fra applausen å dømme, inn i biennaleforsamlingens hjerter. 

Sveitsiske Atelier Descombes Rampini vant publikumsprisen under utdelingen av Rosa Barba-prisen i Barcelona for «Renaturation de l'Aire i Confignon». Foto: Fabio Chironi/Atelier Descombes Rampini