Nyheter
Bladenes mann
I disse dager står NALs avtroppende direktør Hans-Henrik Halvorsen overfor en rekke av takksigelser etter et langt yrkesliv med innsats for norske arkitekter og norsk arkitektur. Han vil sikkert synes at det blir for mye. Han har garantert fortjent mer enn han får.
25. januar 2006
For Halvorsen har aldri hatt det travelt med å markedsføre seg selv og sin egen innsats. Tvertimot, æren har han med glede latt tilfalle andre. Det er presidenten, ikke direktøren, som er ansiktet utad. Det er fagavdelingene, ikke administrativ ledelse, som representerer fagkompetansen i NAL. HHH nøyer seg med å ta kreditt – eller kjeft – for at økonomien henger sammen og at midlene forvaltes med størst mulig omhu. Samt å holde på den posisjon som ligger i å være landsstyrets sekretær og slik skrive historien gjennom å føre protokoller og vedtak i pennen.
Hva han virkelig burde berømmes for, ved siden av hans urokkelige lojalitet til Norske arkitekters landsforbund, er hans evne til å få andre til å yte sitt beste. Oppskriften er enkel: HHH tror på romslig tillit. Iblant kan nok enkelte, både i og utenfor huset, ha ønsket en større iver etter å bestemme hvor skapet skal stå, men i det lange løp har Hans’ strategi om forholdsvis fri møblering sannsynligvis medført større aktivitet og flere resultater enn det motsatte. At hans medarbeidere har blomstret, er det liten tvil om. Hvem ville ikke ha gjort det, med slike muligheter til å utøve innflytelse over egen arbeidsplass?
Fra alle oss som sysler med bladproduksjon, fortjener han en særskilt takk. Halvorsen har varme følelser for alle NALs avskygninger, men publiseringsvirksomheten har ligget hans hjerte spesielt nær. – Vil vi ha profesjonelle og troverdige tidsskrifter, må vi sørge for å holde oss med redaksjoner som er drevet og ledet etter profesjonelle, redaksjonelle prinsipper, har han sagt gang på gang. Passive mikrofonstativ gavner i det lange løp ingen, selv ikke den sentrale ledelse, har vært hans filosofi – pluss en prinsipiell holdning om betydningen av den redaksjonelle frihet. Ikke alle har vært enige, men han har stått last og brast med sin overbevisning. Arkitektnytt og Byggekunst ville neppe ha blitt slik de er i dag uten denne støtten.
Engasjementet for publisering ledet også til styrelederverv i Den norske fagpresses forening i årene 1996-98, og som avgått leder fikk han oppdraget med å lede Halvorsen-utvalget, som skulle utrede Fagpressens organisatoriske framtid. Han har vitterlig vært en bladenes mann.
Naturligvis vil vi til å savne ham, den åpne døra og hans velvillige omsorg. Dessuten vil årsfestene aldri bli de samme uten direktørens sagnomsuste årstale, som han framfører med uvant store geberder og fargerike ord – et bevis for at han tross alt har studert i Bergen. Da er det bare én ting igjen å si: Gi den mannen NALs hederspris!
Hva han virkelig burde berømmes for, ved siden av hans urokkelige lojalitet til Norske arkitekters landsforbund, er hans evne til å få andre til å yte sitt beste. Oppskriften er enkel: HHH tror på romslig tillit. Iblant kan nok enkelte, både i og utenfor huset, ha ønsket en større iver etter å bestemme hvor skapet skal stå, men i det lange løp har Hans’ strategi om forholdsvis fri møblering sannsynligvis medført større aktivitet og flere resultater enn det motsatte. At hans medarbeidere har blomstret, er det liten tvil om. Hvem ville ikke ha gjort det, med slike muligheter til å utøve innflytelse over egen arbeidsplass?
Fra alle oss som sysler med bladproduksjon, fortjener han en særskilt takk. Halvorsen har varme følelser for alle NALs avskygninger, men publiseringsvirksomheten har ligget hans hjerte spesielt nær. – Vil vi ha profesjonelle og troverdige tidsskrifter, må vi sørge for å holde oss med redaksjoner som er drevet og ledet etter profesjonelle, redaksjonelle prinsipper, har han sagt gang på gang. Passive mikrofonstativ gavner i det lange løp ingen, selv ikke den sentrale ledelse, har vært hans filosofi – pluss en prinsipiell holdning om betydningen av den redaksjonelle frihet. Ikke alle har vært enige, men han har stått last og brast med sin overbevisning. Arkitektnytt og Byggekunst ville neppe ha blitt slik de er i dag uten denne støtten.
Engasjementet for publisering ledet også til styrelederverv i Den norske fagpresses forening i årene 1996-98, og som avgått leder fikk han oppdraget med å lede Halvorsen-utvalget, som skulle utrede Fagpressens organisatoriske framtid. Han har vitterlig vært en bladenes mann.
Naturligvis vil vi til å savne ham, den åpne døra og hans velvillige omsorg. Dessuten vil årsfestene aldri bli de samme uten direktørens sagnomsuste årstale, som han framfører med uvant store geberder og fargerike ord – et bevis for at han tross alt har studert i Bergen. Da er det bare én ting igjen å si: Gi den mannen NALs hederspris!