Bjarne Aasen og hagekunsten
Den 22. april ble en nydelig kake levert på døra hos MULTICONSULT seksjon 13.3 landskapsarkitekter på Skøyen i Oslo. Det var jubilanten selv som hadde bestilt kaken – til stor glede for kollegaene, men Bjarne Aasen selv var utenlands på 75-årsdagen.
TI TESER OM GRUNNLAGET FOR HAGEKUNST I NORGE
1. Landskapsarkitekt- og anleggsgartnerfaget har fått en slagside. Gartneren i oss har mistet betydning, mens de tekniske og vitenskapelige sider av faget er overbetont. Vårt arbeidsfelt er utvidet, men våre røtter i den eldste kjente kulturform – hagekunsten – er sterkt svekket.
2. Tiden er inne til å styrke vårt gamle kompetanseområde nå. Det er voksende forståelse av denne krisen innen faget, fortsatt store forventninger til oss fra samfunnet på dette området, og en tilsvarende utvikling kan sees på flere områder, for eksempel i arkitekturen.
3. For å møte denne utfordringen må faggruppene innenfor den grønne sektor hver for seg og sammen ha et høyere ambisjonsnivå. Den faglige overbygning – utdannelse og forskning – må styrkes på dette området, og denne delen av fagdebatten må vekkes til live.
4. De grønne fag må frimodig og selvstendig hevde sitt særpreg, å forme grønne rom til glede og nytte – det langsomme skuespill som iscenesettes av landskapsarkitekten, bygges av anleggsgartneren og formes videre av vedlikeholdsgartneren gjennom generasjoner.
5. Det trauste norske særpreg må utvikles videre og suppleres ut fra en større kulturhistorisk forståelse. Vi må finne et balansepunkt mellom det spesifikt norske og impulser fra Europa og verden for øvrig.
6. Vi må innta en bevisst holdning til fagets virkemidler på hele skalaen fra naturaliserte former til et høyt foredlet symbolspråk.
7. Vårt arbeid må finne et balansepunkt mellom sosialt engasjement og en barokk frodighet.
8. Kvalitet er god økonomi. Uansett hvor på skalaen vi arbeider, skal et anlegg eldes med verdighet og skjønnhet på sine egne premisser.
9. Parkadministrasjon og forvaltning for øvrig må bygges opp slik at den blir en katalysator for hagekunst – ikke en hemsko.
10. Landskapsarkitekten, anleggsgartneren, vedlikeholdsgartneren og planteskolegartneren er alle i samme båt. Gjennom uforstand og sektorisering kan vårt fag komme i vanry. Den glede og status som vakre hager og parker gir, kan bare oppnås gjennom solidaritet og samarbeid.
Ås – NLH, 9. november 1983 Bjarne Aasen og Karsten Jørgensen
I 45 av de 75 årene har Bjarne Aasen praktisert landskapsarkitektfaget. Før han startet på utdannelsen, arbeidet han dessuten også tretten år som anleggsgartner. I løpet av sin karriere har Bjarne Aasen drevet undervisning både ved tidligere Norges tekniske høyskole og Norges landbrukshøgskole. Resultatet av Aasens virke som landskapsarkitekt er mange små og store anlegg av høy kvalitet over hele Norge. Han kan betegnes som en av den moderne landskapsarkitekturens pionerer i Norge. Selv oppfatter han at det er landskapsarkitektur, og ikke hagekunst, han holder på med. I anledning 75-årsdagen har undertegnede snakket med Bjarne Aasen om begrepet hagekunst, og om hvilken betydning det har for landskapsarkitektene og for samfunnet.
I 1983, mens Bjarne Aasen var lærer ved Institutt for landskapsplanlegging ved Norges landbrukshøgskole, utarbeidet han i samarbeid med Karsten Jørgensen ti såkalte teser om grunnlaget for hagekunsten i Norge. Med grunnlaget for hagekunst, tenkte de på grunnlaget for å bygge med det grønne. De inviterte landskapsarkitekter, anleggsgartnere og planteskolefolk til et debattmøte over de ti tesene (se egen boks).
– Det ble et vellykket debattmøte, men tesene er nok dessverre fortsatt like aktuelle i dag, sier Bjarne Aasen.
– Mange fine anlegg har riktignok blitt bygget siden den gang, og fagets innflytelse er styrket, men utfordringene for grønnsektoren eksisterer som for 25 år siden. Å bygge et vellykket grøntanlegg innebærer jo både kunnskap og innsats fra flere fag. Landskapsarkitekten trenger, i tillegg til de rådgiverne vi har felles med arkitektene, også støtte fra eksperter med utvidet gartnerkunnskap, plantekunnskap og økologisk kunnskap. Tenk over de stadig mer påtrengende utfordringene på klimafronten – risikerer vi fremover å se at alleer og masseplantinger ødelegges som følge av endrede klimatiske forhold? Spørsmålet er om vi som arbeider med jorda og vekstene, til sammen er i besittelse av tilstrekkelig kunnskap og innsikt, teoretisk og praktisk, til å frembringe hagekunst.
– Forvaltningsapparatet er også av enorm betydning i denne sammenhengen. Formingen av det vakre landskapet eller hagen kan betegnes som det langsomme skuespill. Terrengets relieff kan riktignok anlegges effektivt – som et byggverk, men vegetasjonen vokser og formes langsomt, og forfaller raskt uten skjøtsel og omtanke. Et viktig spørsmål er derfor om det finnes tilstrekkelig kunnskap og vilje blant de som arbeider med skjøtsel og forvaltning. Prioriteringer er et aspekt ved dette – både i det offentlige og det private. Det hjelper ikke hvor flotte anlegg som tegnes og bygges, hvis det ikke finnes en forvaltning og et skjøtselsapparat med tilstrekkelige ressurser og kunnskap til å ta vare på det.
– Landskapsarkitekten må spille hovedrollen i arbeidet med formgivningen av hage og landskap, og heller enn hagekunst kan man kanskje snakke om poesien i det vi gjør, mener Bjarne. Formgivningen av landskap og hage, stort eller smått, må forholde seg til stedet, stedets karakter og ha et anslag av poesi i seg. Landskapsarkitektens viktigste virkemidler er formingen av terrengets relieff med vannets gjennomskjæring, så vel i det store som i det små, på vei mot havet. Trærne skal stå i titalls – eller hundretalls – år og representerer således det bestandige. Det er disse elementene som utgjør landskapsarkitektens viktigste virkemidler. Blomster kan for eksempel også være med på å gi anslag av poesi i landskapsarkitektoniske verk, men blomster er upålitelige, ubestandige og derfor egentlig underordnete virkemidler – med mindre en udødelig gartner tar ansvaret.
Når begrepet hagekunst er mer flittig brukt blant landskapsarkitekter i Danmark, tror Bjarne at dette har sammenheng med det danske landskapets karakter. – Danmark er et land hvor «alt» er planlagt, og hvor hagekunsten sitter i ryggmargen hos et helt folk. I Norge er størsteparten av landskapet kraftfullt og røft – og som landet, så også folket. Både landskap og folk yter som regel stor motstand, og dette krever at vi enten må smyge, eller slå oss inn og gjennom. I den situasjonen blir landskapsarkitektur en riktigere betegnelse for det vi gjør, enn hagekunst.
Bjarne Aasen satt som formann i NLA fra 1970 til 1972. I 1969 ble det vedtatt på årsmøtet å endre yrkestittelen fra hagearkitekt til landskapsarkitekt. – Det var ikke så enkelt å reise til Aurlandsdalen som hagearkitekt, husker Bjarne. – Kraftutbygging, omfattende landskapsplaner for universitetsanlegg og andre store landskapsinngrep ble på den tiden til nye oppgaveområder, og landskapsarkitekt ble en mye mer beskrivende tittel. Etter hvert kom dette oss til gode også for eksempel gjennom omfattende oppdrag innen vegplanlegging.
Bjarne Aasen er opptatt av slektskapet med arkitektene hva gjelder utøvelsen av faget.
– Det er et problem for rekrutteringen til landskapsarkitektfaget hvis man i hovedsak tiltrekker seg de som bare er opptatt av blomster, og som kun ønsker å dandere og estetisere. I likhet med arkitektene er vår hovedoppgave å ordne, strukturere – og i vid betydning legge til rette for kommunikasjon mellom mennesker.
– Hagekunstens historie slår fast og klargjør både for oss landskapsarkitekter og andre hva hagekunst er, mener Bjarne. – Den er en del av fundamentet for faget vårt. Et eksempel på det er den barokke parken versus landskapsparken, kunsthagen versus naturhagen. Dette er jo to typer formspråk som stadig påvirker oss. Et viktig spørsmål i forhold til hagekunsten er hvorvidt den egentlig etterspørres i det norske samfunnet i dag. Hagekunsthistoriens imponerende verker krevde enorme ressurser for å bli bygget og vedlikeholdt. Slik er det selvfølgelig også i dag, og har vi egentlig et klientell? Norske rikfolk er jo vulgære! Dermed kan vi dessverre ikke regne med at de som har ressursene til det, vil bidra til å frembringe noe. Når det gjelder store konserner, kan man imidlertid spore en interesse for god landskapsarkitektur. Blant statlige institusjoner og i enkelte kommuner har det i løpet av min tid skjedd en veldig positiv utvikling når det gjelder interesse for, og gjennomføring av, gode landskapsprosjekter.
Bjarne Aasen har ikke tenkt å slutte med gjennomføring av gode landskapsprosjekter og avrunde karrieren med det første. – Så lenge jeg har helse og trives, vil jeg fortsette, sier han. Og etter sigende er det som skal til for at Bjarne trives – et tegnebord og noen spennende prosjekter. – Og noen gode samarbeidspartnere som kan hjelpe prosjektene over i den digitale verden, tilføyer jubilanten selv. Så sant vi oppfører oss bra, vil han være vår kollega i mange år fremover. Vi er heldige.
