Nyheter
Bislett
Tilhengerne av vinterolympiaden i 1952 har det vondt nå. Sent søndag ettermiddag falt Hjallis, men fikk gå om igjen. Etter fallet hadde han fremdeles begge armene i behold, men kastet dem på oppløpssiden og vant på det. Nå spøker det for den verdenskjente arenaen hvor disse dramatiske hendelser fant sted.
29. januar 2002
Bislettalliansen, som hver sommer arrangerer et stort stevne for vakre tilreisende damer med piggsko og lange negler som spiser jordbær, vil rive Bislett stadion og bygge det opp igjen. Det nye blir som det gamle, sier de – men veldig annerledes likevel. Det blir for eksempel plass til åtte løpedamer i stedet for seks som nå, men yttermurene blir ikke høyere enn at stavhopperen har god utsikt fra toppen av staven.
Dette høres jo greit ut, men det er noen som motarbeider planen med nebb og klør. Det er særlig to grupper som lar seg høre i debatten: de som arrangerer store friidrettsstevner, og naboene rundt Bislett. Begge er så klart meningsberettiget. Men det de fremfører er forutsigelig inntil det kjedsommelige. Det ville jo vært ganske annerledes underholdende hvis Bislettalliansen, som har fått Park- og idrettsetaten med på å foreslå ombyggingen, innrømmet at hele prosjektet var et gigantisk feilgrep. For ikke å snakke om hvis naboene skrek over seg av begeistring ved tanken på at veggene rundt stadion skulle bli noen meter høyere. Men nei, slik er det ikke.
Så forutsigelig er denne kampen at det kunne være fristende å innføre en ny regel: Alle er meningsberettiget, men det er to grupper man ikke vil ta hensyn til: initiativtagerne og naboene. De kan si hva de vil, men vi vet omtrent hva det dreier seg om, og vi gidder ikke høre på dem. En slik bestemmelse vil være god å ha i alle byggesaker. En konsekvens vil være forenkling av byggesøknaden, i og med at nabovarsel med alle tilhørende ankemuligheter bortfaller. Kommunalministeren tenker omvendt, og vil la naboene bestemme. Hun er naturligvis avhengig av deres stemmer, så jeg vil ikke høre på henne heller.
Problemet med Bislett er imidlertid at ingen andre røster lar seg høre. Man kunne kanskje tro at spørsmålet om Oslo skal ha en internasjonal friidrettsarena midt i byen, ville engasjere oslofolk. Eller at trofaste tribuneslitere og glødende idrettsutøvere ville kaste seg inn i debatten om Bislett. Men nei, alle er tause. Og dermed overlates arenaen til pressen, som stort sett gir blaffen i hva det blir, bare man kan hisse opp to parter som er i tottene på hverandre.
Men dette er jo ikke det verste. Det verste er at vi enda en gang opplever at en byggesak som utredes mer enn grundig, først gjennom konkurranse, så gjennom årelang prosjektering, legges til side fordi de som bestemmer ikke vil ha det likevel. Kanskje kunne man funnet ut det på forhånd? Og kom ikke med den at man ikke visste kostnadene!
Tenk først – grav siden, er en stadig aktuell påminnelse i gravebransjen. Politikere burde bestrebe seg på å tenke og regne først, og kanskje sette i gang konkurranse siden! For listen begynner å bli lang nå: Badehuset på Aker brygge, Tullinløkka (to ganger!), Follo sykehus, Bislett stadion, Høgskolen i Akershus, Ope……., nei jeg tør ikke tenke tanken.
Rett skal være rett: En kjent lyriker er for bevaring av utendørs skøyteløp på Bislett, og har dermed inntatt et interessant mellomstandpunkt. Mulighetene for at han kan vinne tilhengere for sitt syn, er minimale. Ingen gidder å se på skøyteløp lenger. Iallfall ikke utendørs om vinteren.
PS. Spør du meg, så er jeg for et nytt Bislett! De andre prosjektene også, forresten.
Dette høres jo greit ut, men det er noen som motarbeider planen med nebb og klør. Det er særlig to grupper som lar seg høre i debatten: de som arrangerer store friidrettsstevner, og naboene rundt Bislett. Begge er så klart meningsberettiget. Men det de fremfører er forutsigelig inntil det kjedsommelige. Det ville jo vært ganske annerledes underholdende hvis Bislettalliansen, som har fått Park- og idrettsetaten med på å foreslå ombyggingen, innrømmet at hele prosjektet var et gigantisk feilgrep. For ikke å snakke om hvis naboene skrek over seg av begeistring ved tanken på at veggene rundt stadion skulle bli noen meter høyere. Men nei, slik er det ikke.
Så forutsigelig er denne kampen at det kunne være fristende å innføre en ny regel: Alle er meningsberettiget, men det er to grupper man ikke vil ta hensyn til: initiativtagerne og naboene. De kan si hva de vil, men vi vet omtrent hva det dreier seg om, og vi gidder ikke høre på dem. En slik bestemmelse vil være god å ha i alle byggesaker. En konsekvens vil være forenkling av byggesøknaden, i og med at nabovarsel med alle tilhørende ankemuligheter bortfaller. Kommunalministeren tenker omvendt, og vil la naboene bestemme. Hun er naturligvis avhengig av deres stemmer, så jeg vil ikke høre på henne heller.
Problemet med Bislett er imidlertid at ingen andre røster lar seg høre. Man kunne kanskje tro at spørsmålet om Oslo skal ha en internasjonal friidrettsarena midt i byen, ville engasjere oslofolk. Eller at trofaste tribuneslitere og glødende idrettsutøvere ville kaste seg inn i debatten om Bislett. Men nei, alle er tause. Og dermed overlates arenaen til pressen, som stort sett gir blaffen i hva det blir, bare man kan hisse opp to parter som er i tottene på hverandre.
Men dette er jo ikke det verste. Det verste er at vi enda en gang opplever at en byggesak som utredes mer enn grundig, først gjennom konkurranse, så gjennom årelang prosjektering, legges til side fordi de som bestemmer ikke vil ha det likevel. Kanskje kunne man funnet ut det på forhånd? Og kom ikke med den at man ikke visste kostnadene!
Tenk først – grav siden, er en stadig aktuell påminnelse i gravebransjen. Politikere burde bestrebe seg på å tenke og regne først, og kanskje sette i gang konkurranse siden! For listen begynner å bli lang nå: Badehuset på Aker brygge, Tullinløkka (to ganger!), Follo sykehus, Bislett stadion, Høgskolen i Akershus, Ope……., nei jeg tør ikke tenke tanken.
Rett skal være rett: En kjent lyriker er for bevaring av utendørs skøyteløp på Bislett, og har dermed inntatt et interessant mellomstandpunkt. Mulighetene for at han kan vinne tilhengere for sitt syn, er minimale. Ingen gidder å se på skøyteløp lenger. Iallfall ikke utendørs om vinteren.
PS. Spør du meg, så er jeg for et nytt Bislett! De andre prosjektene også, forresten.