Arkitektnytt

Beskyttelse.
De nesten til eggeskalltynne blanke panserplater gir meg en rustning som jeg fortrolig lar innkapsle meg, mine familiemedlemmer, mine venner. Den intime polstrede omhylning, det myke kroppsnære setet, den fri sikt i nøyaktig øyehøyde, rattets fasthet, musikken som fyller rommet, de langsynte nattlysene, regnets tromming mot taket, alt fremhever den perfekte beskyttelse.
Centimetre fra tilsvarende doninger snitter vi hverandre i en rasende fart. Jeg affiseres ikke av daglig nye informasjoner om de mest grufulle lemlestelser, invaliditet og død, langt verre enn sigarettrøykens mulige farer. Jeg kjører bare videre.

Frihet.
Med ørsmå bevegelser av mine hender og føtter setter den seg i bevegelse. Uten innsigelser av noen art bringer den meg hvor som helst, når som helst. Den er underlagt min suverene vilje og fulle kontroll.
At jeg trenger nokså jevne flater til forflytningen, plassert på steder av andre menneskers forgodtbefinnende, at jeg trenger omdiskutert drivstoff innkjøpt hos verdens allerede rikeste, streifer ikke mine tanker. Hva da, CO2?

Trygghet.
Med litt godt stell er den pålitelig. Den stiller opp i allslags vær og føre, nesten. Den er til å stole på i all sin velvilje. Riktignok adlyder den enhver som har dens code, men den er vel, slik sett, ikke verre enn andre ting. Derfor er den den beste venn og turkamerat. Ja, den overgår vel selv Rosinante.
Det må innrømmes en ganske snarlig avhengighet. Skulle den en dag til overraskelse være tverr og uvillig, er jeg desto mer skuffet. Gir den seg ikke med litt spesialpleie, har jeg ikke noen særlige skrupler med å kvitte meg med den.

Stimuli.
Farer bygges opp og mestres. Med en besluttsom bevegelse setter jeg foten brått ned for den idiot av en sjåfør som forsøker å skade både seg selv og meg. Samtidig kan jeg med enkle og tydelige tegn gi mine synspunkter om tullinger lett til kjenne.
Gavmildhet er enkelt; en gest med rattet er nok til å skjenke videre liv til en vimete fotgjenger.

Tilhørighet.
Tatt som en selvfølge, kan jeg ikke få tegnet og bygget min bil etter eget ønske. Selv ganske økonomisk bemidlede finner seg i å måtte velge modell. Litt farge, litt ekstrautstyr, og selv om noen av oss «stæsjer opp» litt her og der, forblir bilismens individualitet ganske, og for vår tid, forbløffende begrenset. Dette letter imidlertid identifiseringen og bedømmelsen av våre medmennesker.

Inntil for kort tid siden var jeg ikke helt klar over bilens mangfoldige uttrykksmuligheter. Selvfølgelig kunne jeg ikke tenke meg å kjøpe en A, eller en T, og selvfølgelig ikke en W, av en eller annen udefinerbar motvilje. De ruller jo hvor som helst, de og. Nei, jeg har nylig ervervet meg et nydelig eksemplar av det mest Formfullendte, Autonomiestetiske, Fartsvidunder, tenkelig. Dette gir meg en høynet selvaktelse og bevisstheten om endelig å ha nådd tilknytning til mennesker som jeg lenge har ment meg fullt berettiget til å sammenliknes med. En club mer eksklusiv og tydelig enn en hvilken som helst rotarynål kan tilkjennegi.

Og på samme måte som jeg lar meg måle i kraft av min besittelse, kan jeg, tilføyet vurderingen av ikledningen, på parkeringsplassen straks fastslå en ukjents identitet og tilhørighet. Eller bedre; hva hun gjerne vil fremstå som og hva hennes sosiale ambisjonsmål er. Vi taler her selvfølgelig ikke om billøse, heller ikke om nakne mennesker.

Men dette er altså ikke egentlig egenskaper ved selve Tingen Bil. Det er opplevelser og fornemmelser jeg knytter til denne gjenstand, hvor betydningen ligger utenfor og overstiger mange ganger den rene nyttefunksjon som Tingen gir.

Kanskje det er flere som kjenner det som jeg, kanskje mange, alle, har et snev av liknende fornemmelser?

Og, det dreier seg muligens ikke bare om bil, kan det også være slik med, for eksempel, – hus?

PS. Du har vel i det minste fått deg noen nye, blanke, langbente aluminiumsfelger, du og? DS.