Arkitektnytt

Mendiguren er selv arkitekt, og var en sentral aktør bak byplanen som ble utarbeidet etter det økonomiske krakket i 1970-årene, før han gikk inn i politikken for Partido Nacionalista Vasco, som støttes av moderate baskiske nasjonalister.

– Transformasjonen begynte i ytterkantene, først med flyttingen av havnen på 1990-tallet og deretter byggingen av La Paloma, eller «Duen», den hvite Sondika-flyplassen til Santiago Calatrava i 2000, poengterer han.

– Også Norman Fosters metro, som ble innviet i november 1995, inngår i byfornyelsen, sammen med Rafael Moneos universitet Deusto og Zaha Hadids områdeplan for Zorrotzaurres-halvøya. Og for å nevne noen eksempler til: Biblioteca Foral de Bizkaia, Conservatorio de Musica de Sarriko, skolen Colegio Miribilla og konferansesenteret og konserthallen Euskalduna Jauregia, fortsetter han.

Jeg får en grundig sammenfatning av Bilbaos utvikling, fra grunnleggelsen som en liten middelalderby på Spanias nordkyst i 1300, handels- og skipsfartetableringen i 1511, stor­industriepoken fra 1850, og videre fram til sammenbruddet omkring 1975 med nedgangen og krisen – med over 35 prosent arbeidsløshet – som preget de deprimerende 1980-årene.
Byens navn har latinsk opprinnelse og betyr «det vakre vadestedet». Bilbao er den største byen i Baskerland og er hovedstad i provinsen Vizcaya. Den ligger langs elven Nervion, 12 km fra utløpet, og har ca. 360 000 innbyggere.

En stagnert by
– Hva var utgangspunktet for planleggingen?
– Store sosiale, infrastrukturelle og miljømessige problemer måtte løses da vi mistet stål- og jern- og skipsfarts­industrien, ikke minst langs den forurensede Nervion, der mye av produksjonen hadde foregått. Samtidig opplevde vi at handels- og servicesektoren hadde stagnert. En total byforvandling var nødvendig. Men vi satset ikke kun på handel, kultur og turisme. I planen inngikk oppbyggingen av nye teknologiske virksomheter, kontorer, boliger, veisystemer, plasser og parker – og som sagt krevde dette en urban metamorfose som skulle gjøre Bilbao til en moderne by i konkurranse med andre steder i Spania og Europa.

Mendiguren forteller om en rekke tiltak, som omlegging av jernbanespor, de nye trikkene, bygging av broer, grøntanlegg og fotgjengerårer osv. Internasjonalt pågår det en dragkamp mellom metropoler for å trekke til seg nye selskaper, og Bilbao tar aktivt del i denne globaliseringsprosessen. For å vinne fram her måtte de fysiske omgivelser bli attraktive for ulike investorer og brukere. Flere gamle industribygg ble rehabilitert og fikk nye virksomheter, andre ble jevnet med jorden.

– Hva slags by la dere opp til?
– Et urbanistisk hamskifte med arkitektonisk mangfold. Derfor må konferanse- og musikkhallen Euskalduna nevnes på linje med Guggenheim, det maritime museet, en ny cruisehavn, teknologiparken i Zamudio, og elvepromenadene på begge sider av Nervion, som nå er byens stolthet. Og vi arbeider stadig med foredlingen av tradisjonelle bydeler, som middelalderens Bilbao la Vieja og gamlebyen Casco Viejo. Dette er ikke kun beregnet for besøkende; vi vil ha et betydelig innslag av boliger og varierte aktiviteter, svarer Mendiguren.

«MacGuggenheim»
– Det pågikk en intens debatt om Guggenheim-planen tidlig på 1990-tallet.
– Protestene var mange da vedtaket om å bygge Frank O. Gehrys spektakulære Guggenheim-museum ble fattet. Museet ble innviet høsten 1997. Folk mente at det kostet byen for mye. Noen snakket kritisk om «amerikanisering». Betegnelsen «MacGuggenheim» ble brukt. Men innvendingene har roet seg ned i takt med besøkstallets enorme økning, og som jeg nevnte, ser byens befolkning at museet kun er en brikke i den mirakuløse transformasjon som finner sted i Bilbao.

– Og turismen blomstrer?
– Totalt har antallet årlig besøkende i Bilbao økt fra drøyt 24 000 i 1994 til 600 000 i 2006. I samme tidsrom vokste antallet kongresser fra 88 til 978, antallet hoteller steg fra 29 til 50, cruise-besøkene økte fra 0 til 22, og slik kunne jeg fortsette å dokumentere virkningene av byens forandring.

– Noen har definert Bilbao som «arkitekturens by».
– Mange av arkitektene er som kjent vinnere av Pritzker-prisen. Og det er en rekke fascinerende planer på tegnebordene. Grunnstenen er nylig lagt for et tårnbygg av Cesar Pelli, og prosjektet til Zaha Hadid virker spennende, for å nevne noen av de kommende byggverkene. Og flere ledende spanske arkitekter er involvert, selvsagt.

Men det er de populære promenadene, parkene og de nye bygningene langs den rensede Nervion – som Calatravas elegante gangbro spenner over – som åpenbart står arkitekten og politikeren Ibon Areso Mendigurens hjerte nærmest. Industribyggene og dokkene hadde dannet en dyster mur mellom byen og vannet; nå er elvebreddene frigjort og blitt folkekjære arenaer for innbyggerne og turistene.

– Vi ønsker å skape et bærekraftig bymiljø. Endringene er drevet fram av selskapet Bilbao Ria 2000, støttet av den spanske og baskiske regjeringen, kommunen og andre offentlige og private aktører. Det jeg kalte en snuoperasjon, er et kollektivt verk. Faglige, politiske og finansielle krefter har gått hånd i hånd. Og optimismen er stor, både hos myndighetene og blant byens innbyggere. Bilbaos selvbilde og visjoner har endret seg radikalt siden den nedslående krisetiden for et par tiår siden. Og folk bruker de nye bygningene og byrommene, trafikken flyter bedre, arbeidslivet blomstrer. Og dette er kun starten på omstillingen som fortsatt foregår i byen og dens nærmeste omland, avslutter Mendiguren.