Nyheter
Bilbaoeffekt?
Tro kan flytte fjell, heter det, blant de troende. Folk med tro på design mener tydeligvis at enkeltbygningers utforming kan snu utviklingen i byer og regioner – det være seg i økonomisk, sosial, demografisk, strukturell osv. forstand.
19. oktober 2004
Bilbaoeffekten kalles fenomenet denne troen er bygget på.
Mens menigheten helt sikkert salige går videre, ville det være en fordel for oss andre om noen kunne ta bryet med å dokumentere overbevisende Guggenheimmuseets rolle i Bilbao – i forhold til de langsiktige grep lokale og regional myndigheter og næringsliv tok i endringsprosessen. Trolig vil det vise seg at selve bygningen – på tross av sin spektakulære utforming og utvilsomme symbolverdi – har hatt en relativt beskjeden posisjon i samvirke med mange andre biter innenfor en helhetlig bystrategi.
I alle fall går det helt galt når Norsk Form i forbindelse med markedsføringen av et arrangement (Bulletin nr. 42) gir et tilfeldig kjøpesenter all ære for de endringer som i lang tid har funnet sted i Englands nest største by – med henvisning til Bilbaoeffekten. Som kjent ble Birmingham et viktig sted for småindustri og handel i den tidlige industrielle revolusjonen, riktignok etter hvert med en ikke ubetydelig produksjon av biler, først og fremst, i byens ytterområder. Omfattende strukturelle og fysiske endringer fant sted utover i 60-åra, med industrinedlegging og riving av store deler av det viktorianske bysenteret. The Bull Ring ble en del av den kommersielle gjenoppbyggingen i byen, og har stått som et skrekkeksempel på byfornyelse og byforming. Og siden har det vært en bred og kontinuerlig diskusjon om «okseringen», og spesielt høybygget i midten var lenge et hatobjekt nærmest på linje med Postgirobygget i Oslo. Trolig er ikke stedets anseelse på lokalt hold hevet særlig etter innføringen av Selfridges årsgamle, bølgende og småflekkete arkitektur – selv om butikken kanskje nå går strålende – og diskusjonen der fortsetter. Som tilpasset byforming har anlegget møtt hard kritikk fra profesjonen, og det ikke bare lokalt.
Det blir vel nærmest ansett som et faktum at det er bevisst planlegging på ulike områder, infrastrukturtiltak, trafikkomlegginger og massive investeringer i for eksempel kongressenter og idrettsanlegg som først og fremst har ført til bykjernens utvikling i de siste 20 åra. Også i Birmingham ville det selvsagt være interessant å få dokumentert enkeltbygningenes betydning for de åpenbare forbedringene som har funnet sted. Men også her vil det nok vise seg at det trolig er helt andre tiltak og størrelser som er viktigst. Og at nye Bull Ring og Selfridges’ tilsynelatende suksess nok vesentlig ligger i en effektiv markedsføring mer enn i arkitektoniske kvaliteter og design.
I forhold til omverdenen og en seriøs debatt ville det utvilsomt ha vært lurt – spesielt av Norsk Form – å dempe en noe naiv entusiasme på vegne av design og enkeltbygningers utforming – til fordel for argumenter basert mer på kunnskap enn på klokkertro.
Mens menigheten helt sikkert salige går videre, ville det være en fordel for oss andre om noen kunne ta bryet med å dokumentere overbevisende Guggenheimmuseets rolle i Bilbao – i forhold til de langsiktige grep lokale og regional myndigheter og næringsliv tok i endringsprosessen. Trolig vil det vise seg at selve bygningen – på tross av sin spektakulære utforming og utvilsomme symbolverdi – har hatt en relativt beskjeden posisjon i samvirke med mange andre biter innenfor en helhetlig bystrategi.
I alle fall går det helt galt når Norsk Form i forbindelse med markedsføringen av et arrangement (Bulletin nr. 42) gir et tilfeldig kjøpesenter all ære for de endringer som i lang tid har funnet sted i Englands nest største by – med henvisning til Bilbaoeffekten. Som kjent ble Birmingham et viktig sted for småindustri og handel i den tidlige industrielle revolusjonen, riktignok etter hvert med en ikke ubetydelig produksjon av biler, først og fremst, i byens ytterområder. Omfattende strukturelle og fysiske endringer fant sted utover i 60-åra, med industrinedlegging og riving av store deler av det viktorianske bysenteret. The Bull Ring ble en del av den kommersielle gjenoppbyggingen i byen, og har stått som et skrekkeksempel på byfornyelse og byforming. Og siden har det vært en bred og kontinuerlig diskusjon om «okseringen», og spesielt høybygget i midten var lenge et hatobjekt nærmest på linje med Postgirobygget i Oslo. Trolig er ikke stedets anseelse på lokalt hold hevet særlig etter innføringen av Selfridges årsgamle, bølgende og småflekkete arkitektur – selv om butikken kanskje nå går strålende – og diskusjonen der fortsetter. Som tilpasset byforming har anlegget møtt hard kritikk fra profesjonen, og det ikke bare lokalt.
Det blir vel nærmest ansett som et faktum at det er bevisst planlegging på ulike områder, infrastrukturtiltak, trafikkomlegginger og massive investeringer i for eksempel kongressenter og idrettsanlegg som først og fremst har ført til bykjernens utvikling i de siste 20 åra. Også i Birmingham ville det selvsagt være interessant å få dokumentert enkeltbygningenes betydning for de åpenbare forbedringene som har funnet sted. Men også her vil det nok vise seg at det trolig er helt andre tiltak og størrelser som er viktigst. Og at nye Bull Ring og Selfridges’ tilsynelatende suksess nok vesentlig ligger i en effektiv markedsføring mer enn i arkitektoniske kvaliteter og design.
I forhold til omverdenen og en seriøs debatt ville det utvilsomt ha vært lurt – spesielt av Norsk Form – å dempe en noe naiv entusiasme på vegne av design og enkeltbygningers utforming – til fordel for argumenter basert mer på kunnskap enn på klokkertro.