Arkitektnytt

Uttalelsen kommer etter at Sverre Fehn sovnet stille inn sent på kvelden 23. februar, 84 år gammel.

– Fehn hadde en poetisk og ydmyk måte å tilnærme seg faget på, var alltid opptatt av stedet, rommet og konstruksjonene. Dessuten snakket han om brukerne med respekt og innlevelse.

Nerseth poengterer også at det var en skjebnens ironi at Fehn i en lang periode hadde relativt få oppdrag, og derfor – som professor ved Arkitekthøgskolen i Oslo – bidro til å forme en hel arkitektgenerasjon.

Aldri gjenbruk av løsninger

Arkitekt Henrik Hille var Fehns medarbeider på kontoret som i begynnelsen lå i Havna Allé i Oslo, også kjent som Villa Damman, fra 1986 til 2000. I dag er han partner på kontoret Hille Strandskogen Arkitekter. Blant prosjekter Hille deltok i kan nevnes Villa Busk, Bremuseet, Aukrustsenteret og den urealiserte ”Teaterfuglen”, utvidelsen av Det Kongelige Teater i København.

– I flere år var det bare oss to på kontoret, og Fehn fulgte en fast rytme ved å komme klokken ni og haste av gårde til AHO klokken elleve, for så å gjennomgå mitt arbeid om kvelden. Neste morgen fortsatte dialogen.

Det sterkeste minnet Hille trekker fram er Sverre Fehns evne til å lytte til sin egen tvil og usikkerhet, han falt ikke til ro med en tidlig løsning, søkte seg bestandig videre. Han nullstilte seg før hvert nytt oppdrag, derfor hendte det aldri at Fehn gjorde gjenbruk av tidligere løsninger.

– Jeg vil savne to ting: For det første inspirasjonen jeg opplevde ved å se hvordan Fehn gikk fram med skisser og modeller; han befant seg lenge i den kreative fasen uten å binde seg. For det andre minnes jeg Fehns smittende latter, vi lo mye på kontoret, jeg følte at han elsket sitt yrke og gikk inn i den skapende prosessen med et gledesfylt hjerte.

En grunnstamme i Arkitekturmuseet

Arkitekturmuseet på Bankplassen i Oslo var Fehns siste store oppdrag. Ulf Grønvold, seniorkurator ved Nasjonalmuseet – Arkitektur trekker fram hans betydning for museet i dobbelt forstand.

– For oss var det en lykke at nettopp Sverre Fehn tegnet museet, både den nye paviljongen og restaureringen av Grosch-bygningen, et betydelig verk som knytter an til hovedberetningen om norsk arkitektur.

Grønvold verdsetter også det faktum at Arkitekturmuseet fikk anledning til å kjøpe Fehns tegninger og materiell.

– Dette utgjør en grunnstamme i museets samling, som vil være av stor interesse for forskere her i landet og internasjonalt. Det gleder oss også at vår Fehn-utstilling ble så populær. Den vises nå i Stockholm og skal deretter flyttes til Helsinki. Det synes å være et umettelig behov i fagkretsen og offentligheten for Sverre Fehns enestående produksjon.

Unikt arkitekturspråk

Ingerid Helsing Almaas, redaktør i Arkitektur N, framhever Fehns internasjonale anerkjennelse. Dette renommé ble hun klar over da hun studerte og senere arbeidet i England. Helsing Almaas vil i tillegg til Sverre Fehns bygde og ubygde prosjekter, som lever sitt liv i arkitektenes referanseverden, trekke fram hans språk som har påvirket norske arkitekter.

– Hans mange samtaler som lærer, hans ordbruk og poesi har farget hvordan arkitekter snakker med hverandre, og hvordan de tenker og omtaler egne verk, sier redaktøren. – Sverre Fehn har påvirket hvilke ord en hel generasjon arkitekter bruker; hvilke ord vi setter på omverdenen, og hvordan vi forklarer det vi holder på med.

Sverre Fehns språk har også fått betydning gjennom andre formidlere, for eksempel gjennom Per Olaf Fjelds bok ”The thought of construction” fra 1983. Helsing Almaas, og mange med henne, mener dette er den beste boken om Fehn og hans arbeid.

– Evnen Fehn hadde til å få andre til å tenke og undre seg gjennom hvordan han forklarte verden er unik både i norsk og internasjonal sammenheng, avslutter Ingerid Helsing Almaas.