Arkitektnytt

Den går over en liten elv omgitt av et hyggelig parklandskap, opp en bratt bakke med sjarmerende trehus, gjennom en ærverdig kirkegård og videre gjennom et frodig boligområde – som forresten også kalles park, før turen rundes av med sentrumstrafikken og et blikk opp mot Slottet. Jeg må forresten også krysse noen gater underveis, og det er påfallende hvordan disse stykker opp den lille reisen. 

Våren er i anmarsj, og i skrivende stund har de første bare asfaltflekkene vist seg. Snart sykler jeg til jobb, men den bratte bakken med de sjarmerende trehusene passer dårlig for en gammel sykkel uten gir. På kirkegården er det forbudt å sykle. Ned trappene i det frodige boligområdet tilsier all grunnleggende erfaring at man ikke bør ferdes på sykkel.

Så jeg velger derfor en helt annen rute enn den jeg foretrekker som gående. Raskere, men ikke på langt nær så hyggelig. Om sykkelen byttes ut med en rullestol, vil trolig valget falle på den samme ruten, mer eller mindre.

Ideen om universell fremkommelighet må ikke trekkes så langt at den virker begrensende på aktivitet som umulig kan bli tilgjengelig for enkelte mennesker, og det er naturligvis ikke ønskelig med flate byer. Bevissthet om hvordan fysiske forbindelser mellom parker og rekreasjonsområder påvirker vårt bevegelsesmønster må likevel være til stede i den overordnede planleggingen. Er det noen som tenker på dette?

I diskusjonen omkring universell utforming og landskap snakkes det stort sett om stigningsforhold, trapper og ramper. Ledelinjer og allergifremkallende planter nevnes også. Lite drøftes universelt utformede anlegg, der selve grepet ivaretar de ulike behovene, slik at den universelle tilnærmingen integreres i utformingen, ikke klistres utenpå. Helt fraværende er diskusjonen om universell byutvikling. Hva med tilgjengeligheten mellom parkene eller andre kvalitetsområder? Denne er avgjørende for bevegelsesmønsteret i byene.