Arkitektnytt

Etter å ha overvært konferansen og lest referatet kan det være grunn til å reise spørsmålet om hvor bærekraftig de virkemidlene som tydeligvis prioriteres egentlig er?

Miljøvernministeren er som en ivrig speidergutt i ustoppelig streben med å hjelpe verden, og akkurat nå er det fattige bybeboere i Sør som skal reddes. Ingenting galt med det. Imidlertid kan virkemiddelbruken tyde på liten forståelse for utviklingen av byene i Sør. Kort sagt er den basert på en for enkel situasjonsbeskrivelse, og tiltakene som tydeligvis ligger an til å bli foreslått, minner litt for mye om de som fulgte etter den første bosettingskonferansen (HABITAT I) for snart 30 år siden. Verden har endret seg mye siden da – også forholdene i storbyene i Sør.

Etter frigjøringen i landene i Sør startet både urbaniseringen og den enorme veksten i de uformelle bosettingene – de vi vanligvis litt upresist kalle slum*. Utviklingen fant sted innenfor kolonialistenes lite egnete byplaner; boligproduksjon i offentlig regi og etter vestlig mønster ble forsøk uten særlig hell. Den hadde ingen mulighet for å dekke opp for behovet og ble stort sett bebodd av offentlige ansatte. Dessuten ble også vestlige modeller i den tidlige byfornyelsen – med riving av bebyggelse som sto i vegen for utviklingen – kopiert, men i Sør gjennomført mye mer brutalt med hjelp av bulldosere og militærmakt. På HABITAT I i Vancouver kom kritikken for fullt, og den nye nedenfra-og–opp strategien – inspirert av arkitekt John Turners innsats og bøkene «Freedom to Build» (New York 1972) og «Housing by People» (London 1976) – ble applaudert. Med Verdensbanken i spissen ble det gjennomført selvhjelpsprosjekter med stor grad av medvirkning og egeninnsats i nyproduksjonen, og utbedringer og ulike opprustingstiltak og forbedringer i den eksisterende uformelle bebyggelsen.

Ved den andre store FN-konferansen om bosettingsspørsmål (HABITAT II) i Istanbul i 1996 ble en revidert tilnærming lansert. Den er kjent som en muliggjøringsstrategi og var såpass uklar at den ble hilst velkommen av de fleste. Venstresida, aktivister og frivillige organisasjoner tok den til inntekt for at folk flest hadde makt og innflytelse; høyresida og etablerte politikere så den som en bekreftelse på at markedet også styrte i by- og boligsektoren.

Papirhaugen vokste og møtene ble mange, men på bakken skjedde det egentlig lite. Rent bortsett fra at tusenvis av beboere i den uformelle bebyggelsen fikk litt bedre forhold, stort sett i kombinasjon av egeninnsats og bistand fra utenlandske NGOer. Men på bynivå er det vanskelig å registrere forbedringer; planlegging hadde – og har – lav politisk prioritet og resurssene var – og er - meget begrenset – for å si det mildt. De eksisterende uformelle bosettingene ble stadig tettere befolket og nye dukket opp innenfor og utenfor bygrensene. Uansett er det vanskelig å karakterisere denne utvikling som særlig bærekraftig.

Nå er utfordringene i storbyene i Sør større og mye mer omfattende – og mye mer komplekse – enn de var da HABITAT I ble arrangert i 1976. Noe av det som preger de uformelle bosettingene er den ukontrollerte fortettingen – eller vertikaliseringen av slummen – som finner sted. Og som om en stund kan få den eksisterende en-etasjes rønnebebyggelsen til å fortone seg nesten som idylliske landsbyer. I bydelen Matahare Valley i Nairobi, hvor en stor del av byens millionbefolkning faktisk bor, gror det nå opp utleieprosjekter som høy bebyggelse, ulovlig oppsatt og uten noen godkjenninger eller særlig profesjonell medvirkning. De har mangelfulle sanitærforhold og dårlige adkomster, rømningsveger og lysforhold. Denne sammenstuingen av folk er mulig fordi boligbehovet er meget stort, profitten for «slumlords» og spekulasjonsbyggere god, interessen fra lokale politikere meget labil og mulighetene for myndighetene til å gripe inn begrenset.

Bare ved å prioriterer overordnete og langsiktige tiltak i slike sammenhenger som CSD og Cities Alliance er det mulig å snu utviklingen i de uformelle bosettinger i en mer bærekraftig retning. Nå satses det fremdeles tydeligvis på tiltak rettet mot å utbedre falleferdige skur, og på mindre og lokale infrastrukturprosjekter. Dessuten inspirert av den søramerikanske nyliberale økonomen Hernando de Soto på privatisering og oppdelingen av tomter, og av overføring av eiendomsretten til beboerne. Alt dette vel og bra, men det er tvilsomt om det bidrar til å forbedre forholdene for befolkningen i disse områdene – på sikt. Og det må vel være det bærekraftig utvikling handler om?