Nyheter
Bærekraft og byggeskikk
Årets byggeskikk-utdeling indikerer at det er på tide med en diskusjon både av bærekraft og det norske spesialbegrepet byggeskikk. Det var synd at en – i alle fall på papiret – meget oppegående jury unngikk å problematisere begrepene.
1. september 2004
Juryen hadde blinket ut boligen for årets utdeling, og det kan virke som om de ble nærmest pålagt å stille miljøkrav i vurderingene. Det første er helt forståelig ettersom bolig må sies å være en forsømt bygningstype i byggeskikk-sammenheng. Det siste virker naturlig ut fra aktualitet. Men juryen tar overhode ikke i bruk verken ordene miljø eller bærekraft i begrunnelsene. Og det er litt overraskende ettersom de nesten ikke er til å unngå ellers i omtaler av spesielt nye bygninger – enten det nå er i faglige eller mer kommersielle sammenhenger. Men ellers var både bærekraft og byggeskikk mye i bruk i forbindelsen med markeringen i Konserthuset i juni. (Se omtalen i Arkitektnytt 11/04.)
Begrepet bærekraft har vært med oss siden det ble introdusert av FN-kommisjonen som ble ledet av Gro for 20 år siden (Our Common Future). Og var kontroversielt fra første dag, spesielt i kombinasjonen «bærekraftig utvikling» (sustainable development). Den norske oversettelsen gjorde ikke saken særlig bedre. Trolig hadde det vært fornuftigere og mer operativt på norsk enten å ta i bruk noe mer langsiktig, som varig eller holdbar, eller rett og slett å bruke selvbærende. Følgelig har vi også arkitektfaglige problemer med begrepet, trolig også fordi det klart har en sosial – eller global, om en vil – dimensjon. Det brukes en hel del, men som så ofte blant arkitekter er det ikke så godt å si hva som menes. Chris Butters i NABU sier at det alltid må vært et spørsmål om «arkitektur som helhet», og at det handler om «kvalitet – punktum», som han sa i foredraget på tilstelningen. Kortversjonen i faglig sammenheng må rett og slett bli «god arkitektur». Og det kan jo som kjent være så mangt – og mye avhengig av ståsted.
I siste Arkitektnytt (12/04) kommer Marianne Skjulhaug og Cornelius Brekke i markedsføringen av Europan med noe som kan virke som en ny definisjon av bærekraft. De sier at det nærmest er en nødvendighet knyttet til ulike normer, og vanligvis med målbare kriterier. Men det «omfatter også romlig organisering av felles funksjoner og muligheter for flerbruk» og at det er «et stort behov for nye strukturer og typologier som tilrettelegger for dette». Det burde ikke være særlig nytt eller oppsiktsvekkende at en i planlegging bør ta hensyn til samfunnsmessige behov og til ulik bruk over tid, men det er mulig at fagmiljøet fra tid til annen må minnes om det.
Det kan være en trøst at også andre er usikre på begrepet – se for eksempel intervjuet med (Sir) Peter Hall i siste nummer av PLAN (4/04), hvor han overraskende sier at han aldri egentlig har klart å sette bærekraft inn i en planfaglig sammenheng. Og dette er en mann som nettopp er kjent for å jobbe langsiktig med byer – både i teori og praksis.
Med byggeskikk står det ikke særlig bedre til. For noen år siden gikk det blant annet her i spaltene en diskusjon om begrepet. Først og fremst om det i det hele tatt var brukbart. Det kom i det minste fram noen ulike måter å forstå det på. Noen mener det kvantitativt og at det er summen av det vi bygger, og andre legger noe mer kvalitativt i betydningen: det beste vi bygger. Andre igjen at det må knyttes til arkitektur med en viss forankring – enten i lokale forhold eller hos brukerne, eller helst begge deler. Tradisjonen i byggeskikk-sammenheng har en tendens til å helle mest til det siste – i alle fall i skriveriene rundt prisutdelingene, om ikke alltid i selve de utvalgte prosjektene.
I Boligmeldinga – utgitt av KRD, som i alle fall indirekte har ansvaret for byggeskikken i landet (mens det er Kirke- og kulturdepartementet som skal ta seg av arkitekturen og MD omgivelses-estetikken(!)) – sier en at begrepet favner vidt og fokuserer på byggverk av god kvalitet som gjennom materialbruk, utforming og utførelse viser et godt samspill med sted og miljø. Og i en pamflett utgitt på selve utdelingen, står det at «det har å gjøre med hvordan vi bor og innretter oss».
Dette er ikke lett å bli klok på. Men her blir nok også byggeskikk, når det kokes ned, synonymt med «god arkitektur». Og forståelsen vil igjen henge sammen med hvor en kommer fra. Når begrepene brukes sammen – altså som bærekraftig byggeskikk – blir det virkelig problematisk. Filologer bør på banen for å forklare oss hva det kan komme ut av ord-koplingen «dobbelt god».
Foreløpig er kombinasjonen for min del dessverre helt på kanten til å bli en floskel.
I begrunnelsen for prisutdelingen går juryen for øvrig som katten rundt den varme grøten. (For sikkerhets skyld: Dette er ikke ment verken som en kritikk av prosjektutvalget eller av vinner-prosjektene, men altså som forsøk på en diskusjon av begreper.) For i selve omtalene av vinnerprosjektene sier de ingenting verken om bygge-skikk eller bærekraft. Riktignok står det innledningsvis generelt i begrunnelsen at det er «et byggverk som er hensiktsmessig, vakkert og varig og som tar utgangspunkt i det stedlige miljø – og som fremmer hele stedets utvikling», som skal belønnes, men dette følges altså dårlig opp i selve omtalene. De må dessverre sies å være meget tradisjonelle og lite kontekstuelle beskrivelser av arkitekturverk og holdt i en fagterminologi fra lenge før bærekraftbegrepet ble introdusert.
Derimot sier juryen at ettersom de forstår bybolig som «blivende oppholdssted», blir den viktig i våre dager. Samtidig underslår de at det som jo karakteriserer mange av de nye byboligprosjektene – og spesielt de med små leiligheter – nettopp er at de ikke inneholder permanente boliger i vanlig forstand, men i stor grad for mange blir hytta i byen eller «den andre boligen», kort- eller langvarige investerings og utleieobjekt ment for andre, eller midlertidige tilholdssteder – eller hybler om en vil – for langpendlere med arbeidsgiver som hus-eier. Dette er et interessant og aktuelt byfenomen som en kan like eller mis-like, og som er en av grunnene til at folketallet i for eksempel Oslo vokser relativt lite selv med en ganske stor boligproduksjon. Spesielt med den begrunnelsen juryen gir innledningsvis, virker en drøfting av dette fenomenet nødvendig, også fordi en av prisvinnerne er et prosjekt typisk for denne nye hybrid-kategorien av by-bolig. Og fordi det selvsagt kan settes spørsmålstegn ved en slik utvikling sett i et bærekraftig perspektiv.
Byggeskikk-oppmerksomheten er sikkert viktig i dagens omfattende prisflora, og dersom en ønsker å dyrke et særpreg som inkluderer bærekraft i den forbindelsen, er det nødvendig at juryene i framtida ikke forenkler valgene og trivialiserer begrunnelsene i den grad det ble gjort i år.
Begrepet bærekraft har vært med oss siden det ble introdusert av FN-kommisjonen som ble ledet av Gro for 20 år siden (Our Common Future). Og var kontroversielt fra første dag, spesielt i kombinasjonen «bærekraftig utvikling» (sustainable development). Den norske oversettelsen gjorde ikke saken særlig bedre. Trolig hadde det vært fornuftigere og mer operativt på norsk enten å ta i bruk noe mer langsiktig, som varig eller holdbar, eller rett og slett å bruke selvbærende. Følgelig har vi også arkitektfaglige problemer med begrepet, trolig også fordi det klart har en sosial – eller global, om en vil – dimensjon. Det brukes en hel del, men som så ofte blant arkitekter er det ikke så godt å si hva som menes. Chris Butters i NABU sier at det alltid må vært et spørsmål om «arkitektur som helhet», og at det handler om «kvalitet – punktum», som han sa i foredraget på tilstelningen. Kortversjonen i faglig sammenheng må rett og slett bli «god arkitektur». Og det kan jo som kjent være så mangt – og mye avhengig av ståsted.
I siste Arkitektnytt (12/04) kommer Marianne Skjulhaug og Cornelius Brekke i markedsføringen av Europan med noe som kan virke som en ny definisjon av bærekraft. De sier at det nærmest er en nødvendighet knyttet til ulike normer, og vanligvis med målbare kriterier. Men det «omfatter også romlig organisering av felles funksjoner og muligheter for flerbruk» og at det er «et stort behov for nye strukturer og typologier som tilrettelegger for dette». Det burde ikke være særlig nytt eller oppsiktsvekkende at en i planlegging bør ta hensyn til samfunnsmessige behov og til ulik bruk over tid, men det er mulig at fagmiljøet fra tid til annen må minnes om det.
Det kan være en trøst at også andre er usikre på begrepet – se for eksempel intervjuet med (Sir) Peter Hall i siste nummer av PLAN (4/04), hvor han overraskende sier at han aldri egentlig har klart å sette bærekraft inn i en planfaglig sammenheng. Og dette er en mann som nettopp er kjent for å jobbe langsiktig med byer – både i teori og praksis.
Med byggeskikk står det ikke særlig bedre til. For noen år siden gikk det blant annet her i spaltene en diskusjon om begrepet. Først og fremst om det i det hele tatt var brukbart. Det kom i det minste fram noen ulike måter å forstå det på. Noen mener det kvantitativt og at det er summen av det vi bygger, og andre legger noe mer kvalitativt i betydningen: det beste vi bygger. Andre igjen at det må knyttes til arkitektur med en viss forankring – enten i lokale forhold eller hos brukerne, eller helst begge deler. Tradisjonen i byggeskikk-sammenheng har en tendens til å helle mest til det siste – i alle fall i skriveriene rundt prisutdelingene, om ikke alltid i selve de utvalgte prosjektene.
I Boligmeldinga – utgitt av KRD, som i alle fall indirekte har ansvaret for byggeskikken i landet (mens det er Kirke- og kulturdepartementet som skal ta seg av arkitekturen og MD omgivelses-estetikken(!)) – sier en at begrepet favner vidt og fokuserer på byggverk av god kvalitet som gjennom materialbruk, utforming og utførelse viser et godt samspill med sted og miljø. Og i en pamflett utgitt på selve utdelingen, står det at «det har å gjøre med hvordan vi bor og innretter oss».
Dette er ikke lett å bli klok på. Men her blir nok også byggeskikk, når det kokes ned, synonymt med «god arkitektur». Og forståelsen vil igjen henge sammen med hvor en kommer fra. Når begrepene brukes sammen – altså som bærekraftig byggeskikk – blir det virkelig problematisk. Filologer bør på banen for å forklare oss hva det kan komme ut av ord-koplingen «dobbelt god».
Foreløpig er kombinasjonen for min del dessverre helt på kanten til å bli en floskel.
I begrunnelsen for prisutdelingen går juryen for øvrig som katten rundt den varme grøten. (For sikkerhets skyld: Dette er ikke ment verken som en kritikk av prosjektutvalget eller av vinner-prosjektene, men altså som forsøk på en diskusjon av begreper.) For i selve omtalene av vinnerprosjektene sier de ingenting verken om bygge-skikk eller bærekraft. Riktignok står det innledningsvis generelt i begrunnelsen at det er «et byggverk som er hensiktsmessig, vakkert og varig og som tar utgangspunkt i det stedlige miljø – og som fremmer hele stedets utvikling», som skal belønnes, men dette følges altså dårlig opp i selve omtalene. De må dessverre sies å være meget tradisjonelle og lite kontekstuelle beskrivelser av arkitekturverk og holdt i en fagterminologi fra lenge før bærekraftbegrepet ble introdusert.
Derimot sier juryen at ettersom de forstår bybolig som «blivende oppholdssted», blir den viktig i våre dager. Samtidig underslår de at det som jo karakteriserer mange av de nye byboligprosjektene – og spesielt de med små leiligheter – nettopp er at de ikke inneholder permanente boliger i vanlig forstand, men i stor grad for mange blir hytta i byen eller «den andre boligen», kort- eller langvarige investerings og utleieobjekt ment for andre, eller midlertidige tilholdssteder – eller hybler om en vil – for langpendlere med arbeidsgiver som hus-eier. Dette er et interessant og aktuelt byfenomen som en kan like eller mis-like, og som er en av grunnene til at folketallet i for eksempel Oslo vokser relativt lite selv med en ganske stor boligproduksjon. Spesielt med den begrunnelsen juryen gir innledningsvis, virker en drøfting av dette fenomenet nødvendig, også fordi en av prisvinnerne er et prosjekt typisk for denne nye hybrid-kategorien av by-bolig. Og fordi det selvsagt kan settes spørsmålstegn ved en slik utvikling sett i et bærekraftig perspektiv.
Byggeskikk-oppmerksomheten er sikkert viktig i dagens omfattende prisflora, og dersom en ønsker å dyrke et særpreg som inkluderer bærekraft i den forbindelsen, er det nødvendig at juryene i framtida ikke forenkler valgene og trivialiserer begrunnelsene i den grad det ble gjort i år.