Arkitektnytt

Den skinnende boblen ser litt surrealistisk ut, der den ligger plassert ved elven Tyne, midt mellom Newcastle og Gateshead. Bygningen er Sage Gateshead, et flunkende nytt musikksenter, og inni er det full aktivitet. En skoleklasse i knallblå uniformsgensere marsjerer forbi. Og i kafeen sitter permanenthårspensjonister, småbarnsfamilier og brosjyrelesende ungdommer. På menyen er grillede grønnsaker og ragu. Treretters-lunsj serveres i den elegante restauranten.

Dette scenariet var helt utenkelig for bare få år siden. På begynnelsen av 90-tallet var Gateshead og Newcastle en postindustriell bakevje. Og de færreste endte opp frivillig langs elven. I dag regnes området som et prakteksempel på kulturdrevet byutvikling.

Mye har skjedd
– Det begynte med at Gateshead Council hadde en klar visjon om å bruke kultur til verdiskaping. Samtidig investerte National Lottery millioner i ambisiøse prosjekter, forteller Carol Bell, programsjef i Culture 10, organisasjonen som koordinerer kultursatsingen i de to byene.
Først kom The Angel of the North. En gigantstatue til 8,8 millioner kroner, som virkelig satte regionen på kartet. Så kom Millennium Bridge, en prisvinnende bro, som ble et nytt bånd mellom Gateshead og Newcastle. Samtidskunst-«fabrikken» Baltic åpnet like ved, og nå, rett før jul, stod Norman Fosters musikkhus helt ferdig.

– I alt er det investert 1,8 milliarder kroner i kulturelle bygninger her. Tanken bak er å tiltrekke oss kreative mennesker og bedrifter. I tråd med Richard Floridas teori om den kreative klasse, forteller Bell.

I «The rise of the creative class» hevder Florida at byer med høy andel kreative mennesker, homofile og såkalte bohemer, også nyter økonomisk suksess. Det er slike byer folk vil bo i og besøke.

Siste skrik
Kultur som byutvikling og transformeringsgrep, ofte med et ikonbygg som blikkfang, er siste skrik. Etter Bilbaos Guggenheim og Newcastles Baltic dukker det opp prestisjebygg overalt. Også i Norge. Operahus i Bjørvika skal sende de riktige kulturelle signalene om fjordbyen Oslo, og både Kristiansand og Stavanger planlegger konsert- og kulturhus til over en milliard kroner. Det er nesten som om det konkurreres om det mest dristige ikonet. Politikerne snakker om merkevarebygging. At byene må settes på kartet. Og at kultur ikke bare er noe å leve for, men også å leve av.

Men er det så enkelt? Virker kultur-kuren? Kan de svære prestisjebyggene, som Baltic og Sage Gateshead, gi liv i leiren, selv etter at oppmerksomheten har flyttet til neste, nye «kulturby».

Ringvirkninger
– Vi har ennå ikke foretatt en grundig evaluering av satsingene, men mindre undersøkelser har vist forskjellige tendenser, forteller Bell.

– «Northern Soul», en rapport av idé-organisasjonen Demos og The Royal Institution of Chartered Surveyors viste veldig positive ringvirkninger. Den påpekte at i 2002 flyttet flere folk til regionen enn ut av regionen for første gang på ti år. Utdannede folk flyttet fra London til Newcastle og Gateshead, sier hun, og legger til at byene har fått nye bedrifter, alt fra glassblåserier til high-tech designerverksted.

Men en annen undersøkelse viser en mer negativ trend.

– Ja, en undersøkelse fra University of Northumbria viser at interessen for kultursatsingene har gått ned, ikke bare når det gjelder mediedekning, men også på besøkstall. Men den undersøkelsen ble gjort før Sage Gateshead var ferdig. Vi håper at konserthuset vil skape en ny giv, sier Bell.

Bruken er viktigst
Ikke alle byplanleggere er like begeistret for oppstyr og stas rundt ikonbygg. New York-baserte Fred Kent, som er sjef i Project for Public Spaces og ekspert i hvordan bygninger brukes, advarer mot å ha for stor tro på ikonbyggets kraft.

– Guggenheim i Bilbao fikk mye oppmerksomhet. Nå er det en fiasko. Et tomt skall. Det er ingenting å gjøre der. Folk kommer dit én gang, men drar aldri tilbake, sier han, og lister ivrig opp andre bygg han mener er fadeser.

– Samtidskunstmuseet i Barcelona, Rem Koolhaas’ bibliotek i Seattle, Den sorte diamant i København. Folk må begynne å tenke sted og bruk istedenfor bygg og arkitektur. Bygningen og det som skjer der, enten det er konserter eller kunst, må bare være en bitteliten del av helheten. Vi trenger variasjon, sier han.

– Mange arkitekter glemmer at mennesket er et komplekst vesen. Vi trenger stimulans, dybde og mangfold. Min tommelfingerregel er at et sted trenger ti steder inni seg. Ti aktiviteter, ting å se eller gjøre, slår han fast.

Selv mener Kent at et spennende strøk gjør en by mye mer attraktiv enn et skinnende ikonbygg.
– Byer må se på hva de allerede har av steder og strøk og jobbe med det eksisterende, ikke bare hente inn krefter utenfra som ikke har noe forhold til byen. Prangende prestisjebygninger er bare show-off, sier han.

Mange flopper
I Storbritannia finnes det flere eksempler på lotteri-støttede prestisjebygg som har gått dunken. Populærmusikksenteret i Sheffield varte ikke lenge. Millennium Dome er en verdensberømt flopp, og i fjor gikk The Earth Centre i Doncaster under. Baltic har også hatt problemer. Det var en publikumssuksess det første året, men British Arts Council har kritisert senteret for dårlig regnskapsføring og manglende fremtidsstyring. Lotteristøtten tar slutt i 2007. Hva skjer så? Hvordan skal et så stort rom fylles?

Carol Bell i Newcastle og Gatesheads Culture 10 er klar over farene.

– For å sikre fremtiden har vi 711 millioner kroner vi skal bruke frem til 2010. Vi skal koordinere happenings og festivaler og dermed skape blest. Mange aktiviteter. Utendørs og gratis. Vi må få med oss publikum, sier hun og satser på at aktivitetene vil bringe inn 1,2 milliarder i billetter, sponsorkroner og investeringer.

Hun jobber også med å unngå at de store prestisjeprosjektene tar all oppmerksomheten fra lokale kunstnere og mindre gallerier, som tross alt utgjør en viktig del av den ettertraktede, kreative klasse.

– For eksempel så skal Baltic ha «British Art Show» til høsten. Da skal vi sørge for at det skjer ting andre steder også. Kanskje en vandretur på østkanten fra studio til studio.

«Buzz to bland»
En tredje utfordring er å unngå tendensen til å gå fra «buzz to bland», at den kulturelle delen av satsingen forsvinner i kommersielle foretak à la Aker Brygge, og du sitter igjen med en by som kan være hvor som helst.

– Husprisene her har allerede steget. Det er et paradoks. De kreative kreftene som gjør et område attraktivt står i fare for å presses ut av høye huspriser, sier Bell.
Newcastle kommune jobber riktignok med å sikre rimelige studioleier til kunstnere i et utbyggingsområde på østkanten, men økonomisk planlegger der, Dale Bolland, sukker tungt i telefonen, og sier at selv om 150 studio er planlagt å stå ferdige til neste år, så er det hele fremdeles litt i det blå.

– Men vi gjør framskritt. For fem år siden ville du blitt ledd av hvis du foreslo å utvikle fem kunstnerstudioer. Nå sees kunstnere i det minste som en ressurs, sier han.
Bell legger til at The Arts Council og et boligbyggelag i byen har vært i samtaler om spesielle huslån til kunstnere og andre kreative. De nye leilighetene som er bygget ved siden av Baltic er i hvert fall ute av bildet for de fleste i den hippe, kreative klasse. De koster godt over to millioner kroner per stykk.

Komplisert kabal
Det er en komplisert kabal å drive kulturell byutvikling. Og etter knappe syv år i gamet er det vanskelig å finne målbare langtidseffekter. Bell lover at en grundig evaluering er på veg, men imens tar vi øynene til hjelp, og rusler rundt på Tynes bredd.

Det regner og rusker. Folk kjemper seg over Millenniumsbroen og blåser inn på Baltic-senteret. Våte ungdommer ler opp trappene. Lyden av en skoleklasse høres fra galleriet over. Restauranten på toppen er fullbooket. Men det er ingen benker å sitte på utenfor. Og selv om turen til Sage Gateshead er knapp, er det opp krøkkete, rotete trapper.

Inne i Fosters luftige foajé er det ennå liv. Kafeen er travel. Vi spør kelneren om det alltid er så hektisk, om folk kommer hit for å slappe av med et glass vin om kveldene.
– Ikke med mindre de skal på konsert, sier hun.

Pressetalskvinne Leila d’Aronville forteller fort at billettsalget går bra, rundt 190 000 har vært innom siden åpningen i november i fjor, og at musikkskolen også er populær.
Hun understreker at Sage drives av veletablerte og etterspurte Northern Sinfonia og folkemusikkorganisasjonen Folkworks. Så fremtiden bør være stabil og sikret.
Utsikten fra bygget er i hvert fall lys. Vi ser det stilige Baltic-senteret, den buede broen og Newcastles spir og piper. Akustikken er behagelig. Men ved billettlukene hører vi en underlig, dryppende lyd. Er det et samtidsmusikkverk? Nei. Det lekker fra taket.