Nyheter
Barcode i Mumbai?
En eremitts bolig kan være så mangt; vi har med blanding av forundring og forferdelse sett hvorledes de hjemlige tycooner breier seg, og hvorledes størrelse så avgjort er synonymt med status. Mer enn noen gang gjelder som den norsk-amerikanske sosiolog og filosof Torstein Veblen postulerte for nærmere 100 år siden: «Jo mer unødvendig en ting er, jo mer status følger det med å besitte den.»
13. november 2007
I Mumbais vrimmel er det ingen status å breie seg utover, derimot å markere seg i høyden. Fattigfolks hus kryper langs bakken. Så dermed er løsningen klar, Indias rikeste mann, Mukesh Ambani, bygger seg et nytt hjem i byens finanssenter, en høyblokk tilsvarende en vanlig 60-etasjer, men etasjehøydene er såpass romslige at det bare gir plass til 27. Alt hva behov og hjertet måtte begjære, skjønt det er vanskelig å skille behovet fra hjertets krav.
Heliopad (det moderne ord for helikopterplattform), seks etasjer med bilparkering. Og av det mer luksuriøse: et hjemmeteater, gjesteleiligheter med glass fra gulv til tak. Mer gulvplass enn i Versailles, men tross alt skal Mr. Ambani ha rom for sin mor, sin kone, tre barn og 600 tjenere i fulltids arbeid. Og ikke å forglemme de hengende hager med åpne etasjer, de gir preg av at Barcode er lagt til grunn, men det er neppe begrensninger i utnyttelsesgraden som betinger luftigheten.
Mr. Ambani har saktens råd, med sine 28 milliarder dollar. Og det er nå slik her i verden at de som arbeider for pengene så vidt holder liv i seg, mens de som lar pengene arbeide for seg, kan lene seg tilbake og se formuen øke. For bygningens verdi har femdoblet seg i byggetiden, og byggherren kan være vel fornøyd når han flytter inn fra sin nåværende bolig på 14 etasjer.
Om enn fremmed for oss og dimensjonen en annen, er det trekk vi kjenner igjen. Og ikke minst i debatten som huset har skapt i India. Statsminister Mohammad Singh har bedt de rike «begrense overflødig forbruk» og være rollefigurer for moderasjon. Og det finner gjenklang i pressen, hvor der påpekes at forskjellen mellom fattig og rik er obskøn.
Mumbai har Asias største slum, en «shanty-town» som går helt inn i byens sentrum. Nå doses skurene unna, tomtene selges til utviklere. Finér, papp og blikk byttes til fri bolig i regulerte områder, og det frigjorte areal brukes til skyskrapere for mer betalingsdyktige klienter. Så spørs det da om de regulerte områder oprettholder det sosiale nettverk og det livsgrunnlag de tross alt har.
Indias tradisjon med antipati til materialisme viker. Den har, i forhold til mer «fremskrittsbevisste» land i Østen, bremset utviklingen av den moderne «skyline» vi forbinder med andre land i Østen, som dags dato har åtte av de ti høyeste hus i verden. Nå ligger det prestisje i en skyskraper, og en dynamisk økonomi gir en dynamisk profil, kreftene brysker seg mot hverandre. Prisen betales som alltid av de nederste på rangstigen. Det er bare så tragisk at dumhet, brutalitet og grådighet belønnes så rikelig, om og om igjen.
Verden vet bedre, men mangler atter en gang evne og fremfor alt vilje til å lære. Paradoksalt nok gir historieløsheten historien kontinuitet.
Heliopad (det moderne ord for helikopterplattform), seks etasjer med bilparkering. Og av det mer luksuriøse: et hjemmeteater, gjesteleiligheter med glass fra gulv til tak. Mer gulvplass enn i Versailles, men tross alt skal Mr. Ambani ha rom for sin mor, sin kone, tre barn og 600 tjenere i fulltids arbeid. Og ikke å forglemme de hengende hager med åpne etasjer, de gir preg av at Barcode er lagt til grunn, men det er neppe begrensninger i utnyttelsesgraden som betinger luftigheten.
Mr. Ambani har saktens råd, med sine 28 milliarder dollar. Og det er nå slik her i verden at de som arbeider for pengene så vidt holder liv i seg, mens de som lar pengene arbeide for seg, kan lene seg tilbake og se formuen øke. For bygningens verdi har femdoblet seg i byggetiden, og byggherren kan være vel fornøyd når han flytter inn fra sin nåværende bolig på 14 etasjer.
Om enn fremmed for oss og dimensjonen en annen, er det trekk vi kjenner igjen. Og ikke minst i debatten som huset har skapt i India. Statsminister Mohammad Singh har bedt de rike «begrense overflødig forbruk» og være rollefigurer for moderasjon. Og det finner gjenklang i pressen, hvor der påpekes at forskjellen mellom fattig og rik er obskøn.
Mumbai har Asias største slum, en «shanty-town» som går helt inn i byens sentrum. Nå doses skurene unna, tomtene selges til utviklere. Finér, papp og blikk byttes til fri bolig i regulerte områder, og det frigjorte areal brukes til skyskrapere for mer betalingsdyktige klienter. Så spørs det da om de regulerte områder oprettholder det sosiale nettverk og det livsgrunnlag de tross alt har.
Indias tradisjon med antipati til materialisme viker. Den har, i forhold til mer «fremskrittsbevisste» land i Østen, bremset utviklingen av den moderne «skyline» vi forbinder med andre land i Østen, som dags dato har åtte av de ti høyeste hus i verden. Nå ligger det prestisje i en skyskraper, og en dynamisk økonomi gir en dynamisk profil, kreftene brysker seg mot hverandre. Prisen betales som alltid av de nederste på rangstigen. Det er bare så tragisk at dumhet, brutalitet og grådighet belønnes så rikelig, om og om igjen.
Verden vet bedre, men mangler atter en gang evne og fremfor alt vilje til å lære. Paradoksalt nok gir historieløsheten historien kontinuitet.