Bak blikket
Fotografen CNS stod overraskende sentralt da Fehn-symposiet ble arrangert på Domkirkeodden i mai. Det var dedisert til CNS’ verk.
Christian Norberg-Schulz inntok en enestående posisjon i det norske arkitekt-miljø, og bøkene hans er oversatt til mange språk. Han etterlot seg mye å tygge på, som nettopp bør tygges, og ikke bare svelges ned med vin og festtaler. Denne erkjennelsen lå til grunn for historiens andre Fehn-symposium på Hamar, 11.–13. mai 2006, kalt «Intentions in architecture», hvor man tillot seg å løfte på sentrale steiner i CNS’ omfattende verk for å etterprøve sammenhengene og holdbarheten i det teoretiske perspektiv han selv fastholdt som nødvendig for å plassere alt annet og se mening i helheten. Det viktigste på Hamar var kanskje nettopp dette, viljen til et kritisk møte.
Et sted, en stil, en stemning
Været var overstrømmende vakkert. Det var både vår- og sommerstemning over Domkirkeodden. Og det er stil over Fehns arkitektur, slik den er stemt for stedet, for å parafrasere tittelen på Anne Marit Vagstein-s doktoravhandling fra 1999, om sammenhengen mellom sted og arkitektur i CNS-perspektiv.
Vi benket oss i auditoriets trinn. Domkirkeoddens direktør, Steinar Bjerkestrand, og AHOs Mari Lending ønsket velkommen. Thomas McQuillan og Mari Hvattum framstod som dyktige chairmen hver sin dag. Arrangementet forløp teknisk perfekt til siste oppløpsside, da Jan Olav Jensen ikke fikk koblet seg til og måtte stå over. Det var forskerseminar torsdag og åpent publikumsseminar fredag. Forskjellen var lite merkbar, men antallet tilhørere vokste fra 50–60 torsdag til det dobbelte andre dag, hjulpet fram av en busslast med studenter fra Oslo.
Foreleserne var norske og internasjonale kapasiteter av rang. Nivået var begge dager teoretisk krevende, slik det måtte bli. Jorge Otero-Pailos (USA), Alberto Pérez-Gómez (Canada) og Ole Møystad kritiserte CNS’ teorier med feste i egne posisjoner. Thordis Arrhenius (Sverige), Mari Hvattum, Karl Otto Ellefsen og Svein Hatløy stod for ytterligere drøfting, og Gro Lauvland ga oss et glimt inn i sitt doktorgradprosjekt for en videreutvikling av CNS’ teorier. (Se eget intervju med henne side 13.)
Panayotis Tournikiotis (Hellas), Katja Grillner (Sverige) og Christian Sumi (Sveits) berørte i mindre grad CNS’ verk. Thomas Thiis-Evensen holdt en åpen publikumsforelesning lørdag i en mer tilgjengelig form på norsk. Den samlet ifølge en tilhører bra oppslutning, slo an og ble hjertelig applaudert.
Styring av blikket
Jorge Otero-Pailos var et funn for seminaret med sin CNS-kunnskap, sitt brede interessefelt og sine solide teoretiske kvalifikasjoner.
Han har en Ph.D.-grad fra Massa-chusetts Institute of Technology (MIT) og underviser i arkitekturhistorie, teori og historisk bevaring ved Columbia University i New York. Han er registrert arkitekt i USA, Spania og Puerto Rico, og spesialiserer seg på løsninger for historiske, kulturelle og økologiske miljøer som presses til endring. For å styrke interessefeltet har han grunnlagt tidsskriftet «Future Anterior: Journal of Historic Preservation History, Theory and Critisism». Han er sekretær for USAs DOCOMOMO-avdeling og har forsket på CNS’ utvikling til teoretiker som en del av et pågående bokprosjekt kalt «Rear-Garde Modernism: A Critique of Phenomenology in Architectural Discourse».
Otero-Pailos foreleste på Hamar både torsdag og fredag, og første dag tok han utgangspunkt i CNS’ bruk av fotografier i bøkene – de fleste tatt av ham selv. Han var en dyktig fotograf som alltid bar fotoapparatet med seg på reiser.
Fotografen og den visuelle – eller visualiserende – tenkeren opererte tett sammen. CNS brukte både ord, bilder og visuelle figurer for å styre lesernes blikk og tanker i de riktige baner, samtidig som han absolutterte sitt eget perspektiv ved å skjule sin egen posisjons historisitet.
– CNS utviklet en visuell diskurs for hvordan vi skal oppfatte, fortolke og kritisk vurdere arkitektur, sa Otero-Pailos. Samtidig avstod CNS fra selv å være skapende arkitekt. Hans oppgave ble å klargjøre arkitektens oppgave.
Otero-Pailos omtalte sitt eget prosjekt som en «desentralisering av det totalitære i CNS’ billedbruk», og han fortalte detaljert om CNS’ utvikling fra å være en ung og lovende arkitekt med de beste kontakter til å bli arkitekturhistoriker. Ifølge foreleseren innså CNS tidlig at samfunnet på 1950-tallet ikke ga arkitektene de muligheter de trengte for å realisere sine ideer, og han skjønte at han selv best kunne utfolde seg som individuell skaper av originale åndsverk om han la prosjekteringen til side og heller skrev bøker om arkitektur. I sine verker forsvarte han den modernistiske dyrking av arkitekten som Geni-Skaper, og han forble tro mot den vanlige arkitektholdning at alt som er lært, må visualiseres for få verdi.
Otero-Pailos har gransket CNS’ etterlatte papirer og målt opp alle hans bygg for å kartlegge hvordan han gikk veien til å bli arkitekturhistoriker. Kanskje kan man spore teoretikeren allerede i de løsninger han valgte for boligen sin i Planetveien 10, Oslo, som ikke ble helt som Arne Korsmos hus i samme felt?
CNS fikk nødvendig hjelp til intellektualisering fra Sigfried Giedion i Sveits, som også fotograferte, om mindre ambisiøst.
– CNS’ prosjekt hviler på en u-teoretisk grunn, sa Otero-Pailos og pekte på at det var et livslangt prosjekt som til enhver tid avhang av hvor han selv befant seg i sin utvikling. CNS utarbeidet en høyst særegen kunsthistorie-metodikk, hvor han spilte bilder opp mot ord for å bygge opp under den argumentasjon at originalitet hverken kunne sees eller utsies, men måtte «føles» av genier, som han selv.
Arkitekter er svært avhengige av den visuelle forestillingskraft. Så også CNS. Andre dag redegjorde Otero-Pailos interessant for hvordan CNS overtok en avgjørende visuell tankemodell fra Heidegger og fylte den med egne og helt andre begreper. Det var den visuelle figuren CNS trengte. Hans kunnskap om Heideggers filosofi forble nokså begrenset, mente foreleseren. CNS tok det han trengte og utviklet sine teorier med enestående konsekvens og mot.
Fenomenologisk dybde
Alberto Pérez-Gómez utdannet seg til arkitekt i byen Mexico før han dro over havet til England og Essex og studerte arkitekturhistorie, teori og filosofi. Hans avhandling om arkitektur og den moderne vitenskaps krise ble bok – den første av flere.
Pérez-Gómez har – i likhet med Otero-Pailos – latinsk blod i årene, noe som preger både hans formidlingsform og intellektuelle orienteringsramme. Den første filosofen han leste, var spanjolen José Ortega y Gasset, som knapt er kjent i Norge. Fenomenologisk orienterte han seg mot Frankrike og Maurice Merleau-Ponty, ikke Husserl og Heidegger som CNS. Det har gitt ham et annet intellektuelt ståsted.
Pérez-Gómez er opptatt av hvordan arkitektur kan skape en meningsfylt orden i menneskenes liv, og trekker lange linjer. Det moderne meningstap kan spores tilbake til modernitetens gjennombrudd på 1600-talet, mener han. Svekkelsen av den gamle kosmologi gjorde allerede da stedsoppfatningen svakere. Stedstapet er altså ikke et 1900-tallsfenomen.
I sitt foredrag på Hamar kritiserte han CNS for hans billedbruk, som han mente ikke var forsvarlig i et fenomenologisk perspektiv. Merleau-Ponty tar som utgangspunkt at mennesket er både kropp og sjel, forklarte Pérez-Gómez. Vi erfarer rommet ved å bevege kroppen. Synet gir oss bare en del av våre erfaringer. Kroppen kan ikke skilles fra verden, fra hele det økologiske system den tilhører. Alle arkitekter vet at horisontale og vertikale avstander oppleves ulikt. Lengden på et veistykke oppleves forskjellig hver gang vi går det, ettersom vi er slitne eller opplagte, sultne eller mette, triste eller glade. Dybden er et mysterium, som trues av den moderne homogenisering av rommet, hvor alle dimensjoner og retninger gjøres likeverdige. Pérez-Gómez anbefalte en sterkere orientering mot det narrative, det fortellende, siden stedet ikke kan avbildes.
– Kontekstualisering er vanskelig. Det dreier seg om noe som tilhører stedet, og som transcenderer det. Problemet med bilder er at de fjerner tida. The picture takes time out, sa han og viste til at også Heidegger hadde skrevet om hvordan fotografiet reduserer virkeligheten, kjente ikke CNS til det?
Mening uten sted?
Ole Møystad disputerte ved Arkitektur- og designhøgskolen i februar 1994. Avhandlingen «Architecture – the Body of Cognition» var et prosjekt som utfordret CNS, i hans egen høyborg gjennom så mange år. Det gjorde Møystad til en heller ubegripelig «enfant terrible» i det norske teori-landskap.
I avhandlingen søkte han, for så vidt i tråd med CNS, å bryte med den subjekt-objekt-tenkning som ligger til grunn for den dominerende teknisk-naturvitenskapelige erkjennelsesform, men han gikk ikke til Heideggers eksistensialfilosofi, eller til former for fenomenologi, men til fransk strukturalisme og semiotikk.
Pérez-Gómez forstår og fortolker bygninger som unike verk innenfor en historisk betinget meningshorisont. Møystad leser arkitektur som språklige meningsstrukturer nedfelt i en bygningskropp. Det er tale om teoretiske posisjoner som ikke er kompatible innbyrdes. Møystad kan likevel ut fra sin metaposisjon kritisere teoriene til CNS, slik fenomenologer kan kritisere strukturalistenes og semiotikernes tilnærming til arkitekturen. Det er tale om ulike måter å se tingene på, ikke om rett eller galt.
Møystads foredrag på Hamar lå nært opptil hans artikkel i Byggekunst 06/05, som omhandler CNS’ arbeid for å utvikle stedsteorien.
Ifølge Møystad er CNS’ doktoravhandling, «Intentions in Architecture» fra 1963, et underkjent verk – innovativt og banebrytende. CNS var virkelig på sporet av noe. Men dessverre forsøkte han i fortsettelsen å gå utenom det semiotiske problem, og direkte til arkitekturen som fenomen. Han støttet seg til teorier han fant hos tyskerne Hans Sedlmayr og Martin Heidegger, som begge sluttet seg til nazipartiet tidli-g på 1930-tallet.
Møystad kritiserer på ingen måte CNS for å være rasist eller nasjonalist, men peker på at det finnes elementer i hans stedsteori som kan implisere at «den som behersker et sted, behersker meningen». Det kan igjen bygge opp under nasjonalisme og etniske konflikter. Ifølge Møystad trenger vi ikke noen teori for mening knyttet til steder, og mennesket-s identitet er ikke et geografisk problem.
– Meningen har aldri gått tapt, men verden har begynt å endre seg mye raskere enn før, sa han på Hamar og foreslo at vi droppet CNS’ stedsteori.
Historikerens grep
Thordis Arrhenius tok Ph.D.-graden ved Kungliga Tekniska Högskulan i Stockholm i 2003. Den omhandlet monumenters sårbarhet. Men før hun kom så langt, utdannet hun seg til arkitekt under CNS' indirekte innflytelse, som forfatter av den sterkt anbefalte historieboka «Meaning in Western Architecture».
Arrhenius leste boka fra perm til perm. Hun studerte bildene, mange av dem tatt av CNS selv, og tok siden på reiser de samme bildene selv, av de samme bygningene, slik hun hadde lært å se dem av CNS. Hun viste oss boka. Den var fillete. Det var den perfekte illustrasjon av Jorge Otero-Pailos poeng, hvordan CNS brukte fotografier for å lære oss å se den rette arkitekturen, på den rette måten.
Men CNS’ historieframstilling var en konstruksjon, mente Arrhenius. Det var ikke nødvendig å springe direkte fra opplysningstida til funksjonalismen uten å bry seg om historismen. Giedio-n sprang fra barokken og til 1910. I fortsettelsen sammenliknet hun de to arkitekturhistorikerne.
Mari Hvattum tok sin Ph.D.-grad i Cambridge i 1999 på en studie over Gottfried Semper og historismens problem. På Hamar var det historie-fortelleren CNS som fikk gjennomgå, i all vennlighet og på perfekt Cambridg-e-engelsk.
– CNS var en glimrende forteller, sa Hvattum med henvisning til hans særlige teknikk og musikalske stemme med de karakteristiske understrekninger som man kan høre, også når man leser hans tekster med kursiveringer, anførselstegn og kommaer.
CNS var «storyteller», også i sine bøker – inntil det manipulerende, mente Hvattum. Hun trakk fram «Roots of Modern Architecture» fra 1988 som et fint eksempel – et verk skrevet «på autopilot» i en populær form, hvor hans ideer kommer tydelig fram. Boka uttrykker et teleologisk historiesyn. Arkitekturhistorien har en hensikt. I bokas første kapitttel, første linje, kan vi lese: «Modern architecture came into existence to help man feel at home in a new world.» Ifølge CNS skal arkitekturen hele mennesket, splittelsen mellom tanke og følelse. Så lenge målet ikke er nådd, tvinges historien videre av mangelen, sine egne uforløste spenninger. Hvattum an-befalte kritisk lesning av verket.
Alternative skoledannelser
Rektor ved Arkitektur- og designhøgskolen, Karl Otto Ellefsen, studerte under CNS, diskuterte med ham og orienterte seg mot rasjonalistiske arkitektur-teorier med byen i sentrum. Ved NTH utviklet han en realistisk byanalyse for ivaretakelse av grunn-leggende samfunnsinteresser ved byplanlegging, og ble førende norsk urbanist. Teoretisk befinner han seg noen lysår unna CNS.
På Hamar viste han forsider av bladet Byggekunst fra CNS’ første tid som redaktør, og det ble åpenbart at CNS virkelig kunne fotografere. CNS var over alt, holdt en enorm mengde forelesninger, skrev, fotograferte, var Byggekunsts redaktør og publiserte bøker. Han var så produktiv at man kunne få inntrykk av at han var eneste nordmann som skrev om arkitektur i det hele tatt, sa Ellefsen med karakteristisk snert, og trakk fram utfordringer og essenser. Ifølge CNS kan arkitektur bare forklares i full mening som en del av omgivelsene på et sted.
Rektor ved Bergen Arkitekt Skole, Svein Hatløy, har også tatt sine tak med CNS, og også han har gått sine egne veier, blant annet som grunnlegger av sin egen arkitektskole, med alternativt undervisningsopplegg, påvirket av filosofen Hans Skjervheim fra Voss, som kritiserte objektiveringen av mennesket innenfor de positivistiske vitenskaper, og som trodde på det medvetne mennesket.
På Hamar talte Hatløy like varmt som tvetydig om CNS. Han var student ved NTH da CNS disputerte, og studentene var så stolte over ham! «Intentions in Architecture» ble deres Bibel, med en veldig innflytelse siden det som stod der, enten var helt riktig eller helt galt. Hatløy og CNS fulgte ellers ulike veier: CNS dro til Roma og ble katolikk, leste og talte om objekter. Hatløy dro til Warszawa og ble kommunist, brukte hendene og trengte situasjoner. Det hjalp alltid å lese CNS, da visste han hva han skulle gjøre, sa Hatløy.
Mannen og miljøet
Det var ikke satt av tid til debatt på Hamar, selv om det ble åpnet for spørsmål etter hvert foredrag. Litt skriftlig informasjon om forelesere og deres prosjekter («papers») kunne bidratt til at mer ble sittende igjen etter det tøffe teoriløpet.
Alle foreleserne var arkitekter. Det ville CNS likt. Han kunne reagere voldsomt hvis en «inntrenger» meldte sin ankomst og mente noe om «hans» fag. Dag Østerberg ble avfeid på arrogant vis i Arkitektnytt 15/98, da han ikke hadde lest de rette bøker, «den egentlige faglitteratur». Han var farlig, skrev CNS.
Hvorfor ikke sette historikere, idéhistorikere, teologer eller sosiologer til å forske på CNS, både mannen og hans miljø? Den enestående posisjonen han fikk, var jo også noe som ble gitt ham av fagmiljøet, og som han brukte.
