Nyheter
Arrangementer og lys
I løpet av de siste 25 år har jeg vært på minst 50 konferanser på hoteller, i kulturhus, på skoler og i messelokaler. Det er blitt mer og mer tydelig for meg at det sjelden tenkes på hvordan dagslys og kunstlys virker i lokalet.
11. januar 2007
Som regel er det en definert plass for en foredragsholder, enten litt på siden hvis det skal vises noe på lerret, eller midt foran forsamlingen. Ikke minst på en del konferansehoteller, hvor et lokale skal kunne brukes til flere formål, blant annet matservering, opplever jeg at det er vinduer bak foredragsholderen.
Gjør gjerne et lite eksperiment: Plasser en kollega foran et lyst vindu og registrer hvor mye du kan se av minespillet hans. Han vil stort sett framstå som en sort skygge. Tilskuerne vil bli redusert til tilhørere, for om han liver opp foredraget med mimikk, vil den være lite synlig. Dette kan avhjelpes noe med en sterk spot ned mot talerstolen, men den brukes sjelden. For det første føler foredragsholderen det sjenerende å få så mye lys i øynene, dernest er den som oftest innstilt mot et galt punkt, og det kreves stige eller stillas for å omstille den.
Men selv der det ikke er vinduer på bakveggen, skjer det merkelige ting. Det er ofte satt opp en rekke lamper i taket for å belyse bakveggen, ikke minst hvis den inneholder et kunstverk. Men fordi foredragsholderen står foran denne lysrekken, er effekten nesten som om han stod foran et vindu.
I en del saler er det vinduer på sidene. I et konferanselokale kan det gjøre salen lys og trivelig. Men der man har laget vinduer i en sal hvor det også skal spilles teater, vises film eller bare foredragsholderens powerpoint-bilder, blir det problemer. Jeg har til dags dato ikke sett ett eneste lokale der man har klart å blende vinduene 100 prosent. Kanskje har man klart det til innvielsen, men så snart lokalet er i drift, blir noe ødelagt, og sjelden reparert igjen. Jeg er blitt forelagt tegninger av nye kulturhus der det er tegnet inn vinduer på sidene, men har heldigvis klart å forpurre planene.
Et par andre knep for å lage et godt forsamlingslokale, er å aldri la publikum måtte komme inn fra den delen av salen der foredragsholderen/filmlerretet eller scenen er. Enhver som må ut et øyeblikk, eller noen som kommer for sent, vil forstyrre samtlige tilskuere.
Selv har jeg holdt en rekke foredrag i diverse saler, og det er en ting jeg har savnet i de fleste: En klokke på veggen bak i salen så jeg slipper å smugtitte på armbåndsuret mitt for å se hvor lang tid jeg har brukt.
Men tilbake til lyset. Det er også viktig at bryterne til lyset i salen, over gardiner og lampetter, er lette å finne og godt merket. Hvor mange ganger har ikke forsamlingen ledd av en fortvilet arrangør som ikke klarer å slukke lyset i salen, og til slutt må sende bud på vaktmesteren?
Ikke noe av det jeg har nevnt koster penger å unngå, snarere tvert imot. Det handler bare om erfaring og at man tenker seg litt ekstra godt om før lokalet utformes.
Motlys er en utfordring, også i ulike forsamlingshus. Illustrasjonsfoto.
Gjør gjerne et lite eksperiment: Plasser en kollega foran et lyst vindu og registrer hvor mye du kan se av minespillet hans. Han vil stort sett framstå som en sort skygge. Tilskuerne vil bli redusert til tilhørere, for om han liver opp foredraget med mimikk, vil den være lite synlig. Dette kan avhjelpes noe med en sterk spot ned mot talerstolen, men den brukes sjelden. For det første føler foredragsholderen det sjenerende å få så mye lys i øynene, dernest er den som oftest innstilt mot et galt punkt, og det kreves stige eller stillas for å omstille den.
Men selv der det ikke er vinduer på bakveggen, skjer det merkelige ting. Det er ofte satt opp en rekke lamper i taket for å belyse bakveggen, ikke minst hvis den inneholder et kunstverk. Men fordi foredragsholderen står foran denne lysrekken, er effekten nesten som om han stod foran et vindu.
I en del saler er det vinduer på sidene. I et konferanselokale kan det gjøre salen lys og trivelig. Men der man har laget vinduer i en sal hvor det også skal spilles teater, vises film eller bare foredragsholderens powerpoint-bilder, blir det problemer. Jeg har til dags dato ikke sett ett eneste lokale der man har klart å blende vinduene 100 prosent. Kanskje har man klart det til innvielsen, men så snart lokalet er i drift, blir noe ødelagt, og sjelden reparert igjen. Jeg er blitt forelagt tegninger av nye kulturhus der det er tegnet inn vinduer på sidene, men har heldigvis klart å forpurre planene.
Et par andre knep for å lage et godt forsamlingslokale, er å aldri la publikum måtte komme inn fra den delen av salen der foredragsholderen/filmlerretet eller scenen er. Enhver som må ut et øyeblikk, eller noen som kommer for sent, vil forstyrre samtlige tilskuere.
Selv har jeg holdt en rekke foredrag i diverse saler, og det er en ting jeg har savnet i de fleste: En klokke på veggen bak i salen så jeg slipper å smugtitte på armbåndsuret mitt for å se hvor lang tid jeg har brukt.
Men tilbake til lyset. Det er også viktig at bryterne til lyset i salen, over gardiner og lampetter, er lette å finne og godt merket. Hvor mange ganger har ikke forsamlingen ledd av en fortvilet arrangør som ikke klarer å slukke lyset i salen, og til slutt må sende bud på vaktmesteren?
Ikke noe av det jeg har nevnt koster penger å unngå, snarere tvert imot. Det handler bare om erfaring og at man tenker seg litt ekstra godt om før lokalet utformes.
Motlys er en utfordring, også i ulike forsamlingshus. Illustrasjonsfoto.