Arkitektnytt

Undertegnede ankom – som spent førstegangsbesøkende – den vakre irske hovedstaden i strålende forsommervær, etter å ha forlatt et vinterlig Oslo, og fikk med seg fem–seks timers byvandring før seremonien begynte i The Dublin School of Architectures auditorium i Bolton Street. Det ga arkitekturjournalisten et lokalt urbanistisk bakteppe for kveldens faglige seanse. Og hans flanerende inntrykk ble ikke mindre inspirerende av at gatene myldret av folk som allerede var i gang med feiringen av neste dags St. Patrick’s Day.

EAAE ble stiftet som en ideell organisasjon i 1975 for å utvikle samarbeidet mellom de europeiske arkitektskolenes undervisning og forskning, og omfatter i dag 140 skoler med over 5000 lærere og 120 000 studenter. EAAE-prisen 2003–2005 hadde som konkurransetema «Writings in Architectural Education», med følgende problemstilling som innfallsvinkel: Hvordan vil kravene fra informasjonssamfunnet og den nye kunnskapen innvirke på utviklingen av relevante eller nødvendige ferdigheter innenfor arkitekturundervisningen?

I tillegg til lærere i Europa ble deres ARCC-organiserte kolleger i USA og Canada invitert til å delta i tevlingen. 75 tekster ble levert fra drøyt tyve land, og juryen – med norske Per Olaf Fjeld som formann – valgte ut 11 forfattere som i november 2004 kom sammen i et skriveverksted i København, hvor deres artikler ble diskutert og bearbeidet. Juryen foretok deretter en ny vurdering og endte med fire prisvinnere, i og med at 3. premien ble delt mellom to essayister. Men før And the winner is-kunngjøringen fant sted, i en forelesningssal tettpakket med studenter og lærere, holdt den unge arkitekten Shih-Fu Peng – utdannet ved Harvard GSD i Boston i 1992 – et foredrag om arbeidet til det framgangsrike kontoret Heneghan Peng Architects.

Et isslott i ørkenen
Peng og hans hustru Róisin Heneghan etablerte sitt arkitektfirma i New York i 1999, for så å flytte til Dublin i 2001 etter å ha vunnet en konkurranse om en offentlig kontorbygning i Irland. Blant deres største oppdrag er fornyelsen av den gamle Carlisle-piren i Dun Laoghaire-bukten i Dublin, som også ble presentert av Peng sammen med et spektakulært, flytende fotballstadion i California, men forelesningens arkitektoniske clou var utvilsomt beretningen om Det Store Egyptiske Museet i Giza.

I juni 2003 gikk Heneghan Peng av med seieren i den åpne internasjonale arkitektkonkurransen om museet, der 1557 arkitekter fra 83 nasjoner var med, kalt verdens hittil største i sitt slag. Byggverket, eller det bygningsmessige konglomeratet, skal ligge på ørkensletten mellom Giza-pyramidene og Kairo, og konseptet for den arkeologiske utstillingen defineres som «the first global virtual museum» som kombinerer visningen av fysiske gjenstander med data-visualiserte bilder av egyptiske minner som befinner seg rundt omkring i verden.

Peng forklarte at bygningen ikke konkurrerer med de nærliggende pyramidenes grandiose nærvær, men forsøker å skape en symbiose mellom inne- og uterom, plassert i en «akse» mellom det antikke (pyramidene) og det moderne (Kairo), med solens og byens lys som ramme, og med den livgivende Nilen og ørkenens dødsstemning som «ytterpunkter». Bygningens enorme volum – Peng omtalte et galleri på størrelse med fem fotballstadioner – blir omfavnet av et skall av «gjennomsiktig sten», oppført à la et isslott, og utsikten mot pyramidene og Kairo-silhuetten var gitt betydelig oppmerksomhet. På takterrassen skal det anlegges en frodig hage, og i det hele tatt – må undertegnede kort oppsummere – kan dette bygningsverk stå som et talende eksempel på samtidsarkitekturens fornyelse av form/funksjon-relasjonene. Interesserte lesere kan søke på www.irish-architecture.com/heneghan peng architects for nærmere informasjon.

Vekt på formidling
Før selve prisutdelingen fikk vi en rekke orienteringer om essaykonkurransen, og juryformann Per Olav Fjeld trakk opp grunnlaget for EAAEs faglitterære initiativ. De involverte arkitektskolene har ingen felles undervisningsplattform, men målsettingen er å utveksle pedagogiske ideer og arbeidsmetoder over landegrensene, gjennom kreative dialoger, blant annet for å bygge broer mellom «gapene» arkitektur/bygningsindustri og utdanning/profesjon. Det digitale redskapets muligheter er i fokus nå, og ikke minst gjelder det – for lærere og studenter – å skolere seg i bærekrafttenkning og styrke forståelsen for bygningsstrukturer og arkitektoniske rom. Når det gjelder denne spesielle konkurransen, er det selvsagt den språklige kvaliteten, formidlingsevnen, som vies spesiell pedagogisk omtanke.

Arkitektens e-verden
Tittelen på essayet til 1. premievinneren Frank Weiner, lærer ved Virginia Polytechnic Institute and State University i USA, var «Five Critical Horizons for Architectural Educators in an Age of Distraction». Teksten drøfter framtidens undervisning, og Weiners fem «horisonter» dreier seg om fagets kritikk, historie, teori, filosofi og litteratur samt sensitivitet. I korthet diskuterer han motsigelsen mellom motstand mot «ytre krefter» og en inkluderende holdning til samfunnets utvikling, knyttet til balansegangen mellom sosial og faglig bevissthet.

Thomas McQuillan fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, som mottok 2. premien, hadde skrevet essayet «Informed Architecture: Three Tensions», der de tre faktorene i informasjonssamfunnet er skapende praksis, bygningenes konstruksjoner og yrkesutøvelsens samsvar med sosiale systemer. Både gammel og ny kunnskap må utvikles i undervisningen for å oppnå «en sunnere og mer mangfoldig disiplin». Teknologiske endringer og nye byggeprosesser krever samtidig at vi forsvarer arkitekturens mysterium, det ugjennomtrengelige i faget. Vår profesjon er nå blitt én blant mange; som arkitekter i akademisk og praktisk forstand er det vår oppgave å forene det pragmatiske med den «gåte» som går under betegnelsen byggekunst.

Den todelte 3. premien gikk til amerikanerne Rachel McCann fra Mississippi State University og norsktalende Kim Sorvig fra University of New Mexico. McCanns tittel, «On the Hither Side of Depth», pekte på behovet for en engasjert arkitekturundervisning, og hun er spesielt opptatt av en legemliggjørende, «kroppslig» innstilling til arkitekturfaget med referenser til Merleau-Pontys filosofi.

Sorvigs essay «Virtual and Real: Teaching the Paradoxes of Design» er preget av en optimistisk realisme der de digitale redskaper – i en omveltende «e-verden» – kan bidra til å skape et nytt arkitekturspråk. Fagdiskusjonen må ta innover seg «the intricate spatial relationship between virtual and real», først da kan vi skape En Virkelighetens Arkitektur.

Hedrende omtaler ble gitt til lærere fra Tyrkia, Canada, USA, England (2) og Danmark. I juryen satt, i tillegg til Per Olaf Fjeld: Peter MacKeith, Juhani Pallasmaa, Dagmar Richter og Alberto Pérez-Gómez.

Det ville være en skinnhellig skribentholdning fra undertegnedes side å unnlate å nevne – slik vi f.eks. trekker fram den velstående Pritzker-familien i tilsvarende sammenhenger – at sponsor for EAAE-prisen er den danske vindusprodusenten VELUX, som i 1942 oppfant det første moderne takvinduet. «Where there is light, there is life», som det står i boken vi her har omtalt. Og det kom klart fram under prisutdelingen at VELUX ikke har involvert seg i EAAEs arbeid eller juryens vurderinger, men kun støttet ideen bak konkurransekonseptet som én av mange industrielle aktører innenfor vårt jordnære og samtidig gåtefulle yrke.