Nyheter
Arkitekturdagen 2006
Arkitekturteknologiens catwalk
For 16. gang siden 1991 avholdt Norske arkitekters landsforbund sin årlige Arkitekturdag. Temaer og åsteder har variert og skapt forventninger foran hvert arrangement. Denne uforutsigbarhet er positiv. I og med at byggekunsten stadig forandrer seg, bør også dens manifestasjoner gjenspeile yrkesutøvelsens skiftende gestaltninger.
3. januar 2007
NALs faglige begivenhet i Trondheim 3. november hadde tittelen «Absolute Architecture» og undertittelen «Arkitektur + teknologi». Begrepet absolutt stammer fra latin og står for noe «som er løst fra alt annet og dermed fullkomment, uinnskrenket» (Store norske leksikon, Kunnskapsforlaget 2005).
Og i en slik kontekst levde Arkitekturdagen i undertegnedes øyne opp til sin annonserte målsetting, den ene innlederen etter den andre – med få unntak – presenterte en serie byggverk som autonome teknologiske fenomener, løsrevet fra de mange andre sammenhenger som utgjør arkitekturens mangfoldige vesen. Denne forenkling ble for øvrig varslet i Arkitektnytt 08/06, Arkitekturdagen skulle bli «en festdag» som ikke la opp til «tunge problematiseringer med rotfaste idégrep og moralske pekefingre», kunne vi lese.
Men et spørsmål melder seg likevel hos referenten: Burde teknologidagen ha satt fokus på visse emner innenfor arkitekturfeltet, for å unngå opplevelsen av en utflytende potpurri, en internasjonal catwalk uten åpenbare ledetråder for hjemlige prosjekteringsutfordringer?
Arkitektenes designmotorer
Arkitekten og forskeren Kent Larson ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) i Boston (med tippoldefar fra Norge), som leder MITs medielaboratorium for hvordan ny teknologi, materialer og designstrategi kan anvendes i framtidens bolig, forfatter av boken Louis I. Kahn: Unbuilt Masterworks (2002), beskrev – med en komplisert viten-skapelig terminologi – hvordan han forsker fram industrialiserte og mer brukerstyrte «design engines» for arkitekter.
Bygningenes brukere skal selv bli innovatører, syntes å være hans mantra, og vi fikk eksempler på spørreunder-søkelser og studier som hadde til hensikt å knytte planlegging og prosjektering nærmere til produksjonen av bygnings-elementer og deres sammenføyninger på byggeplassen. Ikke ulikt – påpekte Larson – det som skjer på bilfabrikkene og i deres tegnestuer.
Målet var å utvikle «a global, Google-like design engine search tool», noterte referenten, og gjøre husbyggerne til montører, med et allsidig modulutvalg til rådighet for framtidens boliger (jfr. Ingebjørg Skaares innlegg om Løvetann-prosjektet til Snøhetta).
Et annet aspekt var økningen av antall eldre mennesker i vår del av verden, og spørsmålet om hvordan helse og teknologi kunne forenes i samme arkitektoniske hensikt for de øvre aldersgrupper. Igjen ble laboratoriearbeidet beskrevet, med innsamling og analyser av data – man fikk assosiasjoner til liknende grundige studier av husmødrenes gjøremål på kjøkkenet i Sverige på førti- og femtitallet – og konklusjonen til Kent Larson var å forvandle disse adferdsundersøkelser til bygningsmessige «prototyper for et sunnere liv».
Til slutt viste Larson eksempler på liknende arbeid med møbelkonstruksjoner, kort sagt: Hvordan vitenskapeliggjør vi vår virksomhet som arkitekter og designere? Hans «PlaceLab»-beskrivelser av computeranvendte metoder sa A, men ikke B; man ble sittende i uforløst undring over hva slags arkitektur denne «morgendagens bygningsteknologi» vil avstedkomme.
Hva slags teknologisk ham-skifte?
I likhet med sin berømte engelske gründer Ove Arup, som startet sitt firma i 1949 og ble kjent for bl.a. samarbeidet med Jørn Utzon om operaen i Sydney, er Charles Walker fra Arup i London både arkitekt og ingeniør, og har spesialisert seg på realiseringen av komplekse strukturer ved hjelp av 3D-modellering. Han leder i dag Arups Advanced Geometry Unit og har hatt ingeniøransvaret for store nyskapende byggverk sammen med arkitekter som Toyo Ito, Renzo Piano, UN Studio o.a.
Å kåsere om arbeidet til et verdensomspennende designkonsern med 75 kontorer i over 33 land, som har hatt opptil 10 000 prosjekter gående samtidig (tall fra The Arup Journal), kan synes som en umulig oppgave, men Walker presenterte en imponerende bygningskavalkade på en levende-gjørende og instruktiv måte.
For eksempel var det en stor utfordring å tilpasse nye byggverk til ærverdige Battersea Power Station, og skape byrom som forente nytt og gammelt, og Walker fortalte om veien fram til det endelige konseptet med vekt på intrikate trafikkløsninger og teknologiske novasjoner der bruken av glass inngikk i den konstruktive strukturen. Etter å ha gjennomgått sin serie avsluttet Charles Walker foredraget med et bilde av Sydney-operaens mer «organiske» fysiognomi, skapt med en helt annen teknologi og tegnemåte enn dagens, og spurte om byggverket hadde fått samme utseende med vår tids computerstyrte designprosesser, eller ville resultatet blitt «a completely different building»?
Med dette spørsmål ga Walker oss et tankekors som dessverre ikke ble tilstrekkelig belyst under Arkitekturdagen: Hvis vi er inne i et teknologisk hamskifte, gjenstår det fremdeles å forklare hva slags ham byggekunsten i så fall er i ferd med å annamme. På Arup-konsernets hjemmeside kan man lese slag-ordet «to shape a better world». I hvilken grad vil den nye bygningsteknologien og designprosessen bidra til en slik forandring så vel estetisk som funksjonelt og brukerorientert?
Yes – til hva?
Ruth Berktold fra det tysk-østerrikske arkitektkontoret Yes Architecture var forhindret fra å komme, og ble erstattet av Alix Pacher, som beskrev hvordan de jobber tverrfaglig med oppgaver fra møbler og installasjoner til byutvikling. Etter en utkraget enebolig i betong, en paviljong m.m. brukte hun mesteparten av tiden på temaet «automobility and architecture», men det skulle vise seg at foredraget egentlig handlet om design av elegante utstillingslokaler og reklametårn for bilmerker som BMW, Ford og Audi. Lekkert og salgsfremmende utformet, men privatbilismens PR-gallerier er neppe et emne i tråd med Arkitekturdagens intensjoner, i programfolderen erklært som «visjonære løsninger» og koblet til ideen om at «redusert energibruk endrer også arkitekturen».
Opplevelsen av å bevitne et kaleidoskopisk arkitekturshow ble ikke mindre overveldende da David Nelson fra Foster & Partners i London innledet med å opplyse at kontoret for tiden har 193 oppdrag i 35 land verden over, med totalt 785 ansatte hvorav 69 arbeider utenfor Storbritannia. Og deretter skildret han fjorten års arbeid med Heathrow-flyplassen, for å fortsette med prosjekter som OL-anlegg i Kina, en campus i USA, Fredspyramiden i Kasakhstan, Bilbao-metroen, enorme brokonstruksjoner, vindmøller, skipsdesign etc.
Byggekunst og ingeniørkunst er det samme, postulerte Nelson, mens man stadig opererer med et skille mellom de to profesjonene. Og i samsvar med tidsånden avsluttet David Nelson kåseriet med Al Gore-inspirerte tanker om «global warming», forurensning og bygningers energiforbruk – og ønsket seg en bærekraftig framtid med rettferdig fordeling av vann og andre livsnødvendige ressurser.
En siste innvending kan være at Arkitekturdag-ledelsen straks fastslo, før første foredragsholder slapp til, at det ikke var tid til spørsmål og diskusjon. Ville det ikke ha vært riktigere, både for NAL-Akademiet og seminardeltakerne, å avslutte dagen med en 45 minutters paneldebatt for å få tilbakemeldinger på arrangementet og dermed redusere følelsen av absolute one-way traffic?
Og i en slik kontekst levde Arkitekturdagen i undertegnedes øyne opp til sin annonserte målsetting, den ene innlederen etter den andre – med få unntak – presenterte en serie byggverk som autonome teknologiske fenomener, løsrevet fra de mange andre sammenhenger som utgjør arkitekturens mangfoldige vesen. Denne forenkling ble for øvrig varslet i Arkitektnytt 08/06, Arkitekturdagen skulle bli «en festdag» som ikke la opp til «tunge problematiseringer med rotfaste idégrep og moralske pekefingre», kunne vi lese.
Men et spørsmål melder seg likevel hos referenten: Burde teknologidagen ha satt fokus på visse emner innenfor arkitekturfeltet, for å unngå opplevelsen av en utflytende potpurri, en internasjonal catwalk uten åpenbare ledetråder for hjemlige prosjekteringsutfordringer?
Arkitektenes designmotorer
Arkitekten og forskeren Kent Larson ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) i Boston (med tippoldefar fra Norge), som leder MITs medielaboratorium for hvordan ny teknologi, materialer og designstrategi kan anvendes i framtidens bolig, forfatter av boken Louis I. Kahn: Unbuilt Masterworks (2002), beskrev – med en komplisert viten-skapelig terminologi – hvordan han forsker fram industrialiserte og mer brukerstyrte «design engines» for arkitekter.
Bygningenes brukere skal selv bli innovatører, syntes å være hans mantra, og vi fikk eksempler på spørreunder-søkelser og studier som hadde til hensikt å knytte planlegging og prosjektering nærmere til produksjonen av bygnings-elementer og deres sammenføyninger på byggeplassen. Ikke ulikt – påpekte Larson – det som skjer på bilfabrikkene og i deres tegnestuer.
Målet var å utvikle «a global, Google-like design engine search tool», noterte referenten, og gjøre husbyggerne til montører, med et allsidig modulutvalg til rådighet for framtidens boliger (jfr. Ingebjørg Skaares innlegg om Løvetann-prosjektet til Snøhetta).
Et annet aspekt var økningen av antall eldre mennesker i vår del av verden, og spørsmålet om hvordan helse og teknologi kunne forenes i samme arkitektoniske hensikt for de øvre aldersgrupper. Igjen ble laboratoriearbeidet beskrevet, med innsamling og analyser av data – man fikk assosiasjoner til liknende grundige studier av husmødrenes gjøremål på kjøkkenet i Sverige på førti- og femtitallet – og konklusjonen til Kent Larson var å forvandle disse adferdsundersøkelser til bygningsmessige «prototyper for et sunnere liv».
Til slutt viste Larson eksempler på liknende arbeid med møbelkonstruksjoner, kort sagt: Hvordan vitenskapeliggjør vi vår virksomhet som arkitekter og designere? Hans «PlaceLab»-beskrivelser av computeranvendte metoder sa A, men ikke B; man ble sittende i uforløst undring over hva slags arkitektur denne «morgendagens bygningsteknologi» vil avstedkomme.
Hva slags teknologisk ham-skifte?
I likhet med sin berømte engelske gründer Ove Arup, som startet sitt firma i 1949 og ble kjent for bl.a. samarbeidet med Jørn Utzon om operaen i Sydney, er Charles Walker fra Arup i London både arkitekt og ingeniør, og har spesialisert seg på realiseringen av komplekse strukturer ved hjelp av 3D-modellering. Han leder i dag Arups Advanced Geometry Unit og har hatt ingeniøransvaret for store nyskapende byggverk sammen med arkitekter som Toyo Ito, Renzo Piano, UN Studio o.a.
Å kåsere om arbeidet til et verdensomspennende designkonsern med 75 kontorer i over 33 land, som har hatt opptil 10 000 prosjekter gående samtidig (tall fra The Arup Journal), kan synes som en umulig oppgave, men Walker presenterte en imponerende bygningskavalkade på en levende-gjørende og instruktiv måte.
For eksempel var det en stor utfordring å tilpasse nye byggverk til ærverdige Battersea Power Station, og skape byrom som forente nytt og gammelt, og Walker fortalte om veien fram til det endelige konseptet med vekt på intrikate trafikkløsninger og teknologiske novasjoner der bruken av glass inngikk i den konstruktive strukturen. Etter å ha gjennomgått sin serie avsluttet Charles Walker foredraget med et bilde av Sydney-operaens mer «organiske» fysiognomi, skapt med en helt annen teknologi og tegnemåte enn dagens, og spurte om byggverket hadde fått samme utseende med vår tids computerstyrte designprosesser, eller ville resultatet blitt «a completely different building»?
Med dette spørsmål ga Walker oss et tankekors som dessverre ikke ble tilstrekkelig belyst under Arkitekturdagen: Hvis vi er inne i et teknologisk hamskifte, gjenstår det fremdeles å forklare hva slags ham byggekunsten i så fall er i ferd med å annamme. På Arup-konsernets hjemmeside kan man lese slag-ordet «to shape a better world». I hvilken grad vil den nye bygningsteknologien og designprosessen bidra til en slik forandring så vel estetisk som funksjonelt og brukerorientert?
Yes – til hva?
Ruth Berktold fra det tysk-østerrikske arkitektkontoret Yes Architecture var forhindret fra å komme, og ble erstattet av Alix Pacher, som beskrev hvordan de jobber tverrfaglig med oppgaver fra møbler og installasjoner til byutvikling. Etter en utkraget enebolig i betong, en paviljong m.m. brukte hun mesteparten av tiden på temaet «automobility and architecture», men det skulle vise seg at foredraget egentlig handlet om design av elegante utstillingslokaler og reklametårn for bilmerker som BMW, Ford og Audi. Lekkert og salgsfremmende utformet, men privatbilismens PR-gallerier er neppe et emne i tråd med Arkitekturdagens intensjoner, i programfolderen erklært som «visjonære løsninger» og koblet til ideen om at «redusert energibruk endrer også arkitekturen».
Opplevelsen av å bevitne et kaleidoskopisk arkitekturshow ble ikke mindre overveldende da David Nelson fra Foster & Partners i London innledet med å opplyse at kontoret for tiden har 193 oppdrag i 35 land verden over, med totalt 785 ansatte hvorav 69 arbeider utenfor Storbritannia. Og deretter skildret han fjorten års arbeid med Heathrow-flyplassen, for å fortsette med prosjekter som OL-anlegg i Kina, en campus i USA, Fredspyramiden i Kasakhstan, Bilbao-metroen, enorme brokonstruksjoner, vindmøller, skipsdesign etc.
Byggekunst og ingeniørkunst er det samme, postulerte Nelson, mens man stadig opererer med et skille mellom de to profesjonene. Og i samsvar med tidsånden avsluttet David Nelson kåseriet med Al Gore-inspirerte tanker om «global warming», forurensning og bygningers energiforbruk – og ønsket seg en bærekraftig framtid med rettferdig fordeling av vann og andre livsnødvendige ressurser.
En siste innvending kan være at Arkitekturdag-ledelsen straks fastslo, før første foredragsholder slapp til, at det ikke var tid til spørsmål og diskusjon. Ville det ikke ha vært riktigere, både for NAL-Akademiet og seminardeltakerne, å avslutte dagen med en 45 minutters paneldebatt for å få tilbakemeldinger på arrangementet og dermed redusere følelsen av absolute one-way traffic?
Møter mellom foredragsholderne, Kent Larson (øverst) og David Nelson. Alix Pacher og Hermann Kaufmann i midten, mens Charles Walker fører ordet fra podiet (under).
Arup & Partners ved Advanced Geometry Unit jobbet sammen med Toyo Ito da han var arkitekt for Serpentine Gallerys sommerpaviljong 2002 i London.
Tegning som viser oppbyggingen av veggens elementer. Ill.: Arup.
NAL-president Jannike Hovland ønsket velkommen fra talerstolen i Novas kinos store sal.