Arkitektnytt

Hun er tilbake. Etter mange års pause fra avisspaltene og tv-skjermene er Åse Kleveland så definitivt tilbake. Den ukronede dronninga i norsk musikkliv har grepet septeret på nytt og latt direktørstillinger og styreverv være.
 

Første tegn på at noe var i emning, kom da hun inntok det gamle flytårnet på Fornebu i fjor. Hun ville lage musikk igjen, sa hun. Og jammen sto hun ikke på scenen under Spellemannspris-utdelingen og sang en ny vise. I mai kulminerte comebacket i utnevnelsen til kommandør av St. Olavs Orden, en av de høyeste utmerkelsene som er å oppdrive i kongeriket Norge. 
 

At Arkitektnytt går over grusen mot den blåmalte inngangsdøra i hjemmet hennes i Villaveien noen dager etterpå, er derfor ingen selvfølge. Unormalt hektiske dager og utallige forespørsler fra riksmedia, har gjort det litt vrient, men hun får klemt inn noen timer til et lite fagblad som lurer på én ting: Hvordan gikk det til at akkurat Åse Kleveland var den som formet norsk, moderne arkitekturpolitikk? 
 

Det var en fredag i 1990. Hun hadde nettopp forlatt direktørstillingen på Tusenfryd og gledet seg til å nyte helgen før hun skulle begynne i jobben som kultursjef for OL på Lillehammer. Da ringte Gro Harlem Brundtland og tilbød henne kulturministerposten. 
 

Endelig kan jeg få gjort det! tenkte Kleveland. Arkitektur og design kan bli en del av kulturpolitikken, og ideen om et arkitektur- og designsenter kan bli virkelighet. Det var de første tankene i møte med det sjenerøse jobbtilbudet.
  

– Da Gro ringte, hadde jeg i flere år vært dypt frustrert over at det var så tungt å få respons på en slik satsning. Men nå var sjansen der!
 

Hun tolket telefonen som en velvillig innstilling til de kulturpolitiske tankene hun lenge hadde frontet innad i Arbeiderpartiet. 
 

– Det mest forlokkende med jobben var muligheten til å lage en helhetlig og framtidsrettet kulturpolitikk med arkitektur og design som nye og viktige bærebjelker, forteller hun.
 

Allerede fra midten av 1980-tallet hadde ideen om et senter for norsk arkitektur og design i Oslo blitt diskutert, og i 1990 ble tanken aktualisert i forbindelse med OL på Lillehammer. Senteret ble diskutert i utvalget som utarbeidet kulturprogrammet for lekene, et utvalg ledet av kronprinsesse Sonja og Kulturrådets direktør Halvdan Skard, der Kleveland var et sentralt medlem. Høyt på dagsorden sto integrert satsning på arkitektur, design og visuell kunst i arbeidet med stedsutvikling. 
 

To år etter telefonen fra Gro ble Norsk form opprettet.
 

Ekspedisjonssjef i Kulturdepartementet, Johs. Aanderaa, var allerede en del av kretsen rundt Kleveland. Han og arkitekt Peter Butenschøn var med i en «suppeklubb» som holdt til i Klevelands leilighet på Briskeby. 
 

– Det var seks herrer og jeg. Vi spiste suppe og snakket om hva slags kulturpolitikk vi ønsket oss for fremtiden, forteller hun. 
 

På den tiden hadde hun også en annen viktig rolle i en mer formalisert sammenslutning. 
 

– I 1984 ble stiftelsen Norsk Forum etablert. Vi var en gruppe mennesker fra ulike samfunnssektorer som så behovet for å samarbeide på tvers for å heve de norske ambisjonene internasjonalt. 

Erik Rudeng var daglig leder, Gerhard Heiberg styreleder og Åse Kleveland var nestleder. 
 

– I en tid da design ennå ikke var så hot, fikk den en viktig plass i vår norgesprofilering, sier Kleveland.

Norsk Forum var med på å forme ambisjonen om å forandre kulturpolitikken gjennom alliansebygging. 

Men historien om Klevelands brede kulturpolitiske engasjement startet allerede i 1979, da hun etter juss-studier ble forbundssekretær i Musikerforbundet, hvor hun senere ble leder og jobbet til 1987. I denne perioden satt hun i det hun kaller «en uhorvelig mengde» utvalg, styrer og komiteer, og et kulturpolitisk ståsted ble tydeligere og tydeligere for henne.
 

– Vi måtte samarbeide på tvers og ha en helhetlig kulturpolitikk. Ellers ville de uten kulturpolitiske ambisjoner vinne. For min egen del var tiden inne for å velge partipolitisk ståsted. I det ytre var jeg kanskje en noe fremmed plante i Folkets Hus med sportsbil og lange skjørt, men ideologisk og praktisk var – og er jeg – av hjertet sosialdemokrat.
 

En av de mange ekstrajobbbene Åse Kleveland hadde på 1980-tallet, var å være leder for «Kulturen lever». 
 

– Det var en rungende protest mot Willoch- regjeringens kulturpolitikk, i de gamle verkstedhallene på Nylands Mek. Og hvilken fest! minnes Kleveland.
 

2500 kvadratmeter med 22 meters takhøyde gjorde det mulig med et stort arrangement, av beste temporære merke. Året var 1983.
 

– Vi hadde en fantastisk uke. Alle kunstartene var med. Fra operaorkesteret til arkitekter og designere. 25 000 mennesker var innom på en uke, forteller hun.

Resultatet for henne personlig ble nær kontakt med byggherre Aker og invitasjon inn i prosjekteringsgruppen. Det var ennå ikke bestemt hva som skulle bygges på de gamle verkstedtomtene ved havna, og gruppen studerte utbyggingsprosjekter i havneområder over hele Europa, som for eksempel Docklands i London.
 

– Min ambisjon var å bidra til at Aker brygge ble en bydel hvor kulturen var viktig både i forhold til arkitektoniske ambisjoner og kunstnerisk utsmykning. Reisene til prosjekter i andre land ble en trigger. Engasjementet for arkitektur ble nå langt mer konkret, og i samarbeidet med fagfolk lærte jeg masse, sier Kleveland.
 

– Jeg hadde hele tiden hatt en interesse for arkitektur, men jeg hadde ikke jobbet så konkret med det. Samtidig ble Aker Brygge et brutalt møte med de økonomiske realitetene, husker hun.

Den ene dagen var alle gode tiltak mulige, og så, i 1986 falt oljeprisen som en sten, og planer og budsjetter ble kuttet med øks. 
 

– Niels Torps tordentale når byggherren i innspurten ville skifte fasadebelegg på Bryggetorget, ble mitt første møte med en kjempende arkitekt, forteller hun.

Den generelle interesse for arkitektur kom tidlig, mener Kleveland selv. Og hun fikk den fra sin mor, som hun omtaler som en moderne kvinne, belest og bevisst, påvirket av funksjonalismens boligidealer og med progressive tanker om hva man skulle kreve av de fysiske omgivelsene. Lille Åse trådte sine første barnesko i et av de såkalte kollektivhusene i Stockholm, et visjonært boligprosjekt oppført av byggmester Olle Engkvist. Det var tilpasset unge familier der begge foreldrene arbeidet utenfor hjemmet, og inneholdt servicefunksjoner som restaurant, barnehage og et vaskeri hvor man kunne levere skittentøyet. Litt seinere flyttet familien til Ørebro, og bodde i de nybyggete «stjernehusene», tegnet av stockholmsarkitektene Sven Backström og Leif Reinius. Dette var et boligområde tilpasset barnefamilier med yrkesarbeidende mødre, og både utearealer og innredning var lagt til rette for å gjøre husarbeid og barnepass enkelt. Kvalitet, tilhørighet og trivsel var viktig, og derfor var det lagt stor vekt på farger og materialbruk. 
 

– Mamma mente at når kvinnene gikk ut i arbeidslivet, måtte hjemmelivet organiseres på nye måter og tilpasses nye behov. Hun syntes det var ubegripelig at kvinnene jobbet ute, mens det meste var som før. «Tenk, så fint vi hadde det i kollektivhuset,» sa hun ofte. Da vi kom fra jobben på fredager, var leiligheten vasket og vi kunne gå rett til restauranten og spise. Alle barna kjente hverandre. Ideen om kollektiver krakelerte nok litt etter hvert, men vi i den første generasjonen kollektivhusbarn var lykkelige, smiler Kleveland. 
 

All den politiske jobbingen, og engasjementet for den brede kulturpolitikken, kulminerte på mange måter da Åse Kleveland ble bedt om å innlede ved etableringen av Arbeiderpartiets Forum for Kunst og Kultur i november 1989. Gro Harlem Brundtland var vertskap i teateret på Aker Brygge.
 

– Mitt innlegg handlet om det jeg hadde vært opptatt av lenge, nemlig at kulturen ikke er en sektor, men en dimensjon i hele samfunnsutviklingen og i menneskers liv. Dette gjelder ikke minst den byggende virksomheten. Ved å bringe inn arkitektur og formgivning ønsket jeg å vise hvordan et kulturpolitisk satsningsområde som var sterkt forsømt, kunne gi store miljø- og næringspolitiske effekter, forteller Kleveland.
 

Hun sto på talerstolen under kulturkonferansen og oppfordret deltagere og partifeller til å ta opp igjen de stolte arkitekturpolitiske tradisjonene fra mellomkrigstiden og løfte dem inn i en ny tid. 

Da hun et år etter fikk sjansen til det, fra statsrådskontoret, gikk hun i gang med å skrive den første kulturmeldingen som noen gang hadde formulert en arkitektur- og designpolitikk. Suppeklubb-medlemmet Peter Butenschøn var nå engasjert som Kulturdepartementets første arkitektfaglige rådgiver, hentet fra lederstillingen i stiftelsen In’by, Institutt for byutvikling. 
 

– Vi skrev den meldingen med våre egne hender, ler hun. 

Det ble jobbet hardt i departementet. Statsråden var ikke den som skrubbet. 

Ekspedisjonssjef Aanderaa fra «suppeklubben» sto last og brast med Kleveland, og da han plutselig gikk bort, fungerte Halvdan Skard i stillingen til arbeidet med meldingen var gjennomført. Skard hadde jobbet med Kleveland tidligere, både i kulturutvalget for OL og i Norsk Forum. Departementsråd Per Haga var også en sterk støttespiller for arkitektursatsningen.
 

– Men møtte du ikke motstand utenfra, fra de andre statsrådene? 
 – Nei, holdningen var positiv. Dessuten følte jeg at jeg hadde en god støtte hos Gro. Det betydde mye for meg. Dessuten utgjorde ikke mine arkitekturpolitiske tiltak de tunge postene på statsbudsjettet. Hadde vi krevd masse friske penger til Kulturdepartementet, ville vi aldri kommet i gang. Man må huske på at begynnelsen av 1990-tallet var økonomisk krisetid med den høyeste arbeidsløsheten siden krigen, minner Kleveland om.

Støtte og utføringsevne kom det også fra det interdepartementale, kulturpolitiske utvalget hun tok initiativ til. Syv departementer deltok i et råd som fungerte godt.
  

– Det skapte engasjement for våre nye, hårete mål, forteller Kleveland. 

Blant annet fordi departementene hadde et felles kjempeutfordring: OL på Lillehammer fire år fram i tid. 

Hun mener OL holdt det tverrdepartementale samarbeidet på sporet i startfasen.  
 

– I sin størrelse og viktighet tvang OL fram et samarbeid som nesten ville vært umulig i en «fredssituasjon». Utvalget var viktig for å få de store statlige byggherrene til å gå foran som gode eksempel i forhold til design og arkitektur og kunstnerisk utsmykking. Vi forpliktet statlige aktører som veimyndigheter og Statsbygg, og det ble laget veiledere og utviklet kvalitetsprosesser. Og når disse tunge aktørene forplikter seg i forhold til arkitektur- og designpolitiske mål, da snakker vi om veldig store beløp som settes i bevegelse, sier Åse Kleveland og smiler så bredt som bare en forhenværende Melodi Grand Prix-vertinne kan. 
 

Tarald Lundevall etterfulgte Peter Butenschøn i stillingen som politisk rådgiver da Butenschøn ble direktør for Norsk Form i 1992. Lundevall ble en viktig rådgiver og den som skulle sette politikken fra den nye kulturmeldingen ut i livet.
 

– Vi fikk masse positiv respons fra byer og lokalsamfunn som nå konkurrerte om landets vakreste fergeleie, eller var i gang med å skape et triveligere sentrum i bygda. Det var lite kjeft å få, så da var det jo bare å holde på, sier hun. 
 

OL på Lillehammer var en katalysator, men tidsånden var også viktig, mener Kleveland. Det skjedde mye på byutviklingsfronten i Europa, og det hadde begynt å røre på seg her hjemme også. Gardermoen, Rikshospitalet og store prosjekter hos Forsvarsbygg videreførte erfaringene og ambisjonene. Snøhetta bygde bibliotek i Alexandria, norske arkitekter og designere hadde vist at de kunne konkurrere i et internasjonalt toppsjikt. 
 

– Hele nasjonen hadde sittet klistret til TV-skjermen fylt av stolthet over vakre, spennende bygg og anlegg, spreke rundkjøringer og tunnelåpninger, sier Kleveland, og sikter til OL. 

– Det var eksempler på god og tilpasset design hvor man enn snudde seg, og kunstnerisk utsmykning i et omfang som er uvanlig. Verden utenfor hadde også notert seg dette. Det ga selvtillit til fagmiljøene og  status til faget, mener hun.
 

Så overtok til slutt Thorbjørn Jagland statsministerjobben etter Gro, og skiftet ut store deler av regjeringskollegiet, deriblant kulturministeren. Nøklene til Åses kontor ble overlevert Turid Birkeland i oktober 1996.

At det var Åse Kleveland som forlot et statsrådskontor med en kulturmelding full av arkitektur- og designpolitikk på bordet, var altså ikke helt tilfeldig. Men det var noen forutsetninger som var på plass. Blant annet politisk tilhørighet, mener Kleveland. Utforming av arkitekturpolitikk faller naturlig for en arbeiderpartiregjering:
 

– Sosialdemokratiet springer ut av en tro på at et godt samfunn ikke blir til av seg selv.  Markedskreftene alene har aldri vært noen garanti verken for kvalitet eller rettferdighet. De må balanseres i forhold til samfunnsmessige behov og verdier. Det var mitt poeng da jeg la fram mine kulturpolitiske tanker på Gros kulturkonferanse i 1989. Å definere en sektorovergripende kulturpolitikk som også favner våre byggede omgivelser, det er helt i pakt med arbeiderbevegelsens tradisjoner og historie. Det er verken rart eller skummelt hvis man mener alvor med å ta ansvar for at det framtidige Norge skal være et bra sted å leve. 

Kleveland peker ut av vinduet og fortsetter:
 

– Det er ingenting man i så liten grad kan gjemme seg for, som omgivelsene, man lever i og med dem hver dag, enten man vil eller ei. Det handler om kvaliteten på det samfunnet vi lever i, og i ytterste konsekvens om menneskers livskvalitet. Og det er et politisk anliggende.