Arkitektnytt

Arkitekt Eriksson, som var en av de inviterte kommentatorene på OAFs godt besøkte kveldsmøte 8. oktober, er påtroppende fagpolitisk rådgiver i Norske arkitekters landsforbund. Hun la til:

– Utkastet forteller ikke om hvem som skal følge opp alle de gode intensjonene. Forfatterne behandler viktige forhold som byens demografiske utvikling og befolkningsmessige sammensetning for generelt og overflatisk, den sosiale profilen blir for utydelig. Dokumentet sier lite om hva arkitekturpolitikken kan gjøre for de som ikke har det så bra i denne byen.

Først hadde de seks deltakerne i panelet ordet, i en repeterende maratonseanse med urbanist Erling Fossen som ordstyrer. Når også de forberedte kommentarene var blitt avlevert, var salen for utmattet til å gjennomføre den åpne fagdiskusjonen saken utvilsomt fortjener.

For OAF-styret hadde forhåndsannonsert, på foreningens hjemmeside, at nå skulle OAFs medlemmer selv slippe til med synspunkter og innspill. Det ble det liten tid til dessverre. Enveiskommunikasjonen fikk en spesiell bismak på grunn av kveldens tema; de fleste i panelet var innom den demokratiske prosessen som er en forutsetning for utviklingen av en forsvarlig arkitekturpolitikk.

Lar vekst og vern seg forene?

I panelet satt AHO-stipendiat og skribent Erling Dokk Holm, privatpraktiserende arkitekt Øystein Grønning, administrerende direktør Peter Groth i Aspelin Ramm Eiendom, nestleder i byutviklingskomiteen Tone T. Dahl (Ap), nyvalgt byråd Bård Folke Fredriksen (H) og etatsdirektør Ellen de Vibe i PBE som hadde signert manifestet som var kveldens tema.

Dokk Holm sa at det er bra hvis dokumentet skaper debatt, men han savnet innrømmelser om at mange av de nye boligområdene i Oslo sentrum er ”katastrofalt dårlige”. Grønning mente at skriftet var forutsigbart PBL-vinklet, preget av Floridas akterutseilte teori. For øvrig var det hans overbevisning at ”det beste for fjordbyutbyggingen er å la Filipstad ligge i fred som fristad eller unntaksområde de neste tyve årene”.

– Man må i hvert fall ikke la HAV Eiendom ”få leke med området”, advarte Grønning.

Groth var enig i det meste som sto i utkastet, men fant rolle- og ansvarsfordelingen mellom private og offentlige aktører uklar.

– Forholdet mellom byvekst og vern er ullent behandlet, og målsettingene i dette dokumentet og den vedtatte økonomiske planen for kommunen spriker, sa nestleder i byutviklingskomiteen.

Byråd Fredriksen slo fast at det ikke dreier seg om en arealplan, men et overordnet program, hovedstadsaspektet og byens attraktivitet er sentrale faktorer, og alle tiltak må ta utgangspunkt i Oslos vekst.

Til slutt konstaterte etatsdirektør de Vibe:

– Dokumentet er ikke en gjentakelse av eksisterende planer, men innholder mye nytt.

De Vibe fortalte at dokumentet tok for seg de syv innsatsområdene og at hun fant det spennende å skulle forene byvekst med fortetting og bruksendringer i den eksisterende bebyggelse.

– Dessuten støtter jeg ideen om å gi et wild card til unge deltakere i arkitektkonkurranser.

Marked og makt i bybyggingen

Med så mange problemstillinger og meninger presentert samtidig, og uten rangering, fikk møteleder Fossen en umulig oppgave. OAF maktet ikke å spisse den arkitekturpolitiske debatten og trekke fram de faglige kjerneproblemene. Selv med relevante innlegg fra kommentatorene og noen spede forsøk fra salen – sent på en lang kveld uten pause – falt det løfterike arrangementet mellom to stoler.

Flere innlegg hadde berørt de markedsstyrte planleggings- og byggeprosessene, og luftet tanker om makt i byutviklingen, utvilsomt relevante punkter i meningsutvekslinger om arkitekturpolitikk. Det ble med ansatsene.
Påstanden om at PBL-erklæringen hopper bukk over motsigelsen mellom byvekst og bærekraft, ble heller ikke utdypet.

Her hadde Oslo Arkitektforening sjansen til å sette søkelys på de mest brennende spørsmålene innfor hovedstadens arkitekturpolitiske utfordringer. Man får håpe at gruppen som utarbeider høringsuttalelsen, på vegne av OAF, treffer nærmere blinken.

Vedlegg