Nyheter
Arkitekturpolitikk på Island
I april leverte den islandske regjeringen ved Kunnskapsdepartementet «Menningarstefnu i mannvirkjagerd» altså den islandske regjeringens «Kulturstrategi for byggverk».
9. oktober 2007
«Mannvirki» betyr riktig nok ikke bare et bygg, men alt det som menneskene bygger. Ved lesningen oppdager vi likevel raskt at det er byggene som står i fokus. På lik linje med den danske regjeringens arkitekturpolitikk, legges det stor vekt på å presisere betydningen av god arkitektur, det vil si bygninger med gode arkitektoniske kvaliteter, gode materialvalg, godt håndverk og langsiktige visjoner om bygningers bestandighet.
Den islandske regjering utrykker med dokumentet bevisst ansvar for statens rolle: å være forbilde gjennom etablering av arkitekturkonkurranser, prosjektering og bygging av høy kvalitet. Dokumentet er utarbeidet ved et utvalg av arkitekter, blant annet representanter fra miljødepartementet, kunsthøgskolen og den islandske arkitektforeningen.
Innledningsvis kjenner en seg godt igjen. Vitruvius siteres i kjente ordelag som bygningskunstens grunnsten med venustas, firmitas og utilitas, men dessverre blir det med en moderne oversettelse: venustas som kunst eller noe vakkert, firmitas som teknikk eller produksjonskvalitet og utilitas som nytteverdi eller bruksverdi. Den samfunnsmessige betydningen av arkitektur nevnes knapt. Det er kun bygg det handler om, som om det ikke spiller noen rolle om byggene lages i en keisers verdensbilde (slik det er tilfelle med Vitruvius' tekst), eller i et demokrati og velferdssamfunn. Det blir riktig nok nevnt at arkitekturen gjenspeiler menneskenes forhold til sine omgivelser.
En helhetsvurdering av dokumentet, med tanke på deler av viktige aspekter, viser at faget tross alt blir behandlet innsiktsfullt og formidlet på en god måte. Men det nevnes ikke at arkitekturen også viser hvordan samfunnet tenker om seg selv. Hvordan kan samfunnet strukturere seg selv eller tilrettelegge for samhandling og kontakt? Hva kan arkitekturen bety for en skole eller et sykehus? Endringer i velferdssamfunnet må også tenkes gjennom arkitekturen. Et bibliotek er ikke bare et bibliotek. Det er et sted hvor demokratiet realiserer seg selv. Hva med vår tids selvpålagte fokus på bærekraft?
Rikke Krogh, leder i danske Akademisk Arkitektforening, kritiserte den danske regjeringens arkitekturpolitikk for manglende fokus på bærekraftig utvikling (Arkitekten 08/07). Kroghs håp var at Danmark kan komme på verdenskartet i bærekraftig byggeri. Tilgangen til bærekraftige energiressurser er knapt noen steder bedre enn på Island. En kan derfor opplagt, ved lesning av det islandske dokumentet, repetere den kritikken. Island har alle forutsetninger for å kunne drive bærekraftig byggeri enda lenger enn Danmark eller resten av verden. På den annen side burde en ikke nøye seg med det, en burde gått enda lenger. En burde si at vi i prinsippet ikke sto foran en reell arkitekturpolitikk før relevante samfunnsspørsmål ble innbefattet i denne politikken.
Bærekraft er bare en del av en større satsing på arkitektur som et samfunnsverktøy. Eller hva?
Siden det i Norge ikke finnes noe tilsvarende dokument fra den norske stat å referere til, bør jeg kanskje allikevel være litt mer forsiktig og mer moderat i min kritikk av det som utvikles av arkitekturpolitikk i Norden for øvrig, og kun si at Norden fortsatt mangler en arkitekturpolitikk av reell samfunnsmessig betydning. For så å håpe at det utvikles en arkitekturpolitikk av slik betydning i Norge – snart.
Den islandske regjering utrykker med dokumentet bevisst ansvar for statens rolle: å være forbilde gjennom etablering av arkitekturkonkurranser, prosjektering og bygging av høy kvalitet. Dokumentet er utarbeidet ved et utvalg av arkitekter, blant annet representanter fra miljødepartementet, kunsthøgskolen og den islandske arkitektforeningen.
Innledningsvis kjenner en seg godt igjen. Vitruvius siteres i kjente ordelag som bygningskunstens grunnsten med venustas, firmitas og utilitas, men dessverre blir det med en moderne oversettelse: venustas som kunst eller noe vakkert, firmitas som teknikk eller produksjonskvalitet og utilitas som nytteverdi eller bruksverdi. Den samfunnsmessige betydningen av arkitektur nevnes knapt. Det er kun bygg det handler om, som om det ikke spiller noen rolle om byggene lages i en keisers verdensbilde (slik det er tilfelle med Vitruvius' tekst), eller i et demokrati og velferdssamfunn. Det blir riktig nok nevnt at arkitekturen gjenspeiler menneskenes forhold til sine omgivelser.
En helhetsvurdering av dokumentet, med tanke på deler av viktige aspekter, viser at faget tross alt blir behandlet innsiktsfullt og formidlet på en god måte. Men det nevnes ikke at arkitekturen også viser hvordan samfunnet tenker om seg selv. Hvordan kan samfunnet strukturere seg selv eller tilrettelegge for samhandling og kontakt? Hva kan arkitekturen bety for en skole eller et sykehus? Endringer i velferdssamfunnet må også tenkes gjennom arkitekturen. Et bibliotek er ikke bare et bibliotek. Det er et sted hvor demokratiet realiserer seg selv. Hva med vår tids selvpålagte fokus på bærekraft?
Rikke Krogh, leder i danske Akademisk Arkitektforening, kritiserte den danske regjeringens arkitekturpolitikk for manglende fokus på bærekraftig utvikling (Arkitekten 08/07). Kroghs håp var at Danmark kan komme på verdenskartet i bærekraftig byggeri. Tilgangen til bærekraftige energiressurser er knapt noen steder bedre enn på Island. En kan derfor opplagt, ved lesning av det islandske dokumentet, repetere den kritikken. Island har alle forutsetninger for å kunne drive bærekraftig byggeri enda lenger enn Danmark eller resten av verden. På den annen side burde en ikke nøye seg med det, en burde gått enda lenger. En burde si at vi i prinsippet ikke sto foran en reell arkitekturpolitikk før relevante samfunnsspørsmål ble innbefattet i denne politikken.
Bærekraft er bare en del av en større satsing på arkitektur som et samfunnsverktøy. Eller hva?
Siden det i Norge ikke finnes noe tilsvarende dokument fra den norske stat å referere til, bør jeg kanskje allikevel være litt mer forsiktig og mer moderat i min kritikk av det som utvikles av arkitekturpolitikk i Norden for øvrig, og kun si at Norden fortsatt mangler en arkitekturpolitikk av reell samfunnsmessig betydning. For så å håpe at det utvikles en arkitekturpolitikk av slik betydning i Norge – snart.