Arkitekturkritikk
Fra tid til annen etterlyser vi en arkitekturkritikk i dagspressen. Akkurat som litteratur, bildende kunst, musikk, film og teater anmeldes av kritikere, burde nye bygninger anmeldes, mener noen. Riktignok er det slik at de som begår litteratur, bildende kunst, musikk, film og teater, sier at de ikke bryr seg om kritikken, eller iallfall ikke har rukket å lese den enda.
Hvis en kunstner som har fått dårlig kritikk, etterpå legger om kursen og blir veldig mye flinkere, vil han iallfall ikke innrømme at han lærte noe av den dårlige kritikken. Men en nedsabling av andres prestasjoner kan jo være godt å ta med seg. Sånn vil det bli med arkitekturkritikk også.
Men dessverre er det ingen som vil skrive arkitekturkritikker. Bortsett fra dem som ikke har noe greie på det.
I Byggekunst er spørsmålet løst ved at byggets arkitekt skriver selv. For så vidt er det en grei ordning, men det blir jo ikke en skikkelig surmaget kritikk av det, og leseren får ikke tilfredsstilt sin lengsel etter å lese noe infamt nedsettende om en kollegas arbeid. Det må profesjonelle arkitekturkritikere til hvis vi skal oppleve det.
Den profesjonelle arkitekturkritikeren har en uriaspost. Han kommer ikke på god fot med noen. Dårlig kritikk fører til uvennskap med opphavsmannen, god kritikk vil vekke forundring eller kanskje sterk irritasjon hos de fleste lesere. Den kritiker som ønsker å opprettholde et godt forhold til omgivelsene, vil etter hvert måtte utvikle evnen til å uttrykke seg uforståelig.
Problemet med rekruttering til arkitekturkritikerstanden må angripes ved kurs. Det må tilbys intensivkurs over to dager med innføringer i stilhistorie, lokalt selvstyre, bruk av fremmedord og sibirsk lerk. Om få år kan arkitekturkritikk bli et daglig innslag i pressen. Nedenfor følger et eksempel på en arkitekturkritikk som vil bli lagt frem på kurset:
Ujevnt refleksjonsnivå hos arkitekt Stein Stolpe
For tre år siden presenterte arkitekt Stein Stolpe sitt debutprosjekt. Prosjektet viste lovende takter i en dynamisk veksling mellom innadvendte og utadvendte volumer, og signaliserte en oppriktig søken etter uttrykksfulle, men komprimerte, nøkterne løsninger. Når arkitekt Stolpe nå lanserer sitt prosjekt i Kose-skrenten, avsløres dessverre at de svakheter som nok var synlige allerede for tre år siden, men den gang påkalte toleranse og sympati på grunn av arkitektens uforferdete vilje til et oppgjør med stivnet tradisjon, nå best kan karakteriseres som ureflektert kjekkaseri. Den slags arroganse kan nok forstås og aksepteres hvis arkitekten tydeliggjør sitt dekonstruktive spill, og fører betrakteren inn i sin dialektikk, men som løsaktig, ubegrunnet omgang med elementer fremstår det som ren og skjær neoterisme.
Heldigst kommer arkitekten fra introduksjonen til bygningen, hvor han i ledig omgang med nivåforskjeller og vegetasjon skaper en interessant tilnærming til inngangspartiet, og så å si åpner en dør inn til bygningens indre.
Forventningene blir imidlertid raskt kvelt i en sluktlignende horisontal passasje, som noe gledesløst føres mot en streng vertikal bevegelse. Forbindelsen mellom den vertikale streng og de tilsluttende horisontale volumer i øvre partier er tilsvarende anstrengt, og gir liten stimulans til ytterligere inntrenging i bygningens mer lukkete partier.
I de utadvendte volumer synes Stolpe å lykkes best, idet man her får innsikt i en verden utenfor. Tilhengere av utsikt vil her oppleve en viss grad av tilfredsstillelse. Stolpe røper i disse små sekvenser en interesse for sitt publikum, som kan utvikles til et oppriktig og fruktbart engasjement i boligprosjektering. Vi ser med spenning frem til neste Stolpehus.