Arkitekturkrigen på Ground Zero
«The 9/11 Memorial Fiasco», slik karakteriserer tidsskriftet New York i sin utgave 22. mai 2006 den bitre kampen om gjenoppbyggingen av World Trade Center-tomten.
Å kalle det som skjer for en «arkitekturkrig», er ikke å ta for hardt i. Og nå snakker vi ikke om den frustrerende langvarige dragkamp arkitekt Daniel Libeskind ble offer for etter den første arkitektkonkurransen. Dette opprivende fagteater har utspilt seg etter at den da 34-årige israelsk-amerikanske arkitekten Michael Arad i 2004 med sitt enmannskontor vant den åpne konkurransen om The Ground Zero Memorial, med forslaget «Reflecting Absence», blant 5201 innsendte prosjekter.
– Det er mitt design!
Undertittelen på den nevnte New-York-forside – med et portrett av den desperate arkitekten Arad – lød som følger: «A furious architect, opportunistic politicians, betrayed loyalties, and a price reaching a billion dollars. How a soaring vision went disastrously wrong.»
Etter to års meningsutveksling og sceneskifter oppsummerer bladet at «all we've got is a pile of dirt, a price estimate nearing $1 billion, and a nasty behind-the-scenes war of wills». De viktigste drivkreftene er Lower Manhattan Development Corporation (LMDC), The Port Authority, gruppen bak skyskraperen Freedom Tower, Libeskind og hans reguleringsplan, ulike etterlatte-foreninger med sterke Coalition of 9/11-Families i spissen, brann- og politivesen, delstatsguvernør Pataki, ordfører Bloomberg og en rekke andre bestemmende parter.
Arkitekt Arads prosjekt består av «to tomrom» hvor tvillingtårnene befant seg, et fossefall og ramper ned i sjakten og et dyptliggende galleri med de 2749 navnene foreviget. Den uerfarne Arad beskrives som en hissigpropp – som forlater møter i fullt sinne – ute av stand til smidig teamwork, kjent for å ha uttalt «It's my design!» da han ble tvunget til å samarbeide med en landskaps-arkitekt som ble for dominerende i Arads øyne. Og nå har også offer-gruppenes representanter vendt tommelen ned for Arads løsning, kanskje blir The Memorial Museum flyttet inn i lobby-en til det bunkersaktige høyhuset Freedom Tower, tegnet av arkitekt David Childs hos Skidmore, Owings & Merrill (opprinnelig Libeskinds vinnerutkast). Et ferskt innslag er Patakis argument, satt i sammenheng med krigen mot terror, om at hele minneskomplekset må designes om igjen av hensyn til sikkerhetsfaktorene. Og nye kostnads-overslag skaper stadig sjokkbølger i mediene.
I 5. juni-nummeret av New York, som er viet metropolens framtid under tematittelen «Tomorrow-land», kunne man lese: «Frank Gehry's performing-arts center and the Norwegian architecture firm Snohetta's $ 80 million visitor center are floating somewhere in the ether, with fund-raising stalled.»
Tidsperspektivet for WTC-tomtens gjenoppbygging er året 2012; for øyeblikket er man i gang med å konstruere Santiago Calatravas kommunikasjonsknutepunkt, med den luftig bølgende overbygningen, og krøsusen Larry Silversteins Freedom Tower har fått klarsignal, trolig med en fortsettelse i tårnene som er nummerert 2–4 mens tårn 5 forutsettes å bli et bolighøyhus.
Imorgenbyen
Det kan være på sin plass å kaste et blikk på metropolens byplanperspektiver, slik de presenteres i New York- utgaven 5. juni:
«New York is radically transforming itself,» konstateres det på tidsskriftets forside. «Before our eyes. Inside, what the city will look like in just 10 years.»
Innen 2016 skal det skje omfattende fornyelser i de fem bydelene Manhattan, Brooklyn, Bronx, Queens og Staten Island. Stor-New York har i dag 8 millioner innbyggere; planene for 10-årsperioden tar sikte på en økning til 9 millioner, og metropolen vil da være større enn San Francisco. Man ser for seg en ny skyline, nye sjøsider, nye parker – kort sagt «en helt ny by». Stikkordet bærekraftige bygninger går igjen i omtalene, og det henvises til nylig avdøde Jane Jacobs' kritikk av etterkrigstidens livløse bykjerner, mens man nå vil sette fokus på gater og byrom og utvikle beboervennlige naboskap med individuell stedskarakter.
Området omkring Ground Zero på Manhattan, Downtown, med sitt ensidige finansdistrikt, «is rebuilding itself». Og det skal ikke bli en gjentakelse av Wall Street-området, men utvikles på mangfoldig vis bl.a. med flere byboliger. Nedre Manhattan vil vokse hurtig som boligstrøk, slås det offensivt fast, fra 23 000 beboere i dag til 46 000 innen 2008 – og kanskje vil dette tradisjonelt sett kommersielle domene ha 80 000 beboere i 2030. Undertegnede tenker her på tilsvarende forsiktige tendenser i Kvad-raturen i Oslo, mens kontorghettoen Vestre Vika fortsatt «stenger» klokken 16.00, og skjønner entusiasmen for Manhattans hamskifte
.
Selv hadde vi observert, under våre vandringer på Manhattan, forbausende mange kontorbygg som var under bruksendring til leiligheter (i høy prisklasse). Til og med det fasjonable Plaza Hotel fra 1907, ved Central Park på Fifth Avenue, bygges om til luksusboliger, mens de nederste etasjene fortsatt skal være hotell. En annen opplevelse til ettertanke var den lange spaserturen langs fotgjengerstrøket ved Hudson River, fra Chelsea helt ned til Battery Park City, med fint anlagte byrom og lekeplasser og diverse andre fasiliteter, et imponerende sjøsidetiltak fjordbyen Oslo har mye å lære av.
Et stort antall byfornyelsesprosjekter omkring i metropolen blir skildret i tidsskriftet, f.eks. skal friområdet Fresh Kills på Staten Island bli «det 21. århundrets Central Park», og en rekke «grønne høyhus» annonseres, samtidig som det legges vekt på foredling av fotgjengerårer, renovering av gamle fasader, beplantning og oppgradering av eksisterende parker.
Et aktuelt fenomen er at stadi-g flere manhattanensere flytter over East River, til Greenpoint--Williamsburg og særlig til Brook-lyn, en bydel som er kjent for sine sær-pregede «landsbyer» i den urbane veven og for sin rotfestede patriotisme. (Og hvor for øvrig den norsk-amerikanske kolonien holdt til, fra midten av 1800-tallet til et par tiår etter andre verdenskrig da Bay Ridge-området i sør opplevde at Little Norway gikk i oppløsning og gradvis forsvant fra Brooklyns avenyer og gater.)
Det er særlig gigantprosjektet Atlantic Yard – hvor Rem Koolhaas o.a. i sin tid lanserte et modernistisk konsept – som opprører brooklynittene, med den futuristiske skyskraperklyngen til Gehry Partners. Mange beboergrupper motsetter seg at Brooklyns lave silhuett skal «manhattaniseres» med skyskrapere i opptil 58 etasjer, og går til kamp mot Frank Gehrys medie-omtalte skyline.
I løpet av mine tre uker i NYC i juni, hvorav jeg tilbrakte to uker i Brooklyn og en uke på Manhattan, ble det klart for meg at begreper som brukermedvirkning og governance er minst like seriøst ment som i den norsk-e hovedstaden. Et eksempel er WTC-gruppen Memorial Foundation, ledet av dynamiske Gretchen Dykstra, som har samlet inn ca. 132 millioner dollar og nå vil fjerne arkitekt Arads upopulære undergrunnsgalleri fra planen.
