Arkitekturhuset - del II
For ett år siden skrev jeg i denne spalten en artikkel med tittelen «Arkitektenes hus eller Arkitekturens hus». Her ble landstyrets tanker om hvilke muligheter som åpner seg dersom vi flytter fra Josefines gate 34 lansert.
Dette ble startskuddet på en prosess som vi nå aner at kan gi resultater. Den 29.04.2010 ga representantskapet styret nødvendig fullmakt til å «starte prosessen med avhending av NALs eierandel i Josefinesgate 32-34 samt velge egnet, ny lokalisering for organisasjonen.» Forøvrig eneste sak i det seks timer lange møtet som utløste applaus!
Styret har invitert til meningsytring i Arkitektnytt og sammen med OAF i ulike møter. Svært mange er positive til ideene om å flytte og samtidig gripe de mulighetene dette gir for endring. Men det har også vært kritiske innvendinger, heriblant følgende gjengangere:
«Beliggenheten har alltid vært god nok – hvorfor flytte?»
Joda, den representative byvillaen har en fin plassering i en velstelt del av byen – adressen er god dersom man ønsker å utstråle «konserverende borgerlighet». Men økonomien i eierselskapet er dårlig, og vedlikeholdsutfordringer hoper seg opp. Universell utforming og energibruk tør man knapt tenke på. Mulighetene for å gjøre lokalene lettdrevne og fleksible er begrensede.
«Arkitekter er uegnet til å fremme arkitektur – annet enn ved direkte faglig innsats.»
Det finnes nok mange eksempler på hvordan vi arkitekter uteblir i debatten, eller framstår som uenige og sneversynte. Men interessen for arkitektur og byutvikling er økende, og det utdannes nye generasjoner samfunnsengasjerte arkitekter. Hvorfor skal vi gå ut fra at arkitekter er en homogen, uforanderlig gruppe med henhold til evnene som formidlere og samfunnsaktører? Dessuten er jo noe av ideen å invitere også andre samfunnsdebattanter inn.
«Det vil ikke være plass til en tredje arkitekturrelatert institusjon i Oslo, i tillegg til DogA og Arkitekturmuseet.»
Dersom Arkitekturhuset skulle kjempe om de samme offentlige kulturmidlene som nevnte institusjoner, har naturligvis argumentet mye for seg. Men NAL er en medlemsorganisasjon, så vi vil i utgangspunktet neppe kjempe om disse midlene uansett. Ulike samarbeids-,?finansierings- og driftsmodeller må utredes for å finne ut hvordan Arkitekturhuset best skal kunne realiseres. Denne prosessen settes nå i gang for fullt.