Arkitekturfestivaler
I august overvar jeg åpningshelgen av Veneziabiennalen. Alt ved arkitekturfestivalen var en overveldende opplevelse: Den fantastiske Arsenale-bygningen, vrimmelen av journalister og arkitekter, varmen, den vakre byen, og ikke minst – den gigantiske utstillingen. Hovedutstillingen er likevel stillfaren i sitt uttrykk. Den kvinnelige japanske kuratoren, Pritzkerprisvinneren Kazuyo Sejima, har iscenesatt en slags drømmeverden for arkitekter. Med dette minner hun arkitektene på at arkitekturen ikke er ment for portfolioer som kan gis til framtidige oppdragsgivere, men for menneskene som opplever den.
– An architecture exhibition is a challenging concept, as actual buildings cannot be exhibited, sa Sejima under åpningen av festivalen. Utfordringen med arkitekturutstillinger er at de ofte prøver å representere bygninger som ikke er der, med fotografier, tegninger og tekster som understreker at dette er en andrehånds opplevelse. Som tilskuer er det tydelig at du blir presentert for et «der og da», og ikke et «her og nå». Dessverre er årets nordiske utstilling under biennalen, «Stay in touch», nettopp et eksempel på tradisjonell representasjon av dårligste kvalitet. Det blir ekstra slående når man sammenlikner med hovedutstillingen i Arsenale, hvor de inviterte arkitektene lager atmosfæriske rom. Her er det tilstedeværelsen, sanseligheten og opplevelsen av materialene som står i fokus: Den sirkulerende vannstrålen, det mørke treet, den tette tåken og den høytidsstemte korsangen. Innimellom er det for rene kunstopplevelser å regne.
Som et håndplukket utvalg av arkitekter som snakker til arkitekter via rom, er formidlingen i utstillingen fullkommen, men det mangler mye i kommunikasjonen til resten av verden. Mange publikummere har nok slitt seg gjennom utallige lange, selvvurderende tekster tidligere – men i år er det skriftlige ofte kortet ned til én setning. Utstillingen er vakker, men hva gjør den til noe mer enn en kunstopplevelse? I en kommentar i Financial Times etterspør artikkelforfatteren politikken, og viser til fraværet av tekstlig formidling: «Det er kanskje en lettelse for arkitekter og besøkende, men det forteller også om en uvillighet til å konfrontere en usikker framtid».
Er målet med en gitt arkitekturfestival at arkitekter skal kommunisere med andre arkitekter, eller er målet å snakke med politikere, framtidige oppdragsgivere og allmennheten forøvrig? Svaret på dette spørsmålet gir om arrangementet er vellykket eller ikke. Kurator Sejma valgte å legge fokuset på den menneskelige persepsjonen av rom – ikke selve bygningene. Oslo Arkitekturtriennale, som i år blir arrangert for fjerde gang, skal ifølge arrangørene være en arena der det skapes innspill til en ny norsk arkitekturpolitikk. Utgangspunktet er at arkitektur er noe som angår alle. Mens Veneziabiennalen i år fokuserer på det personlige ved arkitekturen og har arkitektene som målgruppe, har altså triennalen politikk på plakaten og vil nå ut til det brede lag av det arkitekturinteresserte publikum. Å kommunisere om arkitektur til ikke-arkitekter viser seg imidlertid i mange sammenhenger å være vanskelig, og det vil bli spennende å se om triennalen i år vil nå så bredt ut som man ønsker seg.