Arkitektnytt

Før finanskrisen satte inn, boltret de store arkitektnavn seg i oppdrag over den ganske verden. Kort sagt der de store oppdrag var. Sjelden har utfoldelsesmulighetene vært så mangfoldige, men med ett fellestrekk: De ekstreme prosjektene finnes i skjæringspunktet mellom de voldsomme sosiale motsetningene; et autoritært styre koblet sammen med fri flyt av penger og billig arbeidskraft. Sol og strand er óg et enzym. Men selvfølgelig har det kommet aller sterkest til utrykk i Beijing, med olympiaden. Om verden fylles av symboler på materialismens velsignelser, blir de ikke symboler på fremgang og vekst, men det motsatte. Nemlig på hulheten i makthavernes tenkning og i beste fall, lettvintheten blant deres arkitekter.

En salve mot arkitekter
Keller Easterling (Professor ved Yale) skriver blant annet i sin bok «Enduring Innocense»:
«Arkitekturen artikulerer den kompliserte blanding av latente politiske og økonomiske agendaer. Dette fristed for tilsløringer og maskerader som begge kan bli brukt i et spill om tillit. En mangfoldig fiksjon som makter å glatte ut konsekvenser som i sin tur gir rom for nytt misbruk og nye maskerader. (…) Arkitekturen er ofte antatt å være uskyldig. Arkitekter er ikke trenet som pirater, i så fall bare i forfølgelsen av sin egen karriere. Mangfoldige uttrykksformer i taktikk, politiske kontakter blir brukt i promovering. Når de karikeres i tragikomiske roller, blir forsvaret bare en forsterkning av de grenser de selv har satt for sin verden. Nemlig at arkitekturen er en kunstform som definerer sin egen integritet. Piratarkitekturen evaluerer ikke behovet for reformer, den blander seg i koret av troende og snytere, og glatter ut mulighetene for forbedringer ved å gi en illusjon av forandring.» (Fritt oversatt)

Vikarierende motiver blant «ikonene»?
Nå skal jeg ikke hevde at alle prosjekter som har skutt opp i tsunamien av velstand er arkitektonisk sett uinteressante. Det er ikke mitt tema, men for det snes av gode arkitekter som har prosjektert og bygget, fins det hundrevis av likegyldige. Rettferdig eller ikke; det er holdningene til de internasjonale navn, «ikonene» med sitt gode rykte å forsvare, som er interessante.

Diskusjonen rundt at kjente arkitekter gjør oppdrag for despotiene har versert både på blogger, i fagpressen og i aviser rundt om i verden. Holdningene varierer, her er noen korte utdrag:
Daniel Libeskind fremholdt for et års tid siden at arkitekter skulle tenke seg godt om før de arbeidet i Kina. Men livet er ikke lett, selv har han nå et prosjekt på beddingen i Hong Kong, og hvor går grensen?

Rem Kolaas sier at «Markedet har erstattet ideologi». Ved byggestart i 2001 på det enorme tobente prosjekt for Kinas televisjon i Beijing, mente han at sensuren ville være opphevet i Kina når bygget stod ferdig. Nå er det ferdig, sensuren har strammet til.

Steven Holl begrunner sine oppdag, blant annet i Kina, med at han som arkitekt er med på å bringe inn internasjonal sivilisasjon og samarbeid. Boligene skaper det største grønne felleskap i Beijing og må sees på som et pionerprosjekt.

Herzog & de Meuron mener det er berettiget med alle de raserte Hutongs for å gi plass til «Olympic park». «Fugleredet» vil, med sin antiautoritære form og de åpne friområder, bidra til å endre samfunnet radikalt og i positiv retning.

Jean Nouvel vil ikke ta oppdrag for et ekstremt høyreparti i Frankrike, «men rundt om i verden bygger du ikke for en klient, men for en by».

Et liberalt yrke danner maktens myte
Så bildet er komplisert. Alle vet at det er komplisert å bygge i et demokrati. Jo mer sentralisert makten er, jo enklere er det få gjennomslag for ideer. Det blir simpelthen færre kompromisser, jfr. monarkitankegangen til Frank Lloyd Wright. Når sant skal sies, er jo de fleste av verdenskulturens hovedverk bygget av diktatorer og despoter. Men Brecht sa: «Keops bygget pyramiden, helt alene?» Han hadde i alle fall en arkitekt. Spørsmålet er om det er verdig vår demokratiske kultur og det liberale yrket å bidra til makthavernes mytedannelse. Human Rights Watch prøver å presse arkitekter til å sette seg inn i sine byggherrers politikk og ikke minst bygningsarbeidernes situasjon, med blandet suksess.

Fra Berlin til Beijing
Det er så åpenbart, skriver Nina Khrushehva i The Guardian, at Kinas regjering følte seg tiltrukket av estetikken i det 20. århundres totalitære regimer. Kinas ledere så olympiaden som en mulighet til å demonstrere for den jevne kineser og verden at de egnet seg som herskere. Med dette som utgangspunkt, var en bombastisk og gigantisk form ikke til å unngå. Ved skjebnens ironi var det Albert Speers sønn som laget masterplanen for «Olympic city» med de samme føringer som hans fars plan for Berlin, men den karakteriserer han som «stormannsgalskap».  Steen Eiler Rasmussen skrev så vakkert om Beijing som «Et tempel av en by» bygget opp etter regler som var halvt fornuftige, halvt mytiske. «Med sårhet kan en konstatere at den nå har omfavnet det fasjonable og globale, utsatt for en autoritær planlegging som brutalt setter til side menneskelige omkostninger og ødelegger byens mønster.» Dette ifølge Paul Goldberger i The New Yorker.

Et sentimentalt tilbakeblikk?
Når jeg nå trekker frem internasjonale navn og den uklare grunn de står på, gjør jeg det for å gå tilbake til pionerene i moderne arkitekturs utvikling, den gang de opprinnelige funksjonalister vandret rundt på jorden. For dem var moderne arkitektur en opprydding i falske former, en renselse i konstruksjoner og materialer. De trodde, kanskje noe naivt, at det hadde en virkning for menneskers liv og oppfatning av livet. Vår tids «ikonarkitekter» har under andre himmelstrøk og andre økonomiske forhold mistet det fotfestet. Arkitekturen representer ikke lenger edrulighet og sannhet, men det forløyede.
Finanskrisen er en ulykke, men den kan kanskje få noen til å rive av seg masken foran den verden speilet er. Arkitekturen kan til og med være mer i takt med de mennesker den bør betjene. Det er lov å håpe.