Nyheter
Arkitekturens kanon
Morgenbladet har latt en jury velge ut de tolv viktigste byggverk i norsk etterkrigstid. Norsk arkitektur i utlandet er holdt utenfor kanonen.
30. november 2007
Juryen begynte utvelgelsesarbeidet med nærmere hundre kandidater på blokka før de landet ved følgende tolv mesterverk:
Oslo Rådhus (Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson, 1950)
Planetveien 10–14, Oslo (Arne Korsmo, Christian Norberg-Schulz, 1956)
Regjeringskvartalet, H-blokken, Oslo (Erling Viksjø, 1958)
Villa Schreiner, Oslo (Sverre Fehn, 1963)
Norges Bank, Stavanger (Louis Kloster, 1964)
St. Hallvard kirke og kloster, Oslo (Kjell Lund og Nils Slaatto, 1966)
Røldal–Suldal kraftanlegg (Geir Grung og Georg Greve, 1967)
Ål-hytta, Ål (Jon Haug, Kjell Lund og Nils Slaatto, 1966)
Storhamarlåven, Hamar (Sverre Fehn, 1973)
Mortensrud kirke, Oslo (Jan Olav Jensen og Børre Skodvin, 2002)
Borkeplassen, Trondheim (Arne Henriksen, Jensen & Skodvin og Carl-Viggo Hølmebakk, 2006)
Sohlbergplassen, Stor-Elvdal (Carl-Viggo Hølmebakk, 2006)
Bare ferdigstilte bygg ble vurdert.
”Vi har verken vært opptatt av at alle tiårene etter krigen skulle være representert, eller av at alle viktige bygningsoppgaver i denne perioden skulle være med,” sier juryen, bestående av Ingerid Helsing Almaas (redaktør av Arkitektur N), Ulf Grønvold (seniorkurator ved Nasjonalmuseet), Jannike Hovland (president i NAL), Mari Hvattum (førsteamanuensis ved AHO), Mari Lending (magister i litteraturvitenskap og doktor i arkitekturhistorie) og Hild Sørby (professor i arkitekturhistorie ved Universitetet i Stavanger). ”Etter beste prøvde vi å parkere de fleste utenomarkitektoniske hensyn, og å velge bygg som virkelig er gode og betydningsfulle, autonomt sett.”
Dermed ble resultatet at halvparten av de utvalgte bygg ligger i hovedstaden, at 1980- og 1990-tallet ikke er representert, og at ikke én kvinne er med på arkitektlista. Flere menn har derimot to verker inne – ikke bare Sverre Fehn, men også Kjell Lund, Nils Slaatto, Jan Olav Jensen, Børre Skodvin og Carl-Viggo Hølmebakk.
Juryen sier følgende med blikk for sin egen utvelgelsesrolle: ”Temporære kanonlister sier alltid mer om samtiden de formuleres i enn om den fortiden de forestiller å skulle vurdere. Det er i systematiseringen av tradisjonen man virkelig kan se konturene av en aktuell smak, aktuelle preferanser, samtidige besettelser og avskyerklæringer. Siden 1990-tallet har den klassiske modernismen stått så høyt i kurs at selv en middels begavet eiendomsmekler kan selge boliger med henvisning til ”modernisme” eller ”funksjonalisme”. 1970- og -80-tallets postmodernisme representerte i sin tid en kritikk av de samme formidealene som i dag er blitt så populære, og i dag har det gått for kort tid til at man virkelig kan sette pris på åttitallets figurative, meningslengtende byggverk. Sånn sett er nok denne listen vi har laget ganske konvensjonell: Om 20 år blir vi sikkert rystet over hvilke mesterverker fra åttitallet vi var blinde for. Da vil det være klart for en ny kanon.”
Man merker jo her en vilje til relativisering som er fremmed for den katolske kirkes kanoniseringer.
Morgenbladets kulturredaktør, Lena Lindgren, ønsket velkommen til arrangementet i den nesten ferdige, samtidig trygt skjermede og inviterende åpne museumspaviljong på Bankplass, hvor de tolv bygg ble presentert torsdag 29. november. Utvalget ble drøftet i en minidebatt, styrt av Håkon Gundersen, mellom Ingerid Helsing Almaas (fra juryen), Nina Berre (direktør Norsk Form) og Espen Johnsen (førsteamanuensis i kunsthistorie). Men det virkelige høydepunkt denne ettermiddag kom da redaktør Alf van der Hagen overrakte Morgenbladets ærespris for 2007 til Sverre Fehn.
Oslo Rådhus (Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson, 1950)
Planetveien 10–14, Oslo (Arne Korsmo, Christian Norberg-Schulz, 1956)
Regjeringskvartalet, H-blokken, Oslo (Erling Viksjø, 1958)
Villa Schreiner, Oslo (Sverre Fehn, 1963)
Norges Bank, Stavanger (Louis Kloster, 1964)
St. Hallvard kirke og kloster, Oslo (Kjell Lund og Nils Slaatto, 1966)
Røldal–Suldal kraftanlegg (Geir Grung og Georg Greve, 1967)
Ål-hytta, Ål (Jon Haug, Kjell Lund og Nils Slaatto, 1966)
Storhamarlåven, Hamar (Sverre Fehn, 1973)
Mortensrud kirke, Oslo (Jan Olav Jensen og Børre Skodvin, 2002)
Borkeplassen, Trondheim (Arne Henriksen, Jensen & Skodvin og Carl-Viggo Hølmebakk, 2006)
Sohlbergplassen, Stor-Elvdal (Carl-Viggo Hølmebakk, 2006)
Bare ferdigstilte bygg ble vurdert.
”Vi har verken vært opptatt av at alle tiårene etter krigen skulle være representert, eller av at alle viktige bygningsoppgaver i denne perioden skulle være med,” sier juryen, bestående av Ingerid Helsing Almaas (redaktør av Arkitektur N), Ulf Grønvold (seniorkurator ved Nasjonalmuseet), Jannike Hovland (president i NAL), Mari Hvattum (førsteamanuensis ved AHO), Mari Lending (magister i litteraturvitenskap og doktor i arkitekturhistorie) og Hild Sørby (professor i arkitekturhistorie ved Universitetet i Stavanger). ”Etter beste prøvde vi å parkere de fleste utenomarkitektoniske hensyn, og å velge bygg som virkelig er gode og betydningsfulle, autonomt sett.”
Dermed ble resultatet at halvparten av de utvalgte bygg ligger i hovedstaden, at 1980- og 1990-tallet ikke er representert, og at ikke én kvinne er med på arkitektlista. Flere menn har derimot to verker inne – ikke bare Sverre Fehn, men også Kjell Lund, Nils Slaatto, Jan Olav Jensen, Børre Skodvin og Carl-Viggo Hølmebakk.
Juryen sier følgende med blikk for sin egen utvelgelsesrolle: ”Temporære kanonlister sier alltid mer om samtiden de formuleres i enn om den fortiden de forestiller å skulle vurdere. Det er i systematiseringen av tradisjonen man virkelig kan se konturene av en aktuell smak, aktuelle preferanser, samtidige besettelser og avskyerklæringer. Siden 1990-tallet har den klassiske modernismen stått så høyt i kurs at selv en middels begavet eiendomsmekler kan selge boliger med henvisning til ”modernisme” eller ”funksjonalisme”. 1970- og -80-tallets postmodernisme representerte i sin tid en kritikk av de samme formidealene som i dag er blitt så populære, og i dag har det gått for kort tid til at man virkelig kan sette pris på åttitallets figurative, meningslengtende byggverk. Sånn sett er nok denne listen vi har laget ganske konvensjonell: Om 20 år blir vi sikkert rystet over hvilke mesterverker fra åttitallet vi var blinde for. Da vil det være klart for en ny kanon.”
Man merker jo her en vilje til relativisering som er fremmed for den katolske kirkes kanoniseringer.
Morgenbladets kulturredaktør, Lena Lindgren, ønsket velkommen til arrangementet i den nesten ferdige, samtidig trygt skjermede og inviterende åpne museumspaviljong på Bankplass, hvor de tolv bygg ble presentert torsdag 29. november. Utvalget ble drøftet i en minidebatt, styrt av Håkon Gundersen, mellom Ingerid Helsing Almaas (fra juryen), Nina Berre (direktør Norsk Form) og Espen Johnsen (førsteamanuensis i kunsthistorie). Men det virkelige høydepunkt denne ettermiddag kom da redaktør Alf van der Hagen overrakte Morgenbladets ærespris for 2007 til Sverre Fehn.
Sverre Fehn fulgte presentasjonen av den norske arkitekturkanon, hvor han selv har to verker, og ble hedret med ærespris. Foto: Olav Ødegården.