Arkitektnytt

Som Arkitektnytts utsendte også i 2002, der bl.a. Pritzkerpris-vinneren Glenn Murcutt fra Australia og «bambus-arkitekten» Simon Velez fra Columbia imponerte forsamlingen, ante jeg hva jeg hadde i vente på dette verdensarkitekturens laboratorium da jeg la kursen nordover mot den unike bergstaden fra 1644. Foredragene, enkeltvis og samlet, var en arkitektonisk «joyride».

Arkitektur som nytte og symbol
Det begynte om kvelden 23. april med foredraget til den irakiske arkitekten Rifat Chadirji. Han forlot Irak på 1980-tallet, etter å ha tegnet mange framtredende byggverk i Bagdad og rundt omkring i Midt-Østen, og er en av Iraks mest kjente arkitekter. Kjennetegnet er viljen til å forene tradisjonell byggeskikk med et moderne formspråk. En av hans fineste bygninger i Bagdad, Post- og telegrafbygget, ble – som flere andre av hans verk – bombet i 1991 og 2003, men huset står fortsatt oppreist og skal kanskje restaureres.

Chadirji forklarte sin virksomhet med å henvise til relasjonene mellom bygningsteknologi, sted, klima, kultur og sosiale forhold. Hans far var en liberal jurist og politiker, et moderne menneske som overlot sitt bibliotek til sønnen. Etter studier i England – hvor han lærte mye av William Morris – åpnet han kontor i Bagdad i 1952 og hadde Le Corbusier som forbilde. Kanskje var han for internasjonal i sitt fagsyn, for han havnet i fengsel – det første av mange opphold innenfor murene – og tenkte seg om, endret holdning og valgte en mer stedsbundet uttrykksform. Irak var ikke Europa, forsto han. En avgjørende faktor er varmen og det skarpe sollyset, en annen er den arabiske bygningsarven. Chadirji trakk fram hakekorset som et populært figurativt symbol, i bruk i mer enn 8000 år, et bilde på livets syklus, og viste hvordan han selv anvendte det i sine bygninger. Samtidig var han opptatt av maleren Mondrian, vi fikk høre hvordan han kombinerte østlige og vestlige mønstre, anskueliggjort i de mange byggverk han presenterte i foredraget. Vesentlige innslag var gårdsrom, solavskjerming foran vinduene og dekorativ murstensbruk. Ønsket om å kombinere det funksjonelle med symbolladet estetisk skjønnhet gikk igjen i beretningen, der f.eks. en vakker arabisk dør i bronse og glass hadde fått en moderne utforming.

Deretter fulgte et elegant minimalistisk monument han tegnet etter revolusjonen i 1958, revet av Saddam Hussein som erstattet det med statuen USA-styrkene trakk ned fra sokkelen under invasjonen i Bagdad. Rifat Chadirji lot oss også få innblikk i hvordan han tolket eneboligens funksjonelle krav og dens særegne estetikk i et Irak under utvikling, før han ga oss en kavalkade som demonstrerte spennvidden i det arkitektarbeid han utførte før han gikk i eksil. Det dreier seg om fabrikker, kontorer, en bank og offentlige bygninger. At han var opptatt av det gylne snitt, parallelt med den mangfoldige arabiske grafikk, sier sitt om hans universelle vokabular.
«Jeg leker med arkitekturens symbolverdier», avsluttet Chadirji – og da hadde vi allerede sett at han i tillegg er en genuin funksjonalist som setter bygningenes nytteverdi i høysetet. Og Chadirji la til at Frank Lloyd Wright og Mies van der Rohe er blant de største. Selv la han opp som femtiåring – og det burde kanskje flere arkitekter gjøre i hans øyne – for å vie seg til forfatterskapet, en beslutning han tok etter en tenkepause i fengsel. Dessuten studerte han antropologi og filosofi. Men ingen på Røros-seminaret tvilte på at han fortsatt brenner for den gode arkitekturen.

Dristighet i Stavanger
Første foredrag 24. april ble holdt av norsk-østerrikeren Reinhard Kropf fra Helen & Hard i Stavanger. Kontorets utgangspunkt er Nordsjø-industriens dynamiske innvirkning på byutviklingen og den stedlige arkitekturen. Kropf understreket også arbeidsprosessens rolle i arkitektens arbeid, med flytdiagrammer som planleggingsredskap, et fagideologisk varemerke for dette unge og talentfulle arkitektkontor. Enten det dreier seg om en kartlegging av hele Nordsjøens infrastruktur, ombyggingen av et studenthjem for ny bruk, prosjekteringen av et fotballstadion eller forvandlingen av en oljeplattform til et brofundament har Helen & Hard den samme innstillingen til fagets teori og praksis. Likeledes gjenkjente vi organisasjonsprinsippene når Kropf presenterte et hotell sammensatt av 16 containere. Og når vi fikk se forvandlingen 80 boligblokker i senfunkisstil på Buøy, gitt nye kvaliteter med åpne fasader, skyvedører og en inviterende gjennomsiktighet.

Helen & Hards dristige byfornyelse i Stavanger sentrum er et kapittel for seg. Noe av æren må gå til den uredde byantikvaren, for det er ikke lenge siden trebyen var utilnærmelig for arkitekter med modernistiske ambisjoner, men i prosjekt etter prosjekt demonstrerte Kropf at nytt og gammelt lar seg forene slik at «stilbruddet» framstår som en berikelse i omgivelsene. Han snakket om å redefinere og komme vekk fra bevaringsklisjeer, skape uvanlige romløsninger og gi fasadene et samtidsspråk. Dette er oppnådd i en kombinert bolig og forretning, forsynt med et taklandskap og passasjer som utvider byrommene. Også en vernet bolig med kontor, ombygd med naturlig ventilasjon gjennom en glasspipe – som det var vanskelig å få godkjent – vakte oppmerksomhet blant seminardeltakerene. «Vi ville ha en røff stil,» forklarte Kropf, «ikke gammel idyll.»

Størst bifall fikk utvidelsen av Finns Konditori, med endret inngang og glassfasade, en hybrid konstruksjon der gamle trevegger svever over det luftige interiøret, spenstig tolket som utradisjonell romopplevelse og supplert med møbeldesign som ikke hører hjemme i den velkjente konditori-estetikken. Ditto tenkemåte preget ombyggingen av et sjøsidehus til restaurant og butikk, integrert med et nabohus, utført i tverrfaglig samarbeid med en kunstner og en industridesigner. «Vi hadde ingen kontroll over designprosessen», innrømmet Reinhard Kropf. Slik kom for eksempel rosemalingen i taket til, og den innovative stoltypen og glasstrappen.
Siste eksempel var transformasjonen av eksisterende Mosvangen Gjestehus til et studenthjem for vår tids ungdom, et lavbudsjettprosjekt, der arkitekten har skåret seg inn i bygningskroppen og gitt rikelig lys til rommene, anvendt billige metallplater i rekkverk og etablert fascinerende takleiligheter med terrasser. 19 boliger, alle med forskjellige romløsninger og topologier, bidrar til begrepet Den Nye Norske Arkitekturen for Stavangers vedkommende. Ujålete, freidig. Formen følger ikke lenger funksjonen. Også Helen & Hard tillater seg å leke, midt oppe i det praktiske alvoret.

Linjer mellom Øst og Vest
Den prisbelønte japaneren Kengo Kuma er kjent for å ville «viske ut arkitekturen» ved å la byggverkene smelte sammen med naturen, gjerne med det omgivende vannet som forsvinningselement. Samtidig kan han skape poetisk kontrast og oppnå en tvetydig stemning. Kanskje lar ikke Kuma seg putte i bås, noe de forskjellige bygningene vi fikk se bekreftet, hvert sted får sitt spesielle arkitektoniske svar når han går løs på en byggeoppgave.

Hans bygning i et fjellandskap, oppført i betong, er ikke en skulptur – som hus flest – men en inntrengen i terrenget og dermed noe annet enn det vi vanligvis forbinder med arkitektur. Et kanalmuseum ligger delvis under bakken, med byggverket som en «tunnel» eller et «hull», han kalte det landskapsarkitektur og tilføyde at drosjesjåfører har problemer med å finne museet. Og så ble vi konfrontert med den berømte Vann/Glass-villaen fra 1995, et transparent mirakel – Kuma benyttet seg av en fabelaktig filmframstilling – der selve bygningsorganismen og vannet omkring ble ett på grunn av sollysets vandring, bølgene og glassveggenes refleksjoner.

Videre fikk vi bevitne et naturnært landsbysenter med vegger av rispapir, flytende i rismarklandskapet, basert på en teknologi fra 2. verdenskrig da rispapir ble benyttet i produksjonen av bomber, et hus som lyste som en lanterne etter solnedgang. Opp mot dette rurale og enkle hus presenterte Kengo Kuma sitt Noh-teater i skogen, der hagens og gårdens betydning viderefører urgamle japanske arkitekturmeninger, og der også rommet mellom scene og publikum – selve «tomrommet» i Kumas språkbruk – er «viktigere enn selve objektet».

Hiroshige-museet, viet en av Japans mest kjente malere, ga Kuma anledning til å filosofere over ulikheter og fellestrekk mellom Østens og Vestens billedkunst, men også her så vi hvordan de to sidene av planeten kan øve innflytelse på hverandre. Van Gogh beundret Hiroshige og overgikk fra perspektivet til det lineære, og også Frank Lloyd Wright var påvirket av Hiroshige – og inn i denne universelle filosofi plasserte Kuma sitt museum og det transparente karakter.

Dette er kun et utdrag fra en innholdsrik kavalkade som ble avrundet med et sjarmerende bambushus der gåsefjær var isolasjonsmateriale, et lite landsbymuseum bygd av adobesten, en bybolig i Tokyo oppført av plastikk og et større forretningsbygg i samme by med trefasade og glassmøbler. Kengo Kuma sa som svar på et spørsmål fra salen at han også er opptatt av lyd («soundscape») og lukt i arkitekturen, like mye som av de visuelle faktorene, og hele tiden er han – i motsetning til Ando – på jakt etter de nye materialenes utfordringer.

Brukermedvirkning og nytt formspråk
Tredje akt ble framført av de lovende ynglingene som vant arkitektkonkurransen om Svartlamoen i Trondheim, Geir Brendeland og Olav Kristoffersen. Deres foredrag var kort, men perspektivrikt som synspunkt på regulering og utforming av byboliger i tre og hvordan medvirkningsprosessen – alliansen arkitekt, myndighet og bruker – kan bli noe mer enn vakre festtaler.

Vi ble innført i Svartlamoens historie som en av Trondheims sosiale «verstinger», opprinnelig en forstad som senere fikk industrielle innslag, lærte om boligokkupantenes egenartede utvikling av et sted i forfall og fulgte den lange kampen om riving eller bevaring fram til dagens positive vedtak.
Brendeland og Kristoffersen forklarte hvordan de hadde analysert området ved å fotografere bygninger og byrom og snakke med folk, i dag har Svartlamoen 150 innbyggere bosatt i kollektiver, og tross slitasjen er området også en grønn idyll. De ville bevare det typologiske mangfoldet og landskapskarakteren med sin nye plan, og i første omgang har de tegnet to nye trehus, ett i 5 og ett i 2 etasjer. Bygningene skal oppføres i massivtre, produsert i Østerrike, de standardiserte og brannsikre elementene kommer i juni og vil kreve tre ukers montering. (TAF forsikret at byens arkitekter vil være på plass og studere fenomenet når den teknologiske nyvinningen skal realiseres.)

Husene viderefører kollektivboligideen, har bæring i yttervegg, fleksible innervegger og utvendige trapper. Alt er enkelt utført, med knappe arealer i soverom og fellesrom, en løsning man kom fram til gjennom dialog – bl.a. workshops – med beboerne. En stund fryktet Brendeland og Kristoffersen at beboerne ville reagere negativt på bygningenes arkitekturuttrykk – kanskje foretrakk de boliger som liknet de gamle – men det skulle vise seg at det nystartede arkitektkontoret fikk full oppslutning om såvel planløsning som formgivning. Et ytterligere bevis for at den eksperimenterende samtidsarkitekturen – og de nye arbeidsmetodene – har vind i seilene?

«Architecture should be fun»
De ulike foredragene lar seg ikke rangere, men den kreative og humørfylte arkitekturoppvisning vi fikk av engelsk-islendingen Steve Christer – som siden 1987 har drevet Studio Granda i Reykjavik på Island sammen med sin hustru Margrét Hardardóttir – tok salen med storm. Noen arkitekter har denne tilleggsevnen; kunsten å formidle arkitektur er ikke gitt alle. Christer er en enestående faglig forteller. Hans portrett av den karrige islandske naturen, et «nowhere», ble knyttet til de spesielle utfordringene dette byr på for arkitekter.

Det første prosjektet var utvidelse av en skole for økonomistudier, bygd som en «korridor» mellom eksisterende bygninger i et typisk lavalandskap, planlagt innenfor et stramt budsjett. Rommene var utformet for flerbruk med enkel detaljering, lava fra byggegrunnen var lagt på taket, veggene var kobberkledde, et spartansk hus som bekreftet at selv med små grep kan man skape overbevisende arkitektur. Samme minimalisme preget parkeringsanlegget kontoret tegnet i samarbeid med en kunstner i tilknytning til et kjøpesenter, der fjellformasjonen i bakgrunnen fikk gjenklang i en rekke lysmaster som definerte rommet og «overskred» bilenes visuelle kaos. Ved å skjære seg gjennom dekket og gi lys til underetasjen, sammen med en grønn hage og en stenmur som fortalte bilistene om naturtilhørigheten, ble det skapt et miljø som på en uventet måte gjorde landskapet og infrastrukturen til en harmonisk enhet. De oppstilte bilene ble underordnet byggekunsten.

Studio Grandas stilrene motorveikryss og brokonstruksjoner var bekreftelser på at arkitektfaget og ingeniørens domene kan forenes, og Christer beskrev arbeidet som en munter erfaring, med tilsvarende tegnebordopplevelse da kontoret prosjekterte en installasjon av is og snø i Lappland, og på nytt ble den faglige «leken» brakt på banen. «Architecture should be fun», som han sa. Tilsvarende overskuddsenergi gjennomsyret presentasjonen av et kunstgalleri, som tidligere var en betongfabrikk, og det gledet ham at folk brukte galleriet. Også prosjekteringen av Høyesterettsbygningen ved Nasjonalteatret fikk vi et opplevelsesrikt innblikk i, der den komprimerte planen og bruken av sten og kobber – sammen med den skrå sørfasaden – ble gjort rede for med smittende fortellerglød.

Steve Christer avrundet det hele med kontorets «big toy», arbeidet med det lovpriste Rådhuset i Reykjavik, tegnet i London, startskuddet for Studio Granda. En vakker bygning ved en innsjø, med søyler ned i vannet, innviet i 1992. Ordføreren støttet prosjektet gjennom hele arbeidsprosessen, mens motstandsgrupper forsøkte å stoppe realiseringen, en dødstrussel ble mottatt og avisdebatten raste, men Rådhuset er i dag en av Reykjaviks mest folkekjære bygninger.

Magisk realisme
Siste foredragsholder var Smiljan Radic fra Chile, kjent for bl.a. prosjekter som Frihetsplassen i Iraklion i Hellas, et informasjonssenter i Santiago og et strøk med offentlige bygninger i Conception. Men selv valgte Radic først å filosofere om sitt forhold til de små ting, det hverdagslige i periferien, «architecture from the outskirts of the world». Han beskrev Chile som «a border», tok for seg en rekke forfatteres oppfatning av regionens kultur, drøftet ulike skjønnhetsbegreper og viste slumboliger, installasjoner og gjenstander han omtalte i en sammenheng vi vanligvis ikke opplever på et arkitekturseminar. Like forbløffende var Radics beretning om sitt arbeid med kuppelformede ovner for produksjon av trekull, bygd av leire og gress, «a memory forgotten». Tre slike krukker ble plassert – installert – på en rund tomt med palmetrær omkring, som rykende skulpturer, i en atmosfære man kunne kalle magisk realisme. Og Radic fortsatte i samme fabulerende ånd ved å vise lydskulpturer flytende i vann, hus som ble fraktet over en innsjø og andre overraskende fenomener som satte fantasien i sving og underminerte de hevdvunne «vestlige» tenkemåter innenfor arkitekturen. Motsetningen mellom «clean» og «dirty» var et av hans fagfilosofiske begrepspar.

I andre del av foredraget presenterte Smiljan Radic noen mindre prosjekter, også disse med en «uvanlig» romtolkning og materialbruk. En bygning med gittervegg lyste som en laterne i nattmørket, en ombygd restaurant ville han skulle «forsvinne» i landskapet, og en Mies-aktig enebolig av betong og sten hadde et atrium med en stenskulptur som ga et ekko av Kumas hagekunst.

Siste eksempel var hans egen bolig, og som i flere andre av Radics hus var romorganiseringen utradisjonell med en trapp midt i det store rommet, og det mest forbløffende var det «teltet» han – til mange naboers protester – kledde bygningen med. Både vegger og tak var laget av gjennomskinnelig, seildukaktig fiberglass, et slags ikke-hus, i tråd med den «magiske» arkitekturtenkning han lanserte innledningsvis. Kanskje bidro Radic – uten selv å ha forutsett det – til å trekke en tråd gjennom de tidligere foredragsholdernes forskjellige synsvinkler og understreke verdensarkitekturens mangfold. Arkitekturens mening er neppe hva den var i den ortodokse funkisens æra. «Less» og «more» hører sammen.