Nyheter
Arkitekturens fornyelse
Som kjent ville Lars Backer på 1920-tallet bort fra «maskeringen og alt det utenpaahengte». Dette puristiske mantra har dominert vår estetikk siden den gang. Men er vi nå i ferd med å overskride funksjonalismens strenge formale regelverk?
1. august 2005
Jens Noach følger i Arkitektnytt 11/05 opp den «forbudte» ornamentikk-debatt som ble lansert i Byggekunst 4/05, der Ingerid Helsing Almaas og Mari Hvattum skriver utfordrende om behovet for en «rikere assosiasjonsverden» (IHA). Etter «modernismens århundre i arkitekturen, er vi kommet dit hen at ornamentering av bygg er blitt sett på som noe simpelt, noe frivolt, noe som ikke diskuteres som en seriøs del av arkitekturen som meningsbærer» (IHA). Eller signaliserer vår tid en gryende interesse for «det påkledte i arkitekturen», bort fra det nakne, ikke for å gjenta «postmodernismens maskeradeball» men i den faglige hensikt å «utforske arkitekturens særegne formidlingsevne» (MH)?
Eklektikerne i stiftelsen Byens Fornyelse, kitschens tordenskioldske soldater, har lenge dominert en slik diskurs, selv om Le Corbusier dissenterte allerede på 1950-tallet med det poetisk formgitte kapellet i Ronchamp og Jørn Utzon et par tiår senere gestaltet et tilsvarende «avvik» med den skulpturelt betagende operaen i Sydney, for å trekke fram to internasjonale ikoner som brøt med senfunkisens ABC.
Her hjemme kan vi bl.a. vise til Knutsen-skolens utøvere – i formal motsetning til medlemmene av Korsmo-skolen – og spesielt til den frodige bergenseren Frederik Konow Lund, «arkitekten som moret seg» (jmfr. tittel på boken om samme arkitekt, utgitt av Norsk arkitekturforlag i 1989 og redigert av Ulf Grønvold) i mellomkrigstiden og fram til midten av 1960-årene.
Ifølge Noach er faren «verken den minimalistiske eller den overdådige arkitekturen», men derimot «den fattige arkitekturen, Rema 1000-arkitekturen». De «billige bokser» skyldes hurtig prosjektering; god modernisme – utover en «selvpålagt askese» – betinger at «man i arkitekturen vil gjeninnføre ornamentet også som del av den formale komposisjonen», og at vi drøfter «hvordan dette kan ta form».
Jeg opplever Byggekunsts initiativ som modig og løfterikt. Vi trenger denne debatten, ikke minst for å heve meningsutvekslingen over historiekopieringens banale nivå og undersøke hvor langt det er mulig å gå i arbeidet med byggekunstens estetiske fornyelse.
La meg presisere at jeg ikke setter «Knutsen» opp mot «Korsmo» i kvalitativ forstand. Spørsmålet vi må stille er om det finnes En Tredje Vei i arkitekturen. Og i denne kontekst må vi, i tillegg til den grafiske ornamentikkens berettigelse, inkludere det skulpturelles rolle i formgivningen.
Muligens kan vi nå – etter 1990-tallets frigjørende utvikling – bevitne framveksten av en fornyet stil, etter funkisens nederlag og periodene med vulgærfunksjonalisme og postmodernisme, en retning vi kanskje kan kalle nymodernismen.
Eklektikerne i stiftelsen Byens Fornyelse, kitschens tordenskioldske soldater, har lenge dominert en slik diskurs, selv om Le Corbusier dissenterte allerede på 1950-tallet med det poetisk formgitte kapellet i Ronchamp og Jørn Utzon et par tiår senere gestaltet et tilsvarende «avvik» med den skulpturelt betagende operaen i Sydney, for å trekke fram to internasjonale ikoner som brøt med senfunkisens ABC.
Her hjemme kan vi bl.a. vise til Knutsen-skolens utøvere – i formal motsetning til medlemmene av Korsmo-skolen – og spesielt til den frodige bergenseren Frederik Konow Lund, «arkitekten som moret seg» (jmfr. tittel på boken om samme arkitekt, utgitt av Norsk arkitekturforlag i 1989 og redigert av Ulf Grønvold) i mellomkrigstiden og fram til midten av 1960-årene.
Ifølge Noach er faren «verken den minimalistiske eller den overdådige arkitekturen», men derimot «den fattige arkitekturen, Rema 1000-arkitekturen». De «billige bokser» skyldes hurtig prosjektering; god modernisme – utover en «selvpålagt askese» – betinger at «man i arkitekturen vil gjeninnføre ornamentet også som del av den formale komposisjonen», og at vi drøfter «hvordan dette kan ta form».
Jeg opplever Byggekunsts initiativ som modig og løfterikt. Vi trenger denne debatten, ikke minst for å heve meningsutvekslingen over historiekopieringens banale nivå og undersøke hvor langt det er mulig å gå i arbeidet med byggekunstens estetiske fornyelse.
La meg presisere at jeg ikke setter «Knutsen» opp mot «Korsmo» i kvalitativ forstand. Spørsmålet vi må stille er om det finnes En Tredje Vei i arkitekturen. Og i denne kontekst må vi, i tillegg til den grafiske ornamentikkens berettigelse, inkludere det skulpturelles rolle i formgivningen.
Muligens kan vi nå – etter 1990-tallets frigjørende utvikling – bevitne framveksten av en fornyet stil, etter funkisens nederlag og periodene med vulgærfunksjonalisme og postmodernisme, en retning vi kanskje kan kalle nymodernismen.