Arkitektnytt

Seminaransvarlig Trond Kanstad introduserte temaets tosidighet, konseptuell idéutvikling og dens formidling, og ga ordet til Byggekunsts redaktør Ingerid Helsing Almaas, som drøftet fenomenet konsept semantisk og i profesjonssammenheng.

Hun hadde foretatt en enquête via e-post, og fikk svar fra femti kolleger på spørsmålet om hva de forbandt med det for tiden så velbrukte konsept-begrepet. Hennes mange funn kunne deles i to hovedgrupper: En tolkning som går ut på at konsept betyr formgrep, og en forståelse som hevder at det ikke handler om form, men forbindes med f.eks. styrende funksjon, overordnet plan, diagrammatisk program osv.

Selv foretrakk Helsing Almaas å distansere seg fra den formale konteksten og oppfattet uttrykket konsept – fra latin: grunnleggende idé eller utkast – som et sett forestillinger som «styrer arbeidet med arkitektoniske beslutninger». Hun kommenterte OMAs bibliotek i Seattle (ikke-form) og «Frosken» til Wiggen på Tullinløkka (form), og fortsatte med å vise hvordan «et konsept aktiviserer kunnskap», en prosess som ikke begynner på tegnestuen, men igangsettes ved møtebordet.

Arkitekt Morten Løvseth slo fast at han er praktiker, og ba oss bære over med hans teorier, fordi et konsept kunne være alt fra form eller konstruksjon til dekor eller metafor. For ham var stikkordene situasjonsgrep eller plangrep mer interessante, «form og design er noe som tilføres etterpå». Eller som Kjell Lund hadde sagt det, siterte Løvseth, dreier kreativitet seg om «evnen til å forkaste den etablerte orden».

Løvseth rekapitulerte Tønsberg biblioteks prosjekteringsprosess fra tolkningen av stedet, med sporene etter funn av et kloster og vikingskip, og koblet disse avtrykk til bysituasjonen for å forklare hvordan dette unnfanget planløsningen og den særegne bølgeformede takkonstruksjonen.

En tilsvarende gjennomgang ga oss et narrativt bilde av Norsk Oljemuseums tilblivelse i Stavanger, ifølge Løvseth også det «en slags allegori eller fortelling, og på ingen måte formbestemt» a priori. Den scenografiske rammen hang sammen med utstillingens innhold, fra det geologiske snitt gjennom havbunnen via helikopterferden til oljeplattformen i Nordsjøen. Men formalt sett, avsluttet Løvseth, kunne museet ha blitt helt annerledes. Og muligens trenger slike bygninger en bruksanvisning når man skal prøve å begripe – og formidle – deres arkitektoniske mening.

Skyr stygt/pent-begreper
Arkitekt Per Monsen undret seg over hva det er som kjennetegner en robust hovedidé, et konsept som overlever prosessen fra start til mål. Her kunne et planarbeid tjene som eksempel, fordi en plan kom lenge før formgivningen av bygninger, og Monsen tok for seg forvandlingen av landbruksområdet Stavsberg utenfor Hamar, transformert til boligfelt, og deretter bearbeidelsen av Terningmoen militærleir ved Elverum.

I begge tilfeller konstaterte Monsen at han ikke satte likhetstegn mellom konsept og form, derimot var han opptatt av lesbare grep og løsninger med forutsetninger som god infrastruktur, enkle transportlinjer, funksjonell logikk og holdbare miljøoppfølgingsprogrammer.

Fra England kom arkitekt Peter Clegg for å berette om «Sustainability as the core of architectural concepts». Han likte ikke uttrykket i foredragets tittel. Framfor ordet «sustainability» foretrakk Clegg «environmental»; god arkitektur har gjennom alle tider vært «sustainable», bærekraftig.

Clegg viste en rekke byggverk han hadde arbeidet med på økologisk grunn snarere enn med formale ideer som utgangspunkt. I alle eksemplene fikk vi forklart hvordan parametre som dagslys, temperatur, luft, energi og «heat and coolth» ble bestemmende for prosjekteringen. Og for den bærekraftbevisste arkitekten var miljøhensynet – fra det globale nivå til den aktuelle byggeplass – en maktpåliggende premiss.

Mens Peter Cleggs byggverk ble visualisert på lerretet, tiltalende formgitt og omsorgsfullt detaljert, slo det undertegnede at verken Clegg eller de tre foregående foredragsholderne hadde anvendt maleriske estetikk-uttrykk i sine byggomtaler. Er det slik, tenkte jeg, at arkitekter instinktivt holder seg unna de verdiladete skjønnhetsbegrepene, selv om alle strever etter å skape formfullendt byggekunst?

Og kanskje er det også derfor arkitektene så konsekvent – når de skal beskrive et konsept – velger praktikerens språk og skyr den betente stygt/pent-diskursen?

Arkitektens selvbilde og renommé
Etter lunsj holdt filolog Margrete Kilde Nes foredraget «Formidling av arkitektur gjennom tekst», basert på tre arkitekters beskrivelse av eget prosjekt i konkurransen om Bøler kirke i Oslo. Hennes analyser stilte spørsmål om hva slike fagtekster kunne bety for konseptet, hva det ga til forståelsen av byggverket. Hun presenterte oss for ulike framstillinger, fra det pompøst religiøse til det nytteorienterte og verdslige. Kirken kunne være et «fyrtårn» i landskapet, eller ha en nøktern rolle som brukshus, Nes opplevde at «kirkeklokkene kaller» eller at «hver murstein hadde en meningsbærende funksjon».

I sin sammenfatning sa Nes at hun ble positivt overrasket over tekstlesningen. Tross visse svulmende begreper fant hun mest jordnære ideer og konkrete ord, men fordi hun ikke var arkitekt, hadde hun sans for Morten Løvseths tanke om bruksanvisninger for utenforstående. En sluttkommentar var at «form follows function – også i det faglitterære».

Sosiolog og NIBR-forsker Ragnhild Skogheims kåseri «Arkitektens verden sett utenfra» anla det profesjonssosiologiske blikket på arkitektyrket, slik det manifesterer seg hos andre faggrupper, på film, i reklame, i opinionen osv. Vanligvis opptrer arkitekten sjelden i profesjonsteorien, sammenliknet med leger og jurister, men Skogheim ga oss likevel et tankevekkende portrett av vår stands selvbilde og renommé i offentligheten.

Hennes referanser kunne være antologien Architecture and film (redaktør Mark Lamster), Ayn Rands omstridte arkitektroman Kildens utspring, uttalelsene til arkitekter som Koolhaas og Eisenman m.m. På 1970-tallet var arkitektstanden mer politisk bevisst, mente Skogheim, i dag kunne man få inntrykk av at det samfunnsrelaterte ved yrkesutøvelsen «skyves til side i forhold til selve verket». Kan det være slik at arkitekter har «berøringsangst mot folkelig engasjement»? spurte Skogheim. Opprettelsen av et forum for åpen debatt – og kommunikasjon – kunne kanskje være nyttig for profesjonen?

Inspirerende
Siste foredragsholder var arkitekt David Zahle fra Plot Arkitekter i København, det vil si Plots avlegger etter at kontoret ble delt i to for et par måneder siden (se www.big.dk). Zahle ga et fascinerende innblikk i Plots konseptuelle tenkning, ved å vise fram flere av de internasjonalt omtalte byggverkene, fra seilerforeningens strandanlegg på Amager og vannprosjektet Kurbadet, som hadde vandret fra den ene byggherren til den andre uten å bli realisert, via den nye bydelen Ørestad – kalt en innovativ type boligarkitektur i et omfangsrikt oppslag i tidsskriftet Forum (1/06) – til ideen om en «boligmur» rundt en stor fotballbane og urbaniseringen av eksisterende takflater i København samt et flytende, mobilt teater--konsept.

David Zahle gjorde det samme som kollegene Løvseth, Monsen og Clegg – han formidlet spennende arkitekturprosjekter og unnlot å snakke om formgivning. Hva sier dette om arkitektens selvbilde? Her ble seminaret avsluttet uten at arrangørene trakk trådene tilbake til utgangspunktet. En ikke uvanlig kortslutning i denne typen ambisiøse fagteoretiske sammenkomster.