Arkitektnytt

Allerede i visjonen for regjeringens arkitekturpolitikk understrekes betydningen av arkitektur for menneskers liv: «God arkitektur skal bidra til høy livskvalitet og gi attraktive, funksjonelle og universelt utformede byggverk og omgivelser.» Jeg vil i denne kommentaren rette oppmerksomheten mot behovet for arkitekters involvering i kunnskapsutvikling og faglig arbeid med temaet universell utforming.

Under satsingsområde 2, Byer og tettsteder skal utvikles med arkitektur av god kvalitet, peker regjeringen på betydningen av universell utforming og tilgjengelighet for å hindre diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne og gi mer funksjonelle løsninger for befolkningen. Omtalen er refererende og uengasjert, en kan mistro myndighetene for å anta at universell utforming er én ting, og nå er det viktig å huske på å få denne tingen med. Slik er det ikke.

Universell utforming skal gi likeverdig tilgjengelighet for mennesker med svært ulike individuelle forutsetninger. Derfor er universell utforming avhengig av kunnskapsutvikling, forskning, evaluering og forbedring. I møte med nye lovfestede krav om likeverdig tilgjengelighet og universell utforming skal arkitekten ikke sette sin faglighet til side og spørre andre, men nettopp ta den i bruk, gå inn i tverrfaglige samarbeid og delta i medvirkningsprosesser for å utvikle universell utforming slik at god tilgjengelighet oppnås sammen med andre kvaliteter. Her er arkitekters faglige innsats, interesse og engasjement svært viktig.

Tilgjengelighet som forutsetning for demokrati og deltakelse

Fordi mennesker er kroppslige, må liv og møter finne sted, og bygde omgivelser blir viktige for at mennesker skal få like muligheter til samfunnsdeltakelse. Statens arkitekturpolitikk fremhever ikke sterkt nok de offentlige stedenes og infrastrukturens betydning for demokrati og likestilling. Hvis ikke alle kan være til stede på arbeidsplasser, studiesteder og offentlige arenaer, får heller ikke alle muligheter til å delta.

Universell utforming handler om at verdiene likestilling og inkludering skal bli virksomme i arkitektpraksis. I utformingen av en skole, et utdanningssted, et kulturbygg, et uterom og et fortau, skal arkitektene spørre etter brukskvaliteter for mennesker i alle aldre og med ulike typer hjelpemiddel. Hvordan dette kan gjøres, er en oppgave som arkitektene selv må definere, konkretisere og utvikle i samarbeid med andre faggrupper, myndigheter og brukermedvirkere. Arkitektonisk kvalitet kan ikke løsrives fra brukskvaliteter, men skal nettopp virkeliggjøre inkluderende samfunn gjennom design.

Til tross for målsettingen om å styrke kunnskap og kompetanse, gir regjeringens arkitekturpolitikk ikke nok prioritet til forskning og utviklingsarbeid innenfor temaet universell utforming. Hva er universell utforming innen arkitektur når arkitektur alltid er kontekstuell og knyttet til å løse konkrete oppgaver? For å gjennomføre universell utforming trenger vi tverrfaglig kunnskap, fagkunnskap og brukerkunnskap, og arkitekturfaget er en helt avgjørende del av denne tverrfagligheten.

Kritikk, kunnskapsutvikling og evaluering

«Arkitektur.nå» refererer til regjeringens handlingsplan Norge universelt utformet 2025, som har den målsettingen at Norge skal være universelt utformet i 2025. Dette er vanskelig å få til uten å redusere strategiens potensial og i for stor grad innføre minstestandarder og standardiserte løsninger. Riktignok er det ikke nødvendig å sette store prosesser i sving for å nedsenke en fortauskant, men for å oppnå bedre tilgjengelighet til bygde omgivelser, er det nødvendig med faglig gode og stedlig tilpassede løsninger som fungerer i ulike kontekster og for forskjellige mennesker. En banalisering av dette arbeidet vil bare kunne virke kontraproduktivt, en faglig begrunnet refleksjon rundt handlingsplanen Norge universelt utformet 2025 ville derfor vært å ønske.

Nettopp innen temaet universell utforming er behovet for å utvikle kriterier og metoder for vurdering av arkitektur stort. Et kriterium kan være arkitektonisk kvalitet forstått som brukskvaliteter. Her kan krav om tilgjengelighet bidra til å utvikle metodikk for evaluering og kritikk av arkitektur. Mennesker er et ubegrenset mangfold av personer med ulik alder, evner, planer og ønsker for livet. Hvorvidt den enkelte klarer å realisere sine planer og forfølge sine ønsker, avhenger blant annet av arkitektoniske løsninger.

Universell utforming er en utfordring for arkitektfaget fordi brukskvalitet og arkitektonisk kvalitet forbindes. Det er også arkitekters oppgave å bidra til å utvikle universell utforming innen bygningsarkitektur, byplanlegging og landskapsarkitektur, og foreslå kriterier for å evaluere arkitektur i bruk.

I et historisk perspektiv har mennesker ikke blitt regnet som likeverdige samfunnsdeltakere, for eksempel har kvinner hatt mer begrenset tilgang til offentlige rom enn menn. I dag er den politiske målsettingen at ingen skal utelukkes fra deltakelse, tilgjengelighet er en allmenn rett. Når universell utforming er en viktig strategi for å gi mennesker med nedsatt funksjonsevne mulighet til å leve i bygde omgivelser som også er tilpasset dem, må «Arkitektur.nå» tydeliggjøre at universell utforming ikke bare skal implementeres, men prioriteres i fagutdanning, forskning og kunnskapsutvikling.